Møte- og gudstjenesteform
Inntil kirken kommer seg fra sin tilbeÂdelse av dens kulturelle ramme, kommer den til Ã¥ halte nÃ¥r den burde løpe.
Donald McGavran og Win Arn[i]
Menighetsrådet i Gand ber heldigvis ikke «helliget vorde Høymessen». De ber om at unge må få et møte med Gud.
Egil Rise til VÃ¥rt Land.[ii]
VIKTIG TEMA
Møteform har stor betydning for kirkevekst. Allerede i bøkene «Menighetsvekst og Ã¥ndskraft»[iii] og «Your Church Can Grow»[iv] , som første gang ble publisert i henholdsvis 1973 og -79, understreker Wagner betydÂningen av møteform. Han mener møÂtene er kjedelige i svært mange menigheÂter. De «ligÂner mer pÃ¥ begravelÂser enn pÃ¥ høytidssamvær»[v]. Møtene mÃ¥ bli bedre og mer festpreÂgede. Møtene har dessuten en form som er fremmed for mange.
De fleste av oss ville føle oss fullstendig bortkomne pÃ¥ et diskotek eller i en dansesal. Hvorfor? – Fordi vi ville føle oss annerledes. Her var det et sprÃ¥k, en stil og en mÃ¥te Ã¥ være pÃ¥ som vi ikke mestret. Er det slik at majoriteten av vÃ¥re menigheter dyrker én utÂtrykksmessig kultur og regner med at folk føler seg velkomne hos oss dersom vi, for Ã¥ sette det pÃ¥ spisÂsen, bare ønsker velkommen i annonsene?[vi]
Oppmerksomheten i den nyere litteraturen er særÂlig rettet mot lovprisningens form og talen. OgsÃ¥ i en norsk kirkelig kontekst er betydningen av møteform understreket. Sørensen og Rolfsen[vii] framhever at gudstjenesten eller søndagsmøtet var ukas høydeÂpunkt i de voksende menigheter som ble studert. Det ble lagt mye vekt pÃ¥ forberedelsene til disse møtene. Predikanten og andre som medvirket, ytte sitt beste, og lovsangen hadde en svært sentral plass.
Den økte interessen for dette temaet er bl.a. knytÂtet til den økte forstÃ¥elsen av hvor viktig møteformen er for menighetens vekst. Flere forfattere pÃ¥peker at menighetens hovedmøte (søndagsmøtet eller gudstjeÂnesten) stadig blir viktigere som «inngangsport» for nye til menigheÂten[viii]. Ã…rsaken til dette kan være knyttet til at nye som blir interessert i menigheÂten først vil «prøve den ut». Han eller hun ønsker seg da sannsynligvis en viss grad av anonymitet. For slike personer kan en mindre samling være for truÂende.
Selv om «porten» til en menighet for mange vil være et eller flere besøk pÃ¥ menighetens hovedmøte, bør det understrekes at andre bare kommer inn i meÂnigÂheten gjennom kontakt med et varmt og nært fellesÂskap. For slike vil et stort offentlig møte med bare ukjente fjes ikke appellere. Følelsen av ensomÂhet kan isteden bare øke. Først pÃ¥ et senere tidsÂpunkt, nÃ¥r man er blitt godt kjent med noen i menigÂheten, vil man fÃ¥ et positivt utbytte av Ã¥ delta i et stormøte.
Vi kan pÃ¥ denne bakgrunn forvente at bÃ¥de smÃ¥Âgrupper og stormøter vil være «inngansporter» til menigheten. Det bør m.a.o. bÃ¥de være mulig Ã¥ bruke «hoveddøra» og «sidedøra» som «porter» inn i menigheÂten. Dette betyr at bÃ¥de formen pÃ¥ stormøtene og bruken av smÃ¥grupper vil ha betydning for menigheÂtens vekst. I resten av dette kapittelet vil vi drøfte nærmere noen sider ved formen pÃ¥ ukas stormøte.
REGLER OG MULIGHETER FOR ENDRING
I mange kirkesamfunn er det utformet regler for hva ukens hovedmøte eller gudstjeneste skal inneÂholde og hvordan det skal gjennomføres. RÃ¥dene som gis i dette kapittelet kan bryte med disse reglene. Jeg tror imidlertid at det i de fleste menigheter er muligÂheter til Ã¥ videreutvikle hovedmøtet uten Ã¥ bryte kirÂkesamfunnets regler. Dessuten hÃ¥per jeg at de ekÂsisterende reglene etter hvert kan endres slik at hoÂvedmøtet i større grad vil appellere til nye grupper av mennesker. Et alternativ for menigheter som ønsker Ã¥ beholde den nÃ¥værende formen, er Ã¥ utvikle flere alÂternative møter eller gudstjeneter i helgen. Det komÂmer jeg tilbake til senere i kapittelet.
MØTEFORM
KVALITET
Det bør stilles flere krav til møteformen[ix]. Den bør for det første være preget av kvalitet. Vi som har gÃ¥tt lenge i en menighet, aksepter i større grad enn andre møter som ikke holder mÃ¥l. Vi kan imidlertid ikke regne med at folk som ikke har sterk tilknytning til menigheten, vil akÂseptere eller føle seg tiltrukket av møter som ikke er gjennomtenkt og godt forberedt. Folk forventer en viss kvalitet pÃ¥ møtene. Deres standard er formet av fjernsynet. NÃ¥r de sÃ¥ kommer til en kirke og finner møtet usammenhengende og vilÂkÃ¥rlig, blir de distrahert.[x]
Det er selvsagt en rekke forhold som avgjør kvaliteÂten pÃ¥ et møte. At sang, musikk, vitnesbyrd og tale er skikkelig og velforberedt, er selvsagt viktig. Dessuten bør møtet være sammenhengende. Man bør for det første unngÃ¥ for mye stillhet mellom de ulike proÂgramposter. Selvsagt kan stillhet være fornuftig nÃ¥r det er inkludert i møÂtet med omtanke. Unødige avÂbrudd mellom vitnesÂbyrd og sang, fellessang og korÂsang m.v. kan derimot skape distraherende øyeÂblikk[xi]. Grundig planlegging og enkle tegn mellom leder og andre deltakere kan f.eks. gjøre at korledeÂren befinÂner seg foran koret slik at sangen kan komme igang samtidig med avslutningen av en evenÂtuell innbydelse.
For mye snakking kan ogsÃ¥ skape en usammenÂhengende gudstjeneste og virke distraherende. F.eks. er det helt unødig Ã¥ annonsere at «Petter vil synge for oss denne formiddagen», eller at «nÃ¥ skal koret synge for oss». Det vil forsamlingen selv oppdage nÃ¥r sangen kommer igang. Etter en beÂvegende sang kan det være fristende for pastor eller leder Ã¥ utrykke dette ved Ã¥ si «takk for den vidunÂderlige sangen. Det var velsignede Ã¥ høre…..» Et kort «amen» eller enkelt nikk til sangeren som utrykker takknemlighet, kan tjene det samme formÃ¥let og dessuten ikke bryte opp sammenhengen i møtet.
Et skikkelig skjermsyÂstem som alle i salen kan se, gjør det mulig Ã¥ bruke sanger og kor i en lovprisÂningsseksjon uten at man hele tiden mÃ¥ slÃ¥ opp i et sanghefte. Det blir dessuten enklere Ã¥ introdusere nye sanger[xii]. I tillegg kan systemet brukes til Ã¥ framheve hovedpunkter i talen.
ATMOSFÆRE
Kravet til kvalitet innbærer selvfølgelig ikke at møÂtene mÃ¥ være perfekt regissert. Det dreier seg altsÃ¥ ikke om en nevrotisk perfeksjonisme, men om at det man gjør, skal gjøres sÃ¥ godt som mulig. Dessuten, pÃ¥ samme mÃ¥te som folk vil mislike usammenhengende og vilkÃ¥rlige møter, vil de mislike møter som ikke er mer enn velregisserte og blenÂdende forestillinger[xiii]. Det er mer snakk om at alle medvirkende, som Sørensen og Rolfsen[xiv] pÃ¥peker, yter sitt beste. En perÂfekt forestilling vil sannÂsynligvis fÃ¥ folk til Ã¥ føle seg fremmedgjort. Det er derfor viktig at man forsøÂker Ã¥ skape en riktig atmoÂsfære i møtet slik at besøÂkende føler seg tiltrukket. White[xv] pÃ¥peker at atmoÂsfæren i de voksende menigÂhetene han studerte, var feirende, vennlig, avslappet, positiv og forvenÂtende.
Vurderingen av et møte vil være avÂhengig av hvem som foretar den. De fleste menigheter vil beÂskrive sine egne møter pÃ¥ en positiv mÃ¥te. Skal menighetens hovedmøter være feiÂrende og vennlige slik at de er Ã¥pne for nykommere, er det viktige spørsmÃ¥let hvordan møtene oppleves for dem. I stor grad vil dette være et spørsmÃ¥l om kulturell relevans. Har vi en form som treffer de vi ønsker Ã¥ nÃ¥?
DELTAKENDE LOVPRISNING
Flere mener det er svært viktig Ã¥ unngÃ¥ at forsamÂlingen passiviseres. Man forsøker derfor i økende grad Ã¥ engasjere forsamlingen i møtene. Jack HayÂford skisserer fire elementer som kan skape større grad av deltakende eller ekspressiv lovprisÂning[xvi].
For det første mener han det er viktig Ã¥ gjøre lovÂprisningen personlig og engasjerende. Ã… gi eksempler fra deltakernes dagligliv kan være et hjelpemidÂdel til Ã¥ oppnÃ¥ dette. Henvisning til frelsen, familie, slekt, barn, hjem, mat og klær e.l. kan føre til at den enÂkelte begynner Ã¥ tenke pÃ¥ hvor god Gud har vært mot dem. Det vil ofte gjøre lovprisningen til Gud mer perÂsonlig for den enkelte.
En verbalisering av forsamlingens tanker øker ogsÃ¥ det ekspressive elementet i lovprisningen. Det er forÂskjell pÃ¥ Ã¥ vite at jeg er glad i kona og Ã¥ fortelle henne det. Ã… fortelle henne det virker ikke bare beÂkrefÂtende, det forsterker ogsÃ¥ og øker dybden i min kjærÂlighet til henne[xvii]. Ã… hilse pÃ¥ folk rundt seg og si noen vennlige ord kan være en mÃ¥te Ã¥ gjøre dette pÃ¥. Det deltakende eller ekspressive eleÂment kan ogsÃ¥ økes ved Ã¥ be forsamlingen bevege seg, Ã¥pne hÃ¥ndflaÂten, løfte hendene e.l. Danne grupÂper pÃ¥ tre til fire personer og be for hverandre kan ogsÃ¥ være et alterÂnativ.
NÃ¥r man bruker slike virkemidler, er det svært vikÂtig at man ikke glemmer formÃ¥let. Gud ønsker at man skal bruke følelsene i lovprisningen av ham. Bruk av følelsene er imidlertid ikke et mÃ¥l i seg selv. En bør dessuten av og til vise det bibelske grunnlaget for hva man gjør.
De er ogsÃ¥ viktig Ã¥ inkludere alle. Ã… si at de som ønÂsker det kan delta og de andre droppe det, kan lett føre til at den deltakende lovprisningen kun blir for de mest utadvendte personene i menigheten. Denne typen tilbedelse burde isteden betraktes som det normale, noe alle kunne delta i, uansett hvilken type man er. Det er viktig at man anerkjenÂner frykten og allminneliggjør den: «Vi vet at dette virker fremmed for enkelte. Trøst deg da med at du har noe til felles med svært mange her inne.»
Bruk av musikk slik at den enkelte deltaker ikke hører seg selv for tydelig i en verÂbal og individuell lovprisning, kan redusere frykt. Det samme kan en verbal ledelse i ubeÂkvemme øyeblikk, f.eks. nÃ¥r det forventes respons fra enkeltpersoner som ved en innÂbydelse til Ã¥ komme fram.
Det er viktig at å ikke overvelder folk med nye former. Ofte kan det være gunstig å begynne med noe kjent, f.eks. et lovprisningskor som de fleste kjenner godt.
Det er alltid fornuftig Ã¥ behandle forsamlingen med respekt. Gi gjerne kommentarer som: «du har kanskje ikke gjort dette før. Jeg er klar over at Gud ikke vil la være Ã¥ like deg hvis du ikke gjør det idag. Bli med likevel. Det er en fin, bibelsk mÃ¥te Ã¥ utrykke takknemlighet til Gud pÃ¥.» Til slutt kan man tilføye «Det var fint av deg Ã¥ delta. Jeg vet det føltes ubekvemt for enkelte, men jeg setter pris pÃ¥ vilÂjen til Ã¥ bli med».
Begrunnelsen for Ã¥ lede forsamlingen inn i denne typen lovprisning er flersidig. Det kan for det første forsterke den følelsesmesÂsige siden av møtet og utÂfordrer i sÃ¥ mÃ¥te den vestÂlige «rasjonelle» kulturform. Selv om det de siste Ã¥rene har vært økende aksept av betydningen av føÂlelser og følelsesutrykk, er mange miljøer fortsatt preget av at det er intellektet som har størst beÂtydning.
Ikke minst tror jeg denne slagsiden er typisk for mange av de tradisjonelle kirkesamfunnene som, preget av samfunnsutviklingen forøvrig, har rettet det meste av oppmerksomheten mot læren og hvorÂdan de ulike elementene i læren henger sammen. Uten Ã¥ underkjenne betydningen av det læremessige grunnlaget, er en større vektlegging av de føÂlelÂsesÂmessige sidene ved budskapet i stor grad pÃ¥ sin plass. Iallfall synes dette Ã¥ prege en meget stor andel av de voksende menigheter i verden[xviii].
Vi preges ofte av stolthet og er redde for Ã¥ bli beÂtraktet som «tullinger». Deltakende lovprisning utÂfordrer denne stoltheten og kan bidra til at vi blir mer ydmyke.
For det tredje skaper deltaÂkende lovprisning en varm atmosfære. Den framelsker en inkluderende Ã¥ndsatmosfære og skaper et gunstig klima for evanÂgelisering. Endelig fostrer denne møÂteÂformen et forÂpliktende engasjement fordi den krever aktiv deltaÂkelse.[xix]
MUSIKKFORM
Mange har understreket betydningen av at musikkÂformen er tilpasset de besøkende. Warren[xx] som er seniorpastor i en voksende sørÂstatsbaptist-menighet like ved Los Angeles, hevder at musikkformen er det viktigste redskapet menigheten har til Ã¥ mÃ¥lrette sin evangeliserende virksomhet mot bestemte grupper.
Flere forfattere understreker også at lovprisning i en moderne musikkform synes å gå igjen i voksende menigheter[xxi].
Menigheter som vokser preges av at sangene som brukes er relativt nye. En vanlig respons til dette er at det er viktig at den oppÂvoksende slekt læÂrer Ã¥ kjenne de kristnes mangfolÂdige sangskatter. Det spørsmÃ¥let skal vi se nærmere pÃ¥ senere i dette kaÂpittelet. Jeg vil imidlertid underÂstreke at de fleste vekkelser opp gjennom tidene har skapt sine egne sanger preget av datidens popuÂlærmusikk. Charles Wesley, bror til John Wesley, skrev f.eks. over 6000 sanger som ble brukt i starten av metodisÂmen i England. De fleste av disse sangene var preget av den tidens folkemusikk[xxii]. OgsÃ¥ vekkelsene i Norge pÃ¥ 1800- og 1900-tallet skapte sine egne sang- og musikkformer som var preget av den sekulære musikken i samÂfunnet.
PRESS – REGISTRERING
Skal man skape en avslappende atmosfære, er det viktig å ikke utsetter besøkende for unødig press, som å rekke opp hånden eller reise seg.
Samtidig er det viktig Ã¥ fÃ¥ kontakt med nykomÂmerne slik at de kan bli integrert i menighetens virkÂsomhet. En mÃ¥te som jeg har sett praktisert, er at nykommerne frivillig lar seg registrere. En pÃ¥skjønÂnelse i form av en lite gave for Ã¥ gjøre dette, er en mulighet som praktiseres i en del menigÂheter. Registreringen gjør det mulig Ã¥ følge opp nyÂkomÂmerne pÃ¥ telefon, gjennom brev eller ved besøk.
Kirkekaffi og andre sosiale tiltak i etterkant av møÂtene er en annen metode for Ã¥ komme i kontakt med besøkende. Dersom tilstelningÂene organiseres slik at de besøkende alltid fÃ¥r noen Ã¥ snakke og bli kjent med, øker normalt sjansen for et nytt besøk.
Ønsket om Ã¥ ikke skal skape unødig press pÃ¥ nykomÂmerne som gruppe, bør ikke føre til at det ikke forventes noen form for deltakelse fra forsamlingen. Ã… engasjere forsamlingen i deltakende og utÂtrykksÂfull lovprisning, vil føles ubehagelig for noen, kanskje særlig for besøkende. Samtidig kan det skape effekter som virker tiltrekkende i det lange løp. Det er pÃ¥ denne bakgrunn svært viktig Ã¥ finÂne et balanÂsepunkt mellom pÃ¥ den ene siden det truÂende og utÂfordrende, og pÃ¥ den andre siden det trygge.
TALEN
En meget viktig faktor i møtene er at talen er skikÂkelig. Jeg vil likevel, før vi ser nærmere pÃ¥ talens form, understreke at et godt møte er mer enn en god tale. De øvrige delene av møtet er ikke bare forløpere til hovedbegivenheten, talen. Møter med lange taler og lite lovprisning kan føre til passivitet i forsamÂlingen. Lovprisning gir derÂimot rom for aktiv deltaÂkelse fra de tilstedeværende.
Dette er ikke en bok i prekenlære. Vi skal derÂfor i liten grad drøfte hva en god tale er. Likevel vil jeg nevne at det i kirkevekstlitteraturen framheves at taÂlen bør være praktisk, relevant, enkel, oppmuntrende og interessant for de en ønsker Ã¥ nÃ¥. Samtidig mÃ¥ budskapet i forkynnelsen gjenspeile Bibelens radiÂkale budskap.
NÃ¥ kan det kanskje synes som om det siste kravet stÃ¥r i et motsetningsforhold til de førstnevnte kraÂvene. En slik problemstilling er opplagt relevant. Jeg har derfor drøftet dette mer prinsipielt i det neste avÂsnittet i dette kapitÂtelet (se ogsÃ¥ kapittel 2). Her vil jeg likevel underÂstreke at jeg tror det er mulig Ã¥ være bÃ¥de relevant, interessant og oppmuntrende uten at dette gÃ¥r pÃ¥ bekostning av f.eks. en klar forÂkynnelse av synd. At det først og fremst er konserÂvative menigÂheter som vokser styrker dette synspunktet.
McGavran og Win Arn[xxiii] mener at Ã¥rsaken til at budskapet i urkirkens tid var sÃ¥ attraktivt var knytÂtet til budskapets radikale innhold. Det var preget av en urokkelig overbevisning om at troen pÃ¥ Jesus er nødvendig for Ã¥ motta frelse. Det fins ikke noe annet navn som fører til frelse. Uten Kristus er mennesket fortapt. Budskapet var ogsÃ¥ gjennomsyret av en klipÂpefast overbevisning om gyldigheten av det første bud: «Du skal ikke ha andre Guder en meg». «Vend dere fra Areopagos…Vend dere til Golgata. Vend dere fra Afrodite til kjærlighetens Gud, vend dere fra synd til rettferdighet. Vend dere fra menneskelige spekuÂlasjoner til Guds Ã¥penbaring, vend dere fra avguder til den levende Gud».[xxiv]
TIDSPUNKT
For Ã¥ fÃ¥ nye folk til Ã¥ møte opp pÃ¥ menighetens hoÂvedmøÂter, er det viktig Ã¥ ha møtene pÃ¥ riktige tidsÂpunkter. Selv om mange føler at tradisjoÂner brytes, kan nye tidsÂpunkt eller flere møter i helgen være en mulighet. Flere dager og tidspunkter er forsøkt.
Tromsø Baptistmenighet flyttet gudstjenesten til kl. 17.00 pÃ¥ søndag fordi dette tidspunktet passet flere. Ungdomsmenigheten i Gand kirke møtes til gudstjeneste lørdag kl. 22.00. En tenÃ¥ringsmenighet i Tølløse i Danmark har hovedmøte pÃ¥ torsdag kl. 20.00, mens en ungdomsmenighet i København har sin hovedsamling pÃ¥ fredager kl. 22.00. Mange meÂnigheter i USA har med hell lagt den første gudstjeÂnesten pÃ¥ søndager til kl. 9.00.
KONFLIKTFYLT
Det er flere grunner til at det er konfliktfylt Ã¥ tilÂpasse seg kulturen i menighetens omgivelser. For det første er det enkelte som mener at en slik tilpasning stÃ¥r i motstrid til de biÂbelske tekstene om det kristne livet. SpørsmÃ¥let dreier seg om grunnlaget for Ã¥ tilÂstrebe kulturell relevans (se kapittel 2).
For det andre krever kulturell tilpasning evne til forandring og omstilling. Dette temaet drøftet vi i kapittel 8. I dette avsnittet vil jeg likevel ta opp et av de vanligste proÂblemene som dukker opp i forbindelse med ønsket om Ã¥ gjøre møtene kulturelt relevante.
Ofte oppstÃ¥r det et motsetningsÂforhold mellom de som har tilhørt menigheten i mange Ã¥r og som har sterke følelser knyttet til den nÃ¥værende formen, og yngre eller nye medlemmer. De «gamle» medlemmene er sterkt knyttet til den formen som brukes bl.a. fordi det var gjennom denne formen de selv kom med i meÂnighetslivet. At denne gruppen har fÃ¥tt prege mange meÂnigheter, viser alderssammensetningen i veletaÂblerte menigheter. Samtidig ser vi at nye menigheter er preget av en mye lavere gjenÂnomsnittsalder. Ã…rsaken til det er sannsynligvis at disse framstÃ¥r som mer relevante for de strømÂninger som preger samfunnet.
Dette problemet lar seg ikke løse ved bare Ã¥ ta hensyn til den ene av gruppene. En muligÂhet er Ã¥ prøve Ã¥ legge seg midt imellom de to ytterÂpunkÂtene. Argumentet for en slik tilpasning er at de unge og nye medlemmer har brukt for Ã¥ bli kjent med, og fÃ¥ forstÃ¥else for den kulturen som ligger til grunn for den menigheten de er kommet inn i. Som en forkynner uttrykte det: «Ungdommen idag mÃ¥ da lære seg de sangene som er en del av kristenarven. Tenk Ã¥ vokse opp i en menighet uten Ã¥ kunne «VÃ¥r Gud han er sÃ¥ fast en borg!»
Selvfølgelig er det viktig Ã¥ bli kjent med denne arÂven. Det er imidlertid ikke riktig Ã¥ legge sÃ¥ stor vekt pÃ¥ den at det hindrer oss i Ã¥ nÃ¥ ut med evangeliet. Guds menighet har aldrig vært til for Ã¥ fremme «den gode smak» eller for Ã¥ gi en bestemt kulturell oppdraÂgelse. Oppdraget er Ã¥ forkynne evangeliet slik at folk blir frelst. Overfor mer modne kristne er det kanskje mer pÃ¥ sin plass Ã¥ tenke pÃ¥ Ã¥ overføre kulÂturarven fra tidligere tider.
MULIGE LØSNINGER
Problemet med ulike ønsker til møteform kan reduÂseres ved er Ã¥ tilby flere hovedmøter eller gudstjenesÂter med forskjellig form. Det kan f.eks. tilbys ett traÂdisjonelt møte og ett mer moderne. I Gand menighet var det i 1994 i gjennomsnitt 133 tilstede pÃ¥ den alternative ungdomsgudstjenesten pÃ¥ lørdag kveld. Antallet unge som gÃ¥r til nattverd er nesten tidoblet siden ungdomsgudstjenestene ble innført[xxv].
En slik deling kan forsterke geÂnerasjonskløften fordi eldre og yngre velger ulike møter. Jeg synes dette er et «tap» man bør kunne tÃ¥le for Ã¥ oppnÃ¥ at menigheten oppleves som relevant for flere. Dessuten er det jo muÂlig Ã¥ kompensere ved andre integrerende tilÂtak som i første rekke er rettet mot modnere kristne. «Hoveddøra» til menigheten bør først og fremst tilÂtrekke mennesker uten en fast tilÂknytning til menigÂheten.
Det bør ogsÃ¥ tilføyes at gudstjenesten eller møÂtet som følger den tradisjonelle formen, lett kan bli innÂadvendt. Det viktigste blir Ã¥ ha en form som pasÂser oss, ikke Ã¥ nÃ¥ ut. Jeg tror dette er et mer alvorlig problem enn det den nevnte delingen medfører. Det er derfor svært viktig at denne gruppen ogsÃ¥ legger vekt pÃ¥ Ã¥ nÃ¥ ut, f.eks. til eldre kirkefremmede som blir tiltrukÂket av en noe mer tradisjoÂnell form.
OPPSUMMERING
For mange er ukens hovedmøte(r) inngangsporten til en menighet. Inntrykket fra et møtebesøk kan derÂfor ha stor betydning for om man velger Ã¥ gjenta beÂsøket. NÃ¥r en samtidig vet at folk er kvalitetsbevisÂste, er det viktig at disse møtene er godt forberedt, at unødige avbrudd og annonseringer unngÃ¥s, og at hensiktsmessige visuelle hjelpemidler er tilgjengeÂlige. Forkynnelsen mÃ¥ være praktisk og relevant samtidig som den er solid forankret i Bibelen. Skal menigheten nÃ¥ nye mennesker gjennom møtene, er det viktig at vurdeÂringen av møtene blir gjort med de besøkendes «øyne».
Bruk av deltakende lovprisning kan skape en inÂkluderende og avslappet atmosfære. Det er imidlertid viktig Ã¥ anerkjenner frykten som kan oppstÃ¥ nÃ¥r man oppfordres til Ã¥ delta i nye former.
For å kunne følge opp de som besøker menigheten, er det viktig at de blir registrert. Dette må skje uten at de besøkende føler et unødig press.
Det er viktig Ã¥ være oppmerksom pÃ¥ at nye og anÂnerledes møteformer ofte skaper gnisninger mellom de som har gÃ¥tt i menigheten i mange Ã¥r og de nye elÂler yngre. Flere gudstjenester med ulik stil kan i en slik situasjon være et alternativ. Det gir ogsÃ¥ muligÂheten til Ã¥ velge tidspunkter for møtene som er tilÂpasset de gruppene menigheten ønsker Ã¥ nÃ¥.
[i] 1983, s. 70
[ii] Lørdag 4. febr. 1995, s. 21.
[iii] 1988
[iv] 1984
[v] Wagner 1984, s. 113
[vi] Ressursgruppa for Østre presbyterium i Frikirken, 1994, s. 30.
[vii] 1992
[viii] White 1992, Rainer 1993
[ix] De fleste kravene er hentet fra Rainer (1993) og White (1992).
[x] Hayford m.fl. 1990
[xi] Hayford m.fl. 1990
[xii] Til dette formålet kan både «overhead-prosjektor», lysbildekamera og en personlig datamaskin være velegnet. Bruk av pesonlig datamaskin vil sannsynligvis gi det beste resultatet. Skjermen bør være fast installert i møtesalen og synlig for alle. En bør alltid bruke så stor skrift at teksten blir synlig for de som sitter bakerst.
[xiii] Hayford m.fl. 1990
[xiv] 1992
[xv] 1992
[xvi] Hayford m.fl. 1990
[xvii] Hayford m.fl. 1990
[xviii] Wagner 1973
[xix] Hayford m.fl. 1990
[xx] 1993
[xxi] Rainer 1993, Wagner 1990
[xxii] Shawchuck m.fl. 1992
[xxiii] 1983
[xxiv] Mc Gavran og Arn 1983, s. 67-68
[xxv] VÃ¥rt Land, 4. januar 1995, s. 21