top of page

Kontinuitet eller endring

«Jeg leder en ganske stor kirke i en middelsstor by. Jeg blir hele tiden dratt mellom behovet for å fortsette slik som vi alltid har gjort eller forandre arbeidsformen slik at den passer vår tid bedre. Hva gjør jeg med det?»


De fleste ledere, uansett hvilken virksomhet det dreier seg om, sliter med denne utfordringen. Å velge det ene framfor det andre vil over tid bli feil. Enten vil kirken miste kontakt med samfunnet omkring, eller så vil medarbeidere miste ankerfeste og ikke få arbeidsro. Balanse er et stikkord når man møter denne utfordringen.




Hvordan er det mulig å unngå å gjøre det ene på bekostning av det andre når en konstant møter presset fra det ene. Det er nok av eksempler på at ledere i kirken har gitt etter for press i den ene retningen, ofte har behovet for kontinuitet, stabilitet og forutsigbarhet gradvis ført kirken inn i en form som er konform og i tråd med ønskene til dem som allerede er innenfor og representerer majoriteten i kirken.


Kan ikke flykte

Men først litt om utfordringen du beskriver? I vanlige virksomheter har medarbeiderne behov for en viss stabilitet for å kunne holde i gang alle de arbeidsoppgavene som skal til for å produsere det virksomheten lever av. Stabilitet og forutsigbarhet er en nødvendig forutsetning for å sikre løpende virksomhet. Slik er det også i en kirke. For å holde alle virkegrenene og alle aktivitetene i gang må medarbeidere ha forutsigbarhet. Hvis ikke kan lett innsatsviljen svekkes og medarbeidere kan bli forvirret, rotløse og utslitte. I nye kirker tror vi dette ikke er et uvanlig problem. Lederen får stadig nye ideer og vil gjerne prøve dem med en gang.


På den andre siden, om stabilitet er det eneste som råder i virksomheten, vil resultatene etter hvert utebli fordi det kontinuerlig skjer endringer i og utenfor virksomheten. Behovene i omgivelsene endres og andre aktører leverer etter hvert bedre «tilbud» enn det din virksomhet gjør. Suksess i forhistorien kan være en viktig kilde til manglende forandring. Det er farlig for enhver virksomhet. Om ikke helt på samme måte, så er det også til en viss grad slik for kirker. Omgivelsene endres og kirkens ulike virkegrener synes i økende grad irrelevante.


Med andre ord må også kirken - om den vil ha framgang - leve i spenningsfeltet mellom kontinuitet, stabilitet og forutsigbarhet på den ene siden og endring på den andre. Det er ikke mulig å rømme fra dette uløselige spenningsforholdet om man vil lede. Det finnes alt for mange eksempler på at man har «løst» spenningen ved å vektlegge det ene på bekostning av det andre.


Ikke bedrift

Kirker er ikke bedrifter og skal ikke agere som bedrifter. Bl.a. kan ikke kirken tilpasse innholdet i sitt arbeide til alles ønsker. Da opphører den å være en kirke. Kirken har et innhold som er sant og rett til alle tider. Hva betyr så dette?


Alle svarene kan ikke gis her, men når det gjelder innholdet i kristentroen må kirken vise at det er uforanderlig. Det er samtidig veldig mye ved måten vi driver kirke på, som er begrunnet i tradisjon og den kulturelle konteksten vi befinner oss i eller befant oss i - og ikke i teologien. Mye av dette kan forandres uten at vi forandrer innholdet. Om vi ikke forandrer oss vil kirken miste relevansen for de yngre og dem vi øsker å nå utenfor.

Hvordan finne riktig balanse?


Det er nødvendig å ha fokus både på stabilitet og endring hele tiden. Det betyr at en må skape trygge rammer slik at virksomheten i alle virkegrenene kan planlegge med en fornuftig tidshorisont og få ro til å iverksette alle aktivitetene. Samtidig bør man også i planene skape noe rom for justeringer og forbedringer underveis.


Det er viktig at medarbeidere i kirken ser og hører at sentrale elementer i arbeidet står fast. Medarbeidere føler trygghet ved at de kan regne med langsiktig støtte fra sin leder og at innholdet i det kirken gjør er tidløst. En god forståelse for hvordan en skiller mellom innhold og form samt grensene for et slikt skille, er trolig også til hjelp. Former endrer vi, men ikke innholdet.


Det er også nødvendig å av og til å sette av tid til å drøfte store endringer. Det kan en gjøre ved å ha faste årlige tidspunkt hvor forbedringer og nye tiltak presenteres og diskuteres. Slike faste sykluser skaper i seg selv en form for trygghet. Fristelsen for kirker er ofte å la stabilitet vinne over endring. Da vil kirken etter hvert miste vekstkraft. Det aller viktigste for å få medarbeidere til å leve i og med forandringer er å bidra til at de utvikler en solid trygghet i Gud.


Publisert i Dagen 15.08.2017: Jan Inge Jenssen og Sten Sørensen


Comments


RECENT POST
bottom of page