top of page

Kirkevekstbevegelsens framvekst

Starten

Å datere starten på kirkevekstbevegelsen til 1955 vil innebære en neglisjering av historiske begivenheter som den åndelige oppvåkingen på syttende og attende århundre. Arbeidet til John Wesley, Charles Spurgeon og Charles Finney har klare fellestrekk med sentrale idéer i kirkevekstlitteraturen og har selvfølgelig også bidratt til disse tankene. Mange av idéene som framsettes og begrepene som brukes er så gamle som menighetene i Apostlenes gjerninger. Vi vil i denne boken imidlertid rette oppmerksomheten mot bevegelsen som startet med arbeidene til Donald McGavran.


McGavran var indisk misjonær da han skrev boken "The bridges of God" som regnes som den litterære opprinnelsen til kirkevekstbevegelsen. Boken utkom første gang i 1955. To sentrale motivasjonskilder for McGavran var arbeidene til missiologen Roland Allen og metodistbiskopen John Waskom Pickett.


Allens bok om kirkens ekspansjon og faktorene som hindrer det, publisert i 1927, preges av en entydig prioritering av evangelisering i misjonsarbeidet . Hans frimodighet og brennende pragmatisme fenget McGavran. Allen hevdet at kirken hadde glemt de bibelske prinsippene for misjonsarbeid som er vist i Apostlenes gjerninger. Istedet fulgte man ubibelske tradisjoner og metoder. Utviklingen av institusjoner som slukte store finansielle ressurser til fordel for forkynnende virksomhet var et av de forholdene han kritiserte. Kirkevekstbevegelsens prioritering av frelse og innlemmelse i den lokale menighet i misjonsarbeidet er også utviklet på grunnlag av idéene til Allen.


Den andre motivasjonskilden var John Waskom Picketts undersøkelse som viste at 134 misjonsstasjoner i den midterste delen av India bare hadde vokst med 12 prosent på 10 år. Disse studien ble publisert i 1933 under navnet "Kristne massebevegelser i India".


Forskrekket av den lave veksten begynte McGavran å studere veksten i området han betjente. Sammen med bl.a. Pickett publiserte McGavran boken "Church Growth and Group Convertion" i 1936. McGavran dedikerte denne boken til de menn og kvinner som i sitt arbeid vraker idéer som ikke virker og praktiserer de som faktisk gjør folk til disipler. "Kirkevekstbevegelsen betrakter evangelisering på omtrent den samme måten som en ingeniør betrakter et fly. Det første spørsmålet er: flyr det? Det neste spørsmålet er: hvor effektivt flyr det? Så irriterende som disse spørsmålene er i en religiøs kontekst, så irriterende har kirkebevegelsen vært. Kirkevekst mangler ikke kritikere." Denne pragmatisme er typisk for alle McGavrans arbeider og preger fortsatt kirkevekstbevegelsen.


"The Bridges of God" er preget av Pickett på to områder til . Pickett la stor vekt på "massebevegelser". I McGavrans bok er dette begrepet blitt til "folkebevegelser" fordi han mente at begrepet til Pickett kunne forstås som ureflekterte overgivelser. Gjennom å anvende begrepet folkebevegelse ville han få fram at beslutningen om å følge Kristus blir tatt av individer samtidig som kjedereaksjoner i store befolkninggrupper er viktige i misjonsarbeidet.


Fra Pickett hentet han også idéen om hvor viktig "mottakelighet" er. Mottakelige er mennesker som på grunn av personlige kriser, sosial feilplassering og Den Hellige Ånds virke er spesielt åpne for evangeliet. Begrensede menneskelige og finansielle ressurser gjør at man først og fremst bør rette oppmerkomheten mot de som er mest villige til å høre og ta imot evangeliet. Dette er kanskje det viktigste kirkevekstprinsippet som er overført fra Pickett via McGavran til dagens kirkevekstbevegelse.


Foruten Pickett og Allan var McGavrans situasjon på misjonsmarken meget viktig for hans utvikling. Som ledende sekretær og forretningsfører for United Christian Missionary Society i India begynte han allerede tidlig i 1930-årene å bli bekymret for situasjonen. Han hadde ansvar for 80 misjonærer, fem sykehus, flere skoler, evangeliske aksjoner og et hjem for spedalske. Til tross for denne massive innsatsen av ressurser hadde misjonens arbeid i flere tiår bare resultert i etableringen av 20 til 30 mindre menigheter som nå ikke vokste. McGavran forlot derfor sin administrative posisjon og brukte de neste 17 år til å plante menigheter og studere kirkevekst. Han forsøkte særlig å finne svar på hvorfor man i tilsynelatende like situasjoner og med samme trofaste innsats fra misjonærene opplevde sterk vekst noen steder og ingen vekst andre steder.


I "The Bridges of God" ble flere viktige og senere omdiskuterte tema tatt opp. McGavran insisterte på at evangeliseringen ikke er fullført før personen som har tatt imot budskapet blir en ansvarlig Kristi disippel. Senere ble medlemskap i en lokal menighet betraktet som et tegn på denne ansvarligheten. McGavran tok Kristi kommando om å gjøre disipler meget bokstavelig. Det var ikke nok å spre ut såkorn og så vente på at Gud produserte resultatene. Denne pragmatismen førte til at kritikerne fryktet at folk ikke ville bli mer enn "statistiske størrelser" .


McGavran var også kritisk til den typiske vestlige tilnærmingen til evangelisering som han mente var for individualistisk. Man forkynte i denne tradisjonen et individualistisk evangelium og forventet beslutninger fra den enkelte. McGavren hadde oppdaget at de fleste ble kristne ved å gjøre individuelle beslutninger kollektivt, altså som familier, utvidede familier, landsbyer, stammer o.s.v. Han hadde også oppdaget at de mest effektive evangelister var de som forsøkte å vinne sin egen familie, stamme eller klasse. Ut av disse observasjonene ble et av de mest omstridte prinsipper utledet. Dette prinsippet, som går under betegnelsen homogenitetsprinsippet, ble av McGavran formulert slik: "Mennesker ønsker å bli kristne uten å krysse sosiale, språklige eller klassemessige barrierer".


Den siste viktige idéen som ble formulert i "The Bridges of God", er knyttet til forståelsen av misjonsbefalingens innhold. McGavran mente at den viktigste oppgaven var å bringe ikke-troende til tro og aktiv deltakelse i en menighet. Dette mente han var en distinkt og separat fase atskilt fra det å "lære dem alle ting". Denne opplæringen kom etter at personen var frelst og innlemmet i menigheten.


"The Bridges of God" førte til sterk debatt, men den førte også til at McGavran ble kjent. Han deltok som foredragsholder på en rekke konferanser og underviste på flere teologiske seminarer. I 1960 etablerte han ved Northwest Christian College, Eugene, Oregon det første kirkevekstinstituttet. Dette ble starten til mer systematiske kirkevekststudier hvor begreper og prinsipper ble videreutviklet. Kirkeveksbevegelsen fikk også sitt eget magasin kalt "Church Growth Bulletin" (nå "Global Church Growth, Strategies for Today's Leader").


I 1965 ble McGavran invitert til Fuller teologiske seminar i Pasadena, California. Der startet han "School of World Mission and Insitute of Church Growth". Denne institusjonen utviklet seg raskt til et nasjonalt og etterhvert internasjonalt samlingspunkt for kirkevekstbevegelsen. En rekke relaterte institusjoner vokste siden fram i dette områder.


Det siste viktige bidraget i McGavran-epoken ble boken "Understanding Church Growth" som første gang ble publisert i 1970. Her presenterer McGavran den bredeste og mest velreflekterte gjennomgang av kirkevekstens faglige grunnlag. Selv om McGavran fortsatte sin undervisning ved Fuller helt til han var 83 år, avtok hans innflytelse gradvis. Imidlertid hadde den institusjonelle basen på Fuller utviklet en ny generasjon kirkevekstentusiaster. De viktigste personene her var Ralph Winter, Arthur Glasser, Charles Kraft, Allen Tippet og C. Peter Wagner. Felles for alle disse er at de, i tillegg til sin akademiske bakgrunn, har praktisk erfaring som misjonærer. Nevnes bør også Win Arn som i 1972 startet "Institute of American Church Growth", og John Wimber som ble den første lederen av "Fuller Evangelistic Association" (senere "Charles E. Fuller Institute of Evangelism and Church Growth"). Instituttet ledes nå av Carl George. Han har de siste årene utviklet seg til en av de viktigste kirkevekstskribentene.


Kritikk og modning

I tidsrommet 1970 til -80 fikk bevegelsen stadig flere tilhengere og skribenter, men også en rekke kritikere publiserte artikler og bøker. De viktigste bidragene i denne perioden var for det første Paul Benjamins bok "The Growing Congregation" som var den første kirkevekstboken publisert av et kirkesamfunn og som rettet oppmerksomheten mot det amerikanske kirkeliv. Sammen publiserte McGavran og Win Arn en lettlest kirkevekstbok ("How to Grow a Church"). Publiseringen av Dean M. Kelleys doktoravhandling i 1972 "Hvorfor konservative menigheter vokser" ble også et viktig bidrag til kirkevekstbevegelsen. Kelley viste at konservative kirker vokser mens liberale går tilbake. Vi skal senere se hvordan han forklarte denne utviklingen (kapittel 2). I boken "Åndskraft og menighetsvekst" (1988), som første gang ble publisert i 1973 . viser Wagner hvordan de karismatiske kirker vokser i Sør-Amerika.


Miles mener at kirkevekstbevegelsen i perioden mellom 1970 og -80 særlig ble påvirket av strømninger som preget deler av kristenheten i USA. Den evangeliske økumenismen med Lausanne-kongressen i 1974 som eksempel, betydde mye og ble et viktig ståsted for mange av de sentrale personene i kirkevekstbevegelsen. Skriftlige arbeider publisert i Lausanne-komitéens regi inneholdt bidrag fra kirkevekstbevegelsen.

Kontakten med lederne i flere store og voksende menigheter påvirket også kirkevekstbevegelsen i 70-årene. Dette har bl.a. ført til at flere har kritisert kirkevekstbevegelsen for bare å interessere seg for superkirker i USA .


Den sterke oppmerksomheten mot trening av frivillige til evangelisering og andre tjenester i menigheten ble plukket opp av kirkevekstbevegelsen i den samme perioden. Påvirkningen fra "nykarismatikerne" (neopinsevennene) kan også spores tilbake til 70-årene. Wagners bok om pinsevekkelsen i Sør-Amerika er et eksempel på dette.


Tanken om at kirken må sørge for at dens medlemmer blir åndelig utrustet til utadvendt innsats for menighetens vekst er framhevet i kirkevekstlitteraturen. Tanken kan knyttes til påvirkningen fra karismatikerne. Den nære forbindelse mellom kirkevekstbevegelsen og den karismatiske bevegelse har bidratt til å overføre de karismatiske strømningene til tradisjonelle kirkesamfunn.


Sørstatsbaptistenes satsing på søndagskoler for folk i alle aldre i 70-årene ble også oppfanget og videreformidlet gjennom kirkevekstbevegelsen .


Vekstperioden

Starten på en tredje epoke i kirkevekstbevegelsens historie synes å være sammenfallende med at C. Peter Wagner i stadig større grad ble bevegelsens talsmann. Han er nå Donald McGavran professor ved Fuller teologiske seminar. Etter 16 år på misjonsmarken i Bolivia tok han i 1971 imot kall fra Fuller og ble McGavrans nærmeste medarbeider.


Publiseringen av boken "Church Growth and the Whole Gospel" i 1981 førte til at Wagner i stadig større grad ble betraktet som kikevekstbevegelsens ledende personlighet.

Grunnlaget for Wagner posisjon i kirkevekstbevegelsen ble lagt i løpet siste halvdel av 70-årene. Viktige bidrag til dette er utgivelse av flere bøker som særlig tar opp praktiske anvendelser av kirkevekstprinsippene. De viktigste er "Your Church Can Grow" som ble solgt i over 100 000 kopier og "Your Spiritual Gifts Can Help Your Church Grow" . Den sistnevnte boken viser hvor viktig det er for menighetens vekst at den enkelte kristne kommer inn i sine åndelige tjenester. Nevnes bør også boken "Our Kind of People: The Ethical Dimension of Church Growth in America" som drøfter homogenitetsprinsippet.

Det første kurset i kirkevekst for amerikanske pastorer og ledere ble gitt i 1972. McGavran og Wagner samarbeidet om undervisningen. Kurset ble etterhvert modell for undervisning i kirkevekst. Ved Fuller ble tilbudet av kurs i kirkevekst stadig utvidet gjennom 70- og 80- årene. "Doctor of Ministry"-programmet som består av kortidskurs og en større avhandling, har betydd mye for utbredelsen av kirkevekstbevegelsen i USA og i flere andre land. Nå er det mulig å ta hele 80 prosent av denne utdanningen innenfor temaet kirkevekst. Gjennom årene har hundrevis av studenter fullført dette programmet, også flere normenn. Selv om en rekke personer nå underviser i kirkevekst ved Fuller, har Wagner hele tiden vært en drivende kraft. En rekke nasjonale og internasjonale ledere har sittet under hans kateter. Det har bidratt til at kirkevekstbevegelsen har bredt seg over store deler av verden.


Wagner har stått sentralt i arbeidet med å få i gang institusjoner som sørget for rådgivningstjeneste til menigheter i USA. Wagners sentrale posisjon i Lausanne-komitéens første år, samt hans mange foredrag og kurs om kirkevekst verden over, har også bidratt til kirkevekstbevegelsens utbredelse.


McGavran var utvilsomt kirkevekstbevegelsens pionér. Wagner ble imidlertid dens viktigste selger ved å undervise, preke, inneha en rekke nøkkelposisjoner og ved å reise over hele verden. En oversikt over McGavrans og Wagners bakgrunn er gitt i vedlegg 1.


Kirkevekst i Europa

Kirkevekstbevegelsen har fått stor betydning i mange land, også utenfor USA. I Europa har den bl.a. slått rot i England og Tyskland. I begge disse landene er det kommet ut flere bøker, og det er etablert kirkevekstinstitutter. To av de viktigste kirkevekstbøkene utkommet i Europa er Gibbs bok "I Believe in Church Growth" fra 1981 og Roy Pointers bok "How Do Churches Grow?" fra 1984. Begge bøkene har vært mye brukt som lærebøker. Både Pointers og Gibbs bok er preget av kirkeveksttenkningen ved Fuller. Det viktigste bidraget er at tenkningen er spredt og anvendt utenfor de tradisjonelle frikirkesamfunnene.


Kirkevekstbevegelsen har også fått innpass i Skandinavia. De første bøkene i Norge og i Skandinavia for øvrig kom ut i begynnelsen av 80-tallet. De fleste av disse bøkene er nevnt i litteraturlisten.


Det er arrangert flere kirkevekstkonferanser i Norge de siste årene og flere av de teologiske seminarene underviser i kirkevekst. Nevnes bør Norsk kirkevekstforum som ble etablert i 1981 og Kirkevekstbladet som kommer ut to til fire ganger i året. Dessuten har Forum for kirkevekst i nord siden 1989 gitt flere kurs i kirkevekst (Kirkevekst i nord).

Framtiden

Det er særlig tre forhold som jeg tror vil ha stor betydning for den framtidige utviklingen av kirkevekstidéene. For det første har den omfattende produksjonen av bøker og foredragsvirksomhet over hele kloden ført til at kirkeveksttenkningen har fått et solid fotfeste. Selv om Wagner fortsatt stadig publiserer bøker, er det nå flere nye personer som har fått en sentral posisjon blant kirkevekstforfatterne. Strømmen av publikasjoner øker fortsatt. Utbredelsen og resultatene kirkevekstsatsingen har gitt i mange menigheter, tror jeg vil føre til at betydning av bevegelsen fortsatt vil øke. Dessuten vil den økte bredden i bevegelsen føre til at kvaliteten i forskningen og de avledede prinsippene stadig blir bedre og mer anvendelige i flere ulike sammenhenger og kulturer.


Det andre viktige forholdet som jeg tror vil ha økende betydning, er knyttet til fokuseringen på overnaturlige tegn. Kirkevekstbevegelsen har sine røtter i tradisjonelle evangeliske kirkesamfunn, men kan ikke knyttes til ett bestemt samfunn. Bevegelsens utbredelse i de ulike kirkesamfunnene har bidratt til å bryte ned barrierer mellom dem. I de senere årene har flere av de sentrale kirkevekstforfatterne tatt opp betydningen av "tegn og under" for kirkevekst, og blitt preget av den karismatiske bevegelse. Kirkevekstbevegelsens utbredelse og slagkraft i de tradisjonelle evangeliske kirkesamfunn, tror jeg derfor vil bidra til at nye samfunn og menigheter åpner seg for under og karismatiske ytringsformer.


Den karismatiske bevegelsens vekst i Sør-Amerika og senere den eksplosive veksten i Korea, har hatt stor betydning for kirkevekstbevegelsen. Tråden som Wagner tok opp allerede i begynnelsen av 70-årene, ble imidlertid ikke tatt opp igjen før John Wimber kom til Fuller i begynnelsen av 80-årene. Bøkene han skrev sammen med Kevin Springer, "Evangelisering i ånd og kraft" og "Helbredelse ved kraft" , bidro til den økte oppmerksomhet mot overnaturlige forhold. Senere kom også Wagner med bøker om dette temaet. Den første viktige boken, som kom i 1988, er "How to Have a Healing Ministry Without Making Your Church Sick". Temaet i boken er hvordan under kan vekke folks intersse for evangeliet.


Det tredje forholdet som er iferd med å prege kirkevekstlitteraturen henger også sammen med dens tilknytning til den karismatiske bevegelse.


I stadig større grad fokuseres forholdet mellom åndelige barrierer (strongholds) og kirkevekst. Til tross for at det nå er blitt stadig flere som arbeider med kirkevekst, er det Wagner som har vært den sentrale i arbeidet med å gjøre disse temaene til en del av kirkeveksttenkningen. Han har de siste årene publisert flere bøker om bønn og åndelig krigføring. Dette vil vi komme tilbake til senere i boken (kapittel 13).


Oppsummering

Donald McGavran var indisk misjonær i en årrekke før han begynte å arbeide med kirkevekst. Boken hans "The Bridges of God", fra 1955, regnes som starten på kirkevekstbevegelsen. McGavran og Peter Wagner var i mange år bevegelsens ledende personligheter. Miljøet ved Fuller teologiske seminar i California, har hatt stor betydning for utviklingen av kirkeveksttenkningen.


Oppmerksomheten har hele tiden vært rettet mot hva som fremmer og hemmer kirkevekst. McGavran var særlig opptatt av betydningen av evangelisering. Han la vekt på at evangeliseringen ikke er fullført før individet er blitt en ansvarlig disippel i en lokal menighet. McGavran var dessuten opptatt av folkebevegelser og av at kulturelle forhold ikke måtte hindre at mennesker ble frelst.


Kirkevekstbevegelsen har fått stor utbredelse over hele kloden og i de fleste evangeliske kirkesamfunn, også i Skandinavia. Bevegelsen har de senere år blitt påvirket av den karismatiske bevegelse og har bidratt til at nye kirkesamfunn og menigheter har åpnet seg for disse strømningene.


Fra Kirkevekst, Rex Forlage 1995. Jan Inge Jenssen


Comments


RECENT POST
bottom of page