Inntil kirken kommer seg fra sin tilbe­delse av dens kulturelle ramme, kommer den til å halte når den burde løpe.

Donald McGavran og Win Arn[i]

Menighetsrådet i Gand ber heldigvis ikke «helliget vorde Høymessen». De ber om at unge må få et møte med Gud.

Egil Rise til Vårt Land.[ii]

Viktig tema

Møteform har stor betydning for kirkevekst. Allerede i bøkene «Menighetsvekst og åndskraft»[iii] og «Your Church Can Grow»[iv] , som første gang ble publisert i henholdsvis 1973 og -79, understreker Wagner betyd­ningen av møteform. Han mener mø­tene er kjedelige i svært mange menighe­ter. De «lig­ner mer på begravel­ser enn på høytidssamvær»[v]. Møtene må bli bedre og mer festpre­gede. Møtene har dessuten en form som er fremmed for mange.

De fleste av oss ville føle oss fullstendig bortkomne på et diskotek eller i en dansesal. Hvorfor? – Fordi vi ville føle oss annerledes. Her var det et språk, en stil og en måte å være på som vi ikke mestret. Er det slik at majoriteten av våre menigheter dyrker én ut­trykksmessig kultur og regner med at folk føler seg velkomne hos oss dersom vi, for å sette det på spis­sen, bare ønsker velkommen i annonsene?[vi]

Oppmerksomheten i den nyere litteraturen er sær­lig rettet mot lovprisningens form og talen. Også i en norsk kirkelig kontekst er betydningen av møteform understreket. Sørensen og Rolfsen[vii] framhever at gudstjenesten eller søndagsmøtet var ukas høyde­punkt i de voksende menigheter som ble studert. Det ble lagt mye vekt på forberedelsene til disse møtene. Predikanten og andre som medvirket, ytte sitt beste, og lovsangen hadde en svært sentral plass.

Den økte interessen for dette temaet er bl.a. knyt­tet til den økte forståelsen av hvor viktig møteformen er for menighetens vekst. Flere forfattere påpeker at menighetens hovedmøte (søndagsmøtet eller gudstje­nesten) stadig blir viktigere som «inngangsport» for nye til menighe­ten[viii]. Årsaken til dette kan være knyttet til at nye som blir interessert i menighe­ten først vil «prøve den ut». Han eller hun ønsker seg da sannsynligvis en viss grad av anonymitet. For slike personer kan en mindre samling være for tru­ende.

Selv om «porten» til en menighet for mange vil være et eller flere besøk på menighetens hovedmøte, bør det understrekes at andre bare kommer inn i me­nig­heten gjennom kontakt med et varmt og nært felles­skap. For slike vil et stort offentlig møte med bare ukjente fjes ikke appellere. Følelsen av ensom­het kan isteden bare øke. Først på et senere tids­punkt, når man er blitt godt kjent med noen i menig­heten, vil man få et positivt utbytte av å delta i et stormøte.

Vi kan på denne bakgrunn forvente at både små­grupper og stormøter vil være «inngansporter» til menigheten. Det bør m.a.o. både være mulig å bruke «hoveddøra» og «sidedøra» som «porter» inn i menighe­ten. Dette betyr at både formen på stormøtene og bruken av smågrupper vil ha betydning for menighe­tens vekst. I resten av dette kapittelet vil vi drøfte nærmere noen sider ved formen på ukas stormøte.

Regler og muligheter for endring

I mange kirkesamfunn er det utformet regler for hva ukens hovedmøte eller gudstjeneste skal inne­holde og hvordan det skal gjennomføres. Rådene som gis i dette kapittelet kan bryte med disse reglene. Jeg tror imidlertid at det i de fleste menigheter er mulig­heter til å videreutvikle hovedmøtet uten å bryte kir­kesamfunnets regler. Dessuten håper jeg at de ek­sisterende reglene etter hvert kan endres slik at ho­vedmøtet i større grad vil appellere til nye grupper av mennesker. Et alternativ for menigheter som ønsker å beholde den nåværende formen, er å utvikle flere al­ternative møter eller gudstjeneter i helgen. Det kom­mer jeg tilbake til senere i kapittelet.

Møteform

Kvalitet

Det bør stilles flere krav til møteformen[ix]. Den bør for det første være preget av kvalitet. Vi som har gått lenge i en menighet, aksepter i større grad enn andre møter som ikke holder mål. Vi kan imidlertid ikke regne med at folk som ikke har sterk tilknytning til menigheten, vil ak­septere eller føle seg tiltrukket av møter som ikke er gjennomtenkt og godt forberedt. Folk forventer en viss kvalitet på møtene. Deres standard er formet av fjernsynet. Når de så kommer til en kirke og finner møtet usammenhengende og vil­kårlig, blir de distrahert.[x]

Det er selvsagt en rekke forhold som avgjør kvalite­ten på et møte. At sang, musikk, vitnesbyrd og tale er skikkelig og velforberedt, er selvsagt viktig. Dessuten bør møtet være sammenhengende. Man bør for det første unngå for mye stillhet mellom de ulike pro­gramposter. Selvsagt kan stillhet være fornuftig når det er inkludert i mø­tet med omtanke. Unødige av­brudd mellom vitnes­byrd og sang, fellessang og kor­sang m.v. kan derimot skape distraherende øye­blikk[xi]. Grundig planlegging og enkle tegn mellom leder og andre deltakere kan f.eks. gjøre at korlede­ren befin­ner seg foran koret slik at sangen kan komme igang samtidig med avslutningen av en even­tuell innbydelse.

For mye snakking kan også skape en usammen­hengende gudstjeneste og virke distraherende. F.eks. er det helt unødig å annonsere at «Petter vil synge for oss denne formiddagen», eller at «nå skal koret synge for oss». Det vil forsamlingen selv oppdage når sangen kommer igang. Etter en be­vegende sang kan det være fristende for pastor eller leder å utrykke dette ved å si «takk for den vidun­derlige sangen. Det var velsignede å høre…..» Et kort «amen» eller enkelt nikk til sangeren som utrykker takknemlighet, kan tjene det samme formålet og dessuten ikke bryte opp sammenhengen i møtet.

Et skikkelig skjermsy­stem som alle i salen kan se, gjør det mulig å bruke sanger og kor i en lovpris­ningsseksjon uten at man hele tiden må slå opp i et sanghefte. Det blir dessuten enklere å introdusere nye sanger[xii]. I tillegg kan systemet brukes til å framheve hovedpunkter i talen.

Atmosfære

Kravet til kvalitet innbærer selvfølgelig ikke at mø­tene må være perfekt regissert. Det dreier seg altså ikke om en nevrotisk perfeksjonisme, men om at det man gjør, skal gjøres så godt som mulig. Dessuten, på samme måte som folk vil mislike usammenhengende og vilkårlige møter, vil de mislike møter som ikke er mer enn velregisserte og blen­dende forestillinger[xiii]. Det er mer snakk om at alle medvirkende, som Sørensen og Rolfsen[xiv] påpeker, yter sitt beste. En per­fekt forestilling vil sann­synligvis få folk til å føle seg fremmedgjort. Det er derfor viktig at man forsø­ker å skape en riktig atmo­sfære i møtet slik at besø­kende føler seg tiltrukket. White[xv] påpeker at atmo­sfæren i de voksende menig­hetene han studerte, var feirende, vennlig, avslappet, positiv og forven­tende.

Vurderingen av et møte vil være av­hengig av hvem som foretar den. De fleste menigheter vil be­skrive sine egne møter på en positiv måte. Skal menighetens hovedmøter være fei­rende og vennlige slik at de er åpne for nykommere, er det viktige spørsmålet hvordan møtene oppleves for dem. I stor grad vil dette være et spørsmål om kulturell relevans. Har vi en form som treffer de vi ønsker å nå?

Deltakende lovprisning

Flere mener det er svært viktig å unngå at forsam­lingen passiviseres. Man forsøker derfor i økende grad å engasjere forsamlingen i møtene. Jack Hay­ford skisserer fire elementer som kan skape større grad av deltakende eller ekspressiv lovpris­ning[xvi].

For det første mener han det er viktig å gjøre lov­prisningen personlig og engasjerende. Å gi eksempler fra deltakernes dagligliv kan være et hjelpemid­del til å oppnå dette. Henvisning til frelsen, familie, slekt, barn, hjem, mat og klær e.l. kan føre til at den en­kelte begynner å tenke på hvor god Gud har vært mot dem. Det vil ofte gjøre lovprisningen til Gud mer per­sonlig for den enkelte.

En verbalisering av forsamlingens tanker øker også det ekspressive elementet i lovprisningen. Det er for­skjell på å vite at jeg er glad i kona og å fortelle henne det. Å fortelle henne det virker ikke bare be­kref­tende, det forsterker også og øker dybden i min kjær­lighet til henne[xvii]. Å hilse på folk rundt seg og si noen vennlige ord kan være en måte å gjøre dette på. Det deltakende eller ekspressive ele­ment kan også økes ved å be forsamlingen bevege seg, åpne håndfla­ten, løfte hendene e.l. Danne grup­per på tre til fire personer og be for hverandre kan også være et alter­nativ.

Når man bruker slike virkemidler, er det svært vik­tig at man ikke glemmer formålet. Gud ønsker at man skal bruke følelsene i lovprisningen av ham. Bruk av følelsene er imidlertid ikke et mål i seg selv. En bør dessuten av og til vise det bibelske grunnlaget for hva man gjør.

De er også viktig å inkludere alle. Å si at de som øn­sker det kan delta og de andre droppe det, kan lett føre til at den deltakende lovprisningen kun blir for de mest utadvendte personene i menigheten. Denne typen tilbedelse burde isteden betraktes som det normale, noe alle kunne delta i, uansett hvilken type man er. Det er viktig at man anerkjen­ner frykten og allminneliggjør den: «Vi vet at dette virker fremmed for enkelte. Trøst deg da med at du har noe til felles med svært mange her inne.»

Bruk av musikk slik at den enkelte deltaker ikke hører seg selv for tydelig i en ver­bal og individuell lovprisning, kan redusere frykt. Det samme kan en verbal ledelse i ube­kvemme øyeblikk, f.eks. når det forventes respons fra enkeltpersoner som ved en inn­bydelse til å komme fram.

Det er viktig at å ikke overvelder folk med nye former. Ofte kan det være gunstig å begynne med noe kjent, f.eks. et lovprisningskor som de fleste kjenner godt.

Det er alltid fornuftig å behandle forsamlingen med respekt. Gi gjerne kommentarer som: «du har kanskje ikke gjort dette før. Jeg er klar over at Gud ikke vil la være å like deg hvis du ikke gjør det idag. Bli med likevel. Det er en fin, bibelsk måte å utrykke takknemlighet til Gud på.» Til slutt kan man tilføye «Det var fint av deg å delta. Jeg vet det føltes ubekvemt for enkelte, men jeg setter pris på vil­jen til å bli med».

Begrunnelsen for å lede forsamlingen inn i denne typen lovprisning er flersidig. Det kan for det første forsterke den følelsesmes­sige siden av møtet og ut­fordrer i så måte den vest­lige «rasjonelle» kulturform. Selv om det de siste årene har vært økende aksept av betydningen av fø­lelser og følelsesutrykk, er mange miljøer fortsatt preget av at det er intellektet som har størst be­tydning.

Ikke minst tror jeg denne slagsiden er typisk for mange av de tradisjonelle kirkesamfunnene som, preget av samfunnsutviklingen forøvrig, har rettet det meste av oppmerksomheten mot læren og hvor­dan de ulike elementene i læren henger sammen. Uten å underkjenne betydningen av det læremessige grunnlaget, er en større vektlegging av de fø­lel­ses­messige sidene ved budskapet i stor grad på sin plass. Iallfall synes dette å prege en meget stor andel av de voksende menigheter i verden[xviii].

Vi preges ofte av stolthet og er redde for å bli be­traktet som «tullinger». Deltakende lovprisning ut­fordrer denne stoltheten og kan bidra til at vi blir mer ydmyke.

For det tredje skaper delta­kende lovprisning en varm atmosfære. Den framelsker en inkluderende åndsatmosfære og skaper et gunstig klima for evan­gelisering. Endelig fostrer denne mø­te­formen et for­pliktende engasjement fordi den krever aktiv delta­kelse.[xix]

Musikkform

Mange har understreket betydningen av at musikk­formen er tilpasset de besøkende. Warren[xx] som er seniorpastor i en voksende sør­statsbaptist-menighet like ved Los Angeles, hevder at musikkformen er det viktigste redskapet menigheten har til å målrette sin evangeliserende virksomhet mot bestemte grupper.

Flere forfattere understreker også at lovprisning i en moderne musikkform synes å gå igjen i voksende menigheter[xxi].

Menigheter som vokser preges av at sangene som brukes er relativt nye. En vanlig respons til dette er at det er viktig at den opp­voksende slekt læ­rer å kjenne de kristnes mangfol­dige sangskatter. Det spørsmålet skal vi se nærmere på senere i dette ka­pittelet. Jeg vil imidlertid under­streke at de fleste vekkelser opp gjennom tidene har skapt sine egne sanger preget av datidens popu­lærmusikk. Charles Wesley, bror til John Wesley, skrev f.eks. over 6000 sanger som ble brukt i starten av metodis­men i England. De fleste av disse sangene var preget av den tidens folkemusikk[xxii]. Også vekkelsene i Norge på 1800- og 1900-tallet skapte sine egne sang- og musikkformer som var preget av den sekulære musikken i sam­funnet.

Press – registrering

Skal man skape en avslappende atmosfære, er det viktig å ikke utsetter besøkende for unødig press, som å rekke opp hånden eller reise seg.

Samtidig er det viktig å få kontakt med nykom­merne slik at de kan bli integrert i menighetens virk­somhet. En måte som jeg har sett praktisert, er at nykommerne frivillig lar seg registrere. En påskjøn­nelse i form av en lite gave for å gjøre dette, er en mulighet som praktiseres i en del menig­heter. Registreringen gjør det mulig å følge opp ny­kom­merne på telefon, gjennom brev eller ved besøk.

Kirkekaffi og andre sosiale tiltak i etterkant av mø­tene er en annen metode for å komme i kontakt med besøkende. Dersom tilstelning­ene organiseres slik at de besøkende alltid får noen å snakke og bli kjent med, øker normalt sjansen for et nytt besøk.

Ønsket om å ikke skal skape unødig press på nykom­merne som gruppe, bør ikke føre til at det ikke forventes noen form for deltakelse fra forsamlingen. Å engasjere forsamlingen i deltakende og ut­trykks­full lovprisning, vil føles ubehagelig for noen, kanskje særlig for besøkende. Samtidig kan det skape effekter som virker tiltrekkende i det lange løp. Det er på denne bakgrunn svært viktig å fin­ne et balan­sepunkt mellom på den ene siden det tru­ende og ut­fordrende, og på den andre siden det trygge.

Talen

En meget viktig faktor i møtene er at talen er skik­kelig. Jeg vil likevel, før vi ser nærmere på talens form, understreke at et godt møte er mer enn en god tale. De øvrige delene av møtet er ikke bare forløpere til hovedbegivenheten, talen. Møter med lange taler og lite lovprisning kan føre til passivitet i forsam­lingen. Lovprisning gir der­imot rom for aktiv delta­kelse fra de tilstedeværende.

Dette er ikke en bok i prekenlære. Vi skal der­for i liten grad drøfte hva en god tale er. Likevel vil jeg nevne at det i kirkevekstlitteraturen framheves at ta­len bør være praktisk, relevant, enkel, oppmuntrende og interessant for de en ønsker å nå. Samtidig må budskapet i forkynnelsen gjenspeile Bibelens radi­kale budskap.

Nå kan det kanskje synes som om det siste kravet står i et motsetningsforhold til de førstnevnte kra­vene. En slik problemstilling er opplagt relevant. Jeg har derfor drøftet dette mer prinsipielt i det neste av­snittet i dette kapit­telet (se også kapittel 2). Her vil jeg likevel under­streke at jeg tror det er mulig å være både relevant, interessant og oppmuntrende uten at dette går på bekostning av f.eks. en klar for­kynnelse av synd. At det først og fremst er konser­vative menig­heter som vokser styrker dette synspunktet.

McGavran og Win Arn[xxiii] mener at årsaken til at budskapet i urkirkens tid var så attraktivt var knyt­tet til budskapets radikale innhold. Det var preget av en urokkelig overbevisning om at troen på Jesus er nødvendig for å motta frelse. Det fins ikke noe annet navn som fører til frelse. Uten Kristus er mennesket fortapt. Budskapet var også gjennomsyret av en klip­pefast overbevisning om gyldigheten av det første bud: «Du skal ikke ha andre Guder en meg». «Vend dere fra Areopagos…Vend dere til Golgata. Vend dere fra Afrodite til kjærlighetens Gud, vend dere fra synd til rettferdighet. Vend dere fra menneskelige speku­lasjoner til Guds åpenbaring, vend dere fra avguder til den levende Gud».[xxiv]

Tidspunkt

For å få nye folk til å møte opp på menighetens ho­vedmø­ter, er det viktig å ha møtene på riktige tids­punkter. Selv om mange føler at tradisjo­ner brytes, kan nye tids­punkt eller flere møter i helgen være en mulighet. Flere dager og tidspunkter er forsøkt.

Tromsø Baptistmenighet flyttet gudstjenesten til kl. 17.00 på søndag fordi dette tidspunktet passet flere. Ungdomsmenigheten i Gand kirke møtes til gudstjeneste lørdag kl. 22.00. En tenåringsmenighet i Tølløse i Danmark har hovedmøte på torsdag kl. 20.00, mens en ungdomsmenighet i København har sin hovedsamling på fredager kl. 22.00. Mange me­nigheter i USA har med hell lagt den første gudstje­nesten på søndager til kl. 9.00.

Konfliktfylt

Det er flere grunner til at det er konfliktfylt å til­passe seg kulturen i menighetens omgivelser. For det første er det enkelte som mener at en slik tilpasning står i motstrid til de bi­belske tekstene om det kristne livet. Spørsmålet dreier seg om grunnlaget for å til­strebe kulturell relevans (se kapittel 2).

For det andre krever kulturell tilpasning evne til forandring og omstilling. Dette temaet drøftet vi i kapittel 8. I dette avsnittet vil jeg likevel ta opp et av de vanligste pro­blemene som dukker opp i forbindelse med ønsket om å gjøre møtene kulturelt relevante.

Ofte oppstår det et motsetnings­forhold mellom de som har tilhørt menigheten i mange år og som har sterke følelser knyttet til den nåværende formen, og yngre eller nye medlemmer. De «gamle» medlemmene er sterkt knyttet til den formen som brukes bl.a. fordi det var gjennom denne formen de selv kom med i me­nighetslivet. At denne gruppen har fått prege mange me­nigheter, viser alderssammensetningen i veleta­blerte menigheter. Samtidig ser vi at nye menigheter er preget av en mye lavere gjen­nomsnittsalder. Årsaken til det er sannsynligvis at disse framstår som mer relevante for de strøm­ninger som preger samfunnet.

Dette problemet lar seg ikke løse ved bare å ta hensyn til den ene av gruppene. En mulig­het er å prøve å legge seg midt imellom de to ytter­punk­tene. Argumentet for en slik tilpasning er at de unge og nye medlemmer har brukt for å bli kjent med, og få forståelse for den kulturen som ligger til grunn for den menigheten de er kommet inn i. Som en forkynner uttrykte det: «Ungdommen idag må da lære seg de sangene som er en del av kristenarven. Tenk å vokse opp i en menighet uten å kunne «Vår Gud han er så fast en borg!»

Selvfølgelig er det viktig å bli kjent med denne ar­ven. Det er imidlertid ikke riktig å legge så stor vekt på den at det hindrer oss i å nå ut med evangeliet. Guds menighet har aldrig vært til for å fremme «den gode smak» eller for å gi en bestemt kulturell oppdra­gelse. Oppdraget er å forkynne evangeliet slik at folk blir frelst. Overfor mer modne kristne er det kanskje mer på sin plass å tenke på å overføre kul­turarven fra tidligere tider.

Mulige løsninger

Problemet med ulike ønsker til møteform kan redu­seres ved er å tilby flere hovedmøter eller gudstjenes­ter med forskjellig form. Det kan f.eks. tilbys ett tra­disjonelt møte og ett mer moderne. I Gand menighet var det i 1994 i gjennomsnitt 133 tilstede på den alternative ungdomsgudstjenesten på lørdag kveld. Antallet unge som går til nattverd er nesten tidoblet siden ungdomsgudstjenestene ble innført[xxv].

En slik deling kan forsterke ge­nerasjonskløften fordi eldre og yngre velger ulike møter. Jeg synes dette er et «tap» man bør kunne tåle for å oppnå at menigheten oppleves som relevant for flere. Dessuten er det jo mu­lig å kompensere ved andre integrerende til­tak som i første rekke er rettet mot modnere kristne. «Hoveddøra» til menigheten bør først og fremst til­trekke mennesker uten en fast til­knytning til menig­heten.

Det bør også tilføyes at gudstjenesten eller mø­tet som følger den tradisjonelle formen, lett kan bli inn­advendt. Det viktigste blir å ha en form som pas­ser oss, ikke å nå ut. Jeg tror dette er et mer alvorlig problem enn det den nevnte delingen medfører. Det er derfor svært viktig at denne gruppen også legger vekt på å nå ut, f.eks. til eldre kirkefremmede som blir tiltruk­ket av en noe mer tradisjo­nell form.

Oppsummering

For mange er ukens hovedmøte(r) inngangsporten til en menighet. Inntrykket fra et møtebesøk kan der­for ha stor betydning for om man velger å gjenta be­søket. Når en samtidig vet at folk er kvalitetsbevis­ste, er det viktig at disse møtene er godt forberedt, at unødige avbrudd og annonseringer unngås, og at hensiktsmessige visuelle hjelpemidler er tilgjenge­lige. Forkynnelsen må være praktisk og relevant samtidig som den er solid forankret i Bibelen. Skal menigheten nå nye mennesker gjennom møtene, er det viktig at vurde­ringen av møtene blir gjort med de besøkendes «øyne».

Bruk av deltakende lovprisning kan skape en in­kluderende og avslappet atmosfære. Det er imidlertid viktig å anerkjenner frykten som kan oppstå når man oppfordres til å delta i nye former.

For å kunne følge opp de som besøker menigheten, er det viktig at de blir registrert. Dette må skje uten at de besøkende føler et unødig press.

Det er viktig å være oppmerksom på at nye og an­nerledes møteformer ofte skaper gnisninger mellom de som har gått i menigheten i mange år og de nye el­ler yngre. Flere gudstjenester med ulik stil kan i en slik situasjon være et alternativ. Det gir også mulig­heten til å velge tidspunkter for møtene som er til­passet de gruppene menigheten ønsker å nå.

[i] 1983, s. 70

[ii] Lørdag 4. febr. 1995, s. 21.

[iii] 1988

[iv] 1984

[v] Wagner 1984, s. 113

[vi] Ressursgruppa for Østre presbyterium i Frikirken, 1994, s. 30.

[vii] 1992

[viii] White 1992, Rainer 1993

[ix] De fleste kravene er hentet fra Rainer (1993) og White (1992).

[x] Hayford m.fl. 1990

[xi] Hayford m.fl. 1990

[xii] Til dette formålet kan både «overhead-prosjektor», lysbildekamera og en personlig datamaskin være velegnet. Bruk av pesonlig datamaskin vil sannsynligvis gi det beste resultatet. Skjermen bør være fast installert i møtesalen og synlig for alle. En bør alltid bruke så stor skrift at teksten blir synlig for de som sitter bakerst.

[xiii] Hayford m.fl. 1990

[xiv] 1992

[xv] 1992

[xvi] Hayford m.fl. 1990

[xvii] Hayford m.fl. 1990

[xviii] Wagner 1973

[xix] Hayford m.fl. 1990

[xx] 1993

[xxi] Rainer 1993, Wagner 1990

[xxii] Shawchuck m.fl. 1992

[xxiii] 1983

[xxiv] Mc Gavran og Arn 1983, s. 67-68

[xxv] Vårt Land, 4. januar 1995, s. 21