Hvor går grensa?

Vi har de siste årtiene innført en rekke ordninger og reguleringer som har konsekvenser for hele befolkningen eller store deler av befolkningen. Hensikten er å sikre at noen få i gruppen ikke får problemer. Til grunn for reglene ligger en solidaritetstanke. Et godt eksempel på disse reglene er alkohollovgivningen. Tilgangen må begrenses for alle for å unngå at et mindretall rammes av de negative effektene.

På noen områder og inn til et visst nivå er det fornuftig at flertallet tar hensyn til mindretallet. I alkoholpolitikken er det lett å se at det er fornuftig med noen reguleringer. Spørsmålet er hvor langt myndighetene kan eller bør gå i å begrense flertallets frihet av hensyn til et utsatt mindretall. Hvor går grensa?

I skolepolitikken brukes ofte argumentet at vi må utjevne forskjeller ved å la barna begynne tidligere på skole og ved å forlenge skoledagen. Vi innfører også ordninger med lekselesing på skolen. Vi lager regler for alle for å øke sannsynligheten for at noen få gjør det bedre. For en tid siden argumenterte en ekspert i Vårt Land for at vi må få foreldrene ut av skolene. Deres innsats må begrenses om vi skal få bukt med forskjellene fordi ressurssterke foreldre, som er i flertall, gir sine barn nyttig å god hjelp, mens ressursvake foreldre ikke gir hjelp. Slik opprettholdes og forsterkes forskjellene.

Reglene for overformynderiet bygger på en tilsvarende logikk. Har et barn over 75 000 kroner så skal overformynderen beslaglegge pengene fordi noen foreldre kan bli fristet til å snylte på barna. Disse reglene gjelder både i situasjoner hvor begge foreldre lever og når bare en av dem lever. Et sidepoeng her er at ukyndige overformynderne (ofte tidligere politikere) forvalter de umyndiges penger på slik en måte at avkastningen blir lav. Hovedpoenget er at fornuftige og ansvarsfulle foreldre fratas ansvaret for barnas penger for å sikre at noen få uansvarlige ikke stjeler disse pengene.

I noen sektorer har konsekvensene av å gripe inn overfor en hel befolkningsgruppe foreløpig holdt samfunnet fra å gripe inn. Noe av det verste som kan skje med et barn er at det blir mishandlet av foreldrene. Ved berettiget mistanke om dette skal barnevernet gripe inn. Vi venter altså til noe skjer eller er i ferd med å skje fordi noe annet ville være uakseptabelt ut fra foreldreretten. Fra tid til annen argumenterer likevel noen politikere med at tidlig barnehage og skole for alle kan gjøre at mishandling fra noen foreldre kan oppdages tidlig, men de fleste er enige om at i alle fall barnevernet ikke bør gripe inn før det er sterk grunn til mistanke.

Svaret på spørsmålet jeg stilte innledningsvis er vanskelig, altså hvorvidt det er noen grenser for hvor mange og sterke regler vi kan ha som rammer flertallet for å hindre problemer for mindretallet. Jeg har ikke klare svar, men fornemmer at det nå er nødvendig å trekke noen grenser før samfunnet får totalitære trekk. Om det ikke har slike trekk allerede på noen områder.

Det finnes nok noen ideologiske argumenter som er av betydning. Det finnes bl.a. grenser for hvor langt en kan gå i å begrenes individuell frihet for enkeltmennesker uten å frata dem deres verdighet og selvrespekt. Det er imidlertid et mer instrumentelt argument som også har betydning. Kan det for eksempel tenkes at en hel masse forordninger for de mange, som nok har positive effekter på et lite mindretall, i alle fall på kort sikt, kan føre til at flertallets ansvarsfølelse forvitrer? Når samfunnet regulerer betydelige deler av flertallets frihet, kan flertallet bli mindre ansvarlige. I sosialistiske regimer har et strengt vern av arbeidstakere gått kraftig ut over arbeidsdisiplinen i store befolkningsgrupper.

En bieffekt av ordningen med overformynderiet er at foreldre slutter å spare til barna fordi de er engstelig for at de oppsparte midlene skal havne på konto hos overformynderen hvor de forvitrer pga dårlig avkastning. For en stund siden var det store medieoppslag om dette temaet (Dagbladet og Dagens Næringsliv). Ikke spar i barnas navn er anbefalingen.

Jeg tror skole- og barnehagesktoren er et annet godt eksempel i vårt samfunn. Når skolen overtar mer og mer av barnas oppdragelse, vil foreldre etter hvert ta mindre og mindre ansvar for barnas oppdragelse. Det er jo samfunnets jobb.

Det finnes neppe klare svar på alle spørsmål på dette området, men det er nødvendig at vi får i gang en offentlig debatt om temaet. Ellers tror jeg vi på lang sikt kan utvikle et samfunn vi ikke liker. Etter mitt skjønn er sosialistene godt i gang og de konservative er for lite våkne!