Frivillige medarbeidere

....frigjøring av lekfolket har åpnet opp fantastiske nye muligheter. Dersom legfolket blir begeistret for hva de kan gjøre for Gud og for de

. C. P. Wagner

Frigjør medarbeidere!

I de aller fleste bøker om kirkevekst understrekes nødvendigheten av å mobilisere frivillige medarbeidere. Eddie Gibbs framhever at kirkevekst ikke kan bli vedvarende uten at frivillige medarbeidere blir mobilisert til å fylle sine særskilte tjenester både i menigheten og i verden.

Det er ikke bare i kirkevekstlitteraturen betydningen av aktive medarbeidere fokuseres. De fleste menighetsledere er bekymret når majoriteten av menighetsmedlemmene bare viser seg som passive deltakere på enkelte møter. Spørsmålene vi skal forsøke å besvare i dette kapittelet, er hvorfor så mange er passive og hvordan menigheten kan endre denne tilstanden.

Lekfolk eller medarbeider?

Det er vanlig å bruke begrepet lekfolk istedenfor frivillige medarbeidere. Jeg mener at dette begrepet skaper et skille i menighetene som ikke er bibelsk. Hele Guds folk er et kongelige presteskap (1. Pet. 2,9). Dette understrekes av Jørgensen . som tror at skillet mellom presteskap og lekfolk er en av årsakene til kirkens tilbakegang og sekularisering. Han mener at det er viktig å framholde at hele Guds folk har del i hele tjenesten. På denne bakgrunn har jeg valgt å bruke begrepet frivillig medarbeider. Jeg vil imidlertid påpeke at dette begrepet heller ikke er helt godt. Det kan skape uønskede assosiasjoner til organisasjoner hvor begreper som nådegave og tjenestekall ikke er relevante.

Hvorfor er så mange passive?

Det er ikke noe enkelt svar på dette spørsmålet og svarene vil ikke være de samme i alle forsamlinger. Forståelse av den konkrete situasjonen er derfor nødvendig. Jeg vil trekke fram enkelte forhold som jeg tror har betydning for mange menigheter.

For det første kan årsaken til manglende deltakelse være at menighetens medlemmer ikke forstår at deres engasjement er nødvendig og i tråd med Bibelens klare ord om den enkeltes ansvar. Gibbes mener at mange kristne undervurderer den betydningen felleskap og samarbeid har for den kristne tro. Svaret på et slikt problem er en systematisk forkynnelse både fra prekestol, i smågruppene og gjennom ledertreningen i menigheten. Ut fra min kjennskap til norsk menighetsliv synes det ofte som om dette blir brukt som den eneste eller viktigste forklaringen av passivitet. Jeg tror imidlertid at andre forhold kan være av vel så stor betydning.

Manglende engasjement kan skyldes at den enkelte kristne ikke har funnet sin åndelige gave og tjeneste . Dette kan være et resultat av flere forhold. Det er neppe bare forårsaket av manglende vilje til engasjement hos den enkelte. En mulig forklaring kan være manglende forkynnelse på dette feltet. En annen er mangel på "arenaer" eller "steder" for eksperimentering og utprøving. Spørsmålet om åndelige gaver og tjenester, som jeg tror er meget viktig for engasjementet til menighetens ulike lemmer, vil jeg ta opp igjen senere i dette kapittelet.

Et tredje forhold som kan skape passivitet, er at planene som legges for menighetens framtidige aktivitet mangler visjon og virker lite utfordrende for medlemmene. Dette er tilfellet i menigheter hvor lederne stadig insisterer på å gjenta tiltak som ikke har gitt særlige resultater før. Ingen synes det er interessant å ta fatt på oppgaver som man tviler på vil gi resultater. Det er derfor nødvendig å utvikle tiltak som menigheten tror på og som den synes er utfordrende.

I mange forsamlinger blir nye planer bare presentert på et menighetsmøte. Det er imidlertid helt nødvendig å bruke god tid i møter og i ulike grupper til å klargjøre mål og motivere til innsats for nye tiltak. Dessuten er det viktig å knytte målene for de enkelte tiltak direkte til den visjon menigheten bygger på. Betydningen av visjon er drøftet nærmere i et annet kapittel (9).

Forklaringen som ledere ofte gir på negativ eller manglende respons på forespørsler om å gjøre en jobb, er at medlemmene er for kresne til å ta på seg kjedelige oppgaver. Det kan nok være ett av problemene, men jeg tror at denne responsen også kan komme av at oppgaven ikke inngår i en plan som man har håp om skal gi positive resultater.

En annen årsak til at mange er passive, er redsel for at arbeidet skal kreve så mye innsats at det går utover andre viktige oppgaver, som f.eks. familieliv. Å regne med at medlemmer kan bruke mer enn ett par kvelder i uken til arbeid i menigheten vil neppe være realistisk, iallfall for familier med ansvar for barn og ungdom.

Dette innebærer at det er nødvendig å bruke mye tid på å organisere arbeidet som skal gjøres slik at ansvar og oppgaver blir spredt på et stort antall personer.

Mange menighetsmedlemmer er passive fordi de aldri blir bedt om å gjøre noe. Selv i relativt små menigheter har pastoren og øvrige ledere normalt ikke oversikt. Det er derfor ofte de personene lederne har i sin nære omgangskrets som blir spurt hver gang en oppgave skal utføres. Den eneste måten å forsikre seg om at alle blir spurt er å ta utgangspunkt i menighetens medlemsregister. Ved å notere når forespørslene skjer og svarene som gis kan forespørslene bli mer systematiske. Man kan f.eks. spør om en bestemt person vil delta i forberedelsene til et arrangement. Svaret kan være at det ikke er mulig fordi han eller hun dette halvåret deltar på et kurs to kvelder i uken. Er datoen og begrunnelsen notert kan man ta kontakt igjen neste halvår. Med et fleksibelt databasert medlemsregister vil det være enkelt å bruke en slik framgangsmåte.

Til slutt i dette avsnittet vil jeg påpeke at det er en stor andel av de passive personene i menigheten som føler seg utilfreds fordi de ikke finner ut hvordan de skal komme inn i en nyttig og utfordrende tjeneste. Selv i menigheter som strever med å overleve, tror jeg dette kan være tilfelle . Det er derfor meget viktig at det brukes tid å krefter på og skape utfordrende tjenestemuligheter.

Aktivisering og organisering

Mange av tiltakene som er nevnt ovenfor, krever at ledelsen i menigheten bruker mye tid på å organisere virksomheten. Situasjonen i mange norske menigheter er imidlertid en annen. Det brukes lite tid på organisering, og kvaliteten på dette arbeidet er for svak. Løsningen blir ofte å opprette en ny komité eller å spørre noen av de allerede overbelastede om å ta på seg enda en tjeneste. En mye mer systematisk tilnærming er nødvendig.

Organisering av menighetens arbeid dreier seg ikke bare om å aktivisere frivillige medarbeidere. Det er dessuten et stort tema, og det fins få enkle løsninger. Jeg har derfor valgt å ta spørsmål angående organisering opp i et eget kapittel (6). Likevel vil jeg drøfte et tema her, nemlig forholdet mellom ressurser og aktiviteter.

En god del menigheter strever med å opprettholde mange ulike virkegrener. Det blir mer slit enn glede. Særlig gjelder dette for små menigheter. Årsaken er dels at vi ønsker å møte alle behovene vi ser og dels at det er vanskelig å legge ned virksomhet som vi har hatt i mange år. Vi bør i større grad innrette oss etter de menneskelige og Gud-gitte ressurser vi har som enkeltpersoner og som flokk . Aktivitetsnivået må tilpasses de tilgjengelige ressurser. Det er bedre å konsentrere oppmerksomhet og ressurser mot noe få virkegrener enn å spre de på for mange.

Dette poenget kan overdrives. Det er naturlig å arbeide en del med å rekruttere og motivere medarbeidere. Ressursene vil ikke alltid være der når arbeid settes i gang. Nye oppgaver kan frigjøre ubrukte ressurser og utvikle nye medarbeidere. Enkelte virkegrener bør opprettholdes selv om menigheten av og til mangler ledere. Man kan dessuten være for kresne når en vurderer ressursene i menigheten. Medarbeidere vokser ofte med oppgavene.

Sterk pastor - aktive medarbeidere?

Av en eller annen grunn er det en utbredt enighet om at en sterk pastor står i motsetning til modne og engasjerte medarbeidere. Denne holdningen er sannsynligvis basert på tanken om at deltakelse i beslutningsprosesser skaper forpliktelse og engasjement. Det skaper imidlertid også mye diskusjoner og kan hindre nødvendig handling. Litt kjennskap til norsk kristenliv er tilstrekkelig til å ha observert menigheter hvor ethvert spørsmål er gjenstand for diskusjoner. Menighetsmøtet må innkalles for å fatte beslutning om å engasjere en evangelist ei helg. Slike rutiner gjør menigheter handlingslammet. Ønsket om deltakelse må avveies mot ønsket om handling og forandring.

For det andre er det, slik vi drøftet i kapittel 4, viktig å framheve forskjellen mellom en menighet og en hvilken som helst forening. I en forening vil nok deltakelse i beslutninger være en viktig kilde til motivasjon. Utrustning og kall bør være en langt sterkere motivasjonskilde i en kristen menighet. Jeg tror dessuten at vilje til underordning vokser fram av en moden forståelse av eget kall og utrustning. Dette betyr ikke at deltakelse i beslutninger er uten betydning. En fornuftig deltakelse kan, slik vi diskuterte i det foregående kapittelet, skape en riktigere maktbalanse og gi bedre beslutninger uten at det hindrer omstilling. Man kan heller ikke se bort fra at menigheten lettere aksepterer og identifiserer seg med beslutninger som alle eller flere av dem har deltatt i.

Det er en utbredt oppfatning om at en sterk pastor ikke er villig til å høre på og ta hensyn til forslag fra de frivillige medarbeiderne. Jeg tror det snarere er slik at det er nødvendig med en målbevisst og sterk leder for at de frivillige medarbeiderne skal slippe til. Årsaken til det er at en svak leder raskere vil føle sin posisjon utfordret og derfor være mindre villig til å ta hensyn til andres synspunkter.

Nådegaver og tjenester

Betydningen av åndelige gaver og tjenester

Menighetsvekst avhenger fullt og helt av at hele menigheten mobiliseres for Kristus. Skal dette skje, er det avgjørende at hver enkelt kommer inn i en tjeneste som er tilpasset deres åndelige gaver. Naturlige talenter må bli omformet til åndelige gaver og nye må bli gitt slik at vi kan utføre alt Gud ønsker å gjøre gjennom menigheten.

Det er en hel rekke skriftsteder som understreker betydningen av dette. I Rom. 12 brukes kroppen som et bilde på de åndelige gaver. Poenget er at de åndelige gaver er like viktig for menigheten som de enkelte lemmene er for kroppen. Skal menigheten fungere er det derfor viktig at alle oppdager og utvikler sine åndelige gaver.

Dette er de fleste av oss kjent med. Likevel tror jeg det store flertallet av aktive kristne ikke vet hvilke åndelige gaver de har. Av de som vet det, tror jeg dessuten det bare er et begrenset antall som er i en tjeneste hvor de får brukt gaven til menighetens fremme. Et sentralt spørmål blir derfor hvordan man kan oppdage sine åndelige gaver og komme inn i en tjeneste som er tilpasset gavene. For å besvare dette spørsmålet må vi vite hvilke åndelige gaver som finnes.

Gavene

Det gis flere opplistinger av åndelige gaver i Bibelen. De tre viktigste finner vi i Rom. 12, 1.Kor. 12 og Ef. 4. Nedenfor følger en oversikt over de gavene som nevnes i disse avsnittene samt noen få gaver som er nevnt andre steder i Bibelen . Hensikten med gjennomgangen er å vise spredningen i gavene, understreke betydningen av dem og gi en antydning om innholdet i de enkelte gavene.

• Visdomsord er ord som avdekker Guds visdom i en bestemt situasjon.

• Kunnskapsord er fakta om en bestemt situasjon som Gud vil bruke til å løse ett eller flere problem.

• En trosgave medfører at det iblant oppstår en visshet om utfallet når en står overfor en bestemt situasjon eller et spesifikt behov.

• Gave til å helbrede

• Kraft til undergjerninger er en gave som på en synlig og ganglig måte kan føre til at mennesker og ting blir berørt på en ekstraordinær måte.

• Prøving av ånder er en overnaturlig evne til å dømme om en ånd har en menneskelig, demonisk eller guddommelig kilde.

• Tungetale

• Tydning av tungetale

• Profeti er evnen til å ta imot og gi videre guddommelig inspirerte budskap fra Gud.

• Diakoni er evnen til å identifisere og dekke ulike behov (omsorg, hjelp m.v.).

• Lærergaven gir evne til å gi undervisning som er nyttig for legemets helse og tjeneste.

• Formaning er evnen til å tjene med ord til styrke, trøst, oppmuntring og veiledning.

• Givertjeneste er en spesiell evne til å bidra med sine materielle ressurser til Herrens gjerning med raushet og glede.

• Lederskap er evnen til å sette mål i overensstemmelse med Guds hensikt og kommunisere disse målene til andre på en slik måte at de frivillig og samstemmig arbeider for å nå målene.

• Barmhjertighet er evnen til ekte medfølelse med mennesker som har det vanskelig og evne til å omsette medfølelsen i arbeid som letter lidelsen.

• Hjelpetjenester er evnen til å bruke sine talenter for at andre lemmer på Kristi legeme kan øke effektiviteten i sin tjeneste.

• Styringsgave er evnen til å sette ut i livet planer som er i tråd med langsiktige mål.

• Frivillig fattigdom (1. Kor. 13,3) er evnen til å avstå materielt velvære og leve i fattigdom for å tjene Gud mer effektivt.

• Martyrium (1. Kor. 13,3) er evnen til å lide for troen, om nødvendig like til døden, og hele tiden vise en glad og seirende holdning.

• Misjonærgaven (Ef. 3, 7-9) er evnen til å tjene Gud i en annen kultur med de gavene en måtte ha.

• Gjestfrihet (1. Pet. 4, 9-10) er evnen til å sørge for et åpent hus og et varmt velkommen til dem som trenger mat og husrom.

• Sølibat (1. Kor. 7:1-7) er evnen til å leve enslig for å kunne bruke all sin tid i tjenesten for Gud.

• Apostelgaven innebærer at man på en naturlig måte får aksept til å utøve et overordnet lederskap over flere menigheter. En apostel vil ofte ha særlig autoritet i åndelige forhold.

• En evangelistgave innebærer en spesiell evne til å dele evangeliet med ikke-troende på en slik måte at de vender om og blir ansvarlige lemmer på Kristi legeme.

• Hyrdegaven (pastor) innebærer en spesiell evne til å ta et langsiktig ansvar for den åndelige tilstanden til en gruppe troende.

Det er ulike synspunkter på hva en åndelig gave er og hvor mange som finnes. I hver av opplistingene som jeg har henvist til, skisseres noen nye, mens andre går igjen flere steder. Det er også noe uklart om hvilke som er og ikke er åndelige gaver. Dette har ledet noen til å hevde at Det nye testamentet ikke utelukker flere gaver enn det selv nevner. Wagner tilføyer i sin bok om åndelige gaver og menighetsvekst forbønnsgave og eksorsisme.

Flere av gavene er delvis overlappende. Det gjelder bl.a. diakoni og barmhjertighet, kunnskaps- og visdomsord samt lederskaps-, styrings-, lærer- og hyrdegavene. Definisjonene er i tillegg usikre. Det viktige er ikke rett definisjon, men at en finner sine gaver og tjener i samsvar med dem.

Rolle, åpenbaring og tjeneste

Det er hensiktsmessig å skille mellom en kristens rolle og hans eller hennes åndelige gaver. Rollen består av de oppgavene alle kristne forventes å gjøre. Alle bør f.eks. delta i evangeliseringsarbeidet selv om man ikke har en spesiell gave til å være evangelist. De som har en bestemt gave har imidlertid et særskilt ansvar for å utføre det gaven gir utrustning til.

Noen skiller mellom åpenbarings- og tjenestegaver. Åpenbaringsgaver er manifestasjoner av Den Hellige Ånd som enhver kristen kan være kanal for når Ånden vil. Tjenestene eller permanente gaver svarer til den enkeltes plass på Kristi legeme. Den enkelte kristne har minst én tjenestegave eller en miks av gaver der én ofte vil være mer dominerende enn de andre.

Jeg er noe usikker på hvilke gaver som er åpenbaringsgaver og hvilke som er tjenestegaver. Det er vanlig at de åtte-ni første gavene i opplistingen ovenfor defineres som åpenbaringsgaver. Enkelte av åpenbaringsgavene kan være framtredende og relativt permanente gaver hos noen, mens de hos andre er mindre framtredende (f.eks. evnen til å komme med kunnskapsord).

Med utgangspunkt i Ef. 4,11 skiller en del ut gavene til å være apostel, evangelist og hyrde som en egen kategori kalt embeter.

Forskjellige gaver

Alle kristne bør strebe etter å utvikle åndelige gaver. Samtidig må man ikke regne med at alle har de samme gavene som en selv har. En slik holdning kan skape unødig skyldfølelse. Derimot gir det trygghet og frimodighet å vite at vi har forskjellige gaver som er nødvendige for å skape en hel menighet.

Eksperimenter!

Med oversikt over hvilke gaver som finnes, er neste skritt å forsøke å oppdage hvilke man har. Wagner mener at eksperimentering er viktig. De åndelige gaver oppdages på omtrent samme måte som naturlige talenter. Et barn vil ikke få vite om han eller hun er en god fotballspiller uten å forsøke. Det er også viktig å granske egne følelser for gaven. En viss tilfredshet vil sannsynligvis melde seg når man praktiserer sin åndelige gave.

Jeg tror eksperimentering også er viktig for å oppdage det som oppfattes som ekstraordinære nådegaver (helbredelse, undergjerninger, profeti m.v.). Dessuten er det nødvendig for å videreutvikle gavene.

Selv om Gud har gitt en person en bestemt gave er det normalt ikke slik at den slår ut i full blomst med en gang den oppdages. Åndelige gaver kan utvikles betydelig etter at de er oppdaget. F.eks. vil en person med lærergave utvikle gaven etterhvert som den praktiseres.

Det er viktig å evaluere resultatene og reaksjonene fra omgivelsene når de åndelige gavene brukes. Vi er ikke flinke til å gi ros i vår kultur. Likevel vil man vanligvis motta positive bekreftelser fra omgivelsene når en har oppdaget sin gave.

Pastorens ansvar

En av de viktigste oppgavene for pastor og ledere forøvrig er å sørge for at den enkelte finner sin åndelige gave og kommer inn i en passende tjeneste. Det krever systematikk, god tid og stor grad av nærkontakt mellom veileder og deltaker. Et av de viktigste redskapene i dette arbeidet, er smågrupper på 8 til 12 personer. Hvordan man kan utforme slike grupper skal jeg komme tilbake til i et annet kapittel.

Jevnlige spørreundersøkelser til menighetens medlemmer kan være et hjelpemiddel i arbeidet med å kople sammen gaver eller utrustning og tjenester i menigheten. Mange voksende menigheter gjør dette regelmessig. Forslag til utforming av et spørreskjema som kan brukes til dette kartleggingsarbeidet er vedlagt.

Oppsummering

En forutsetning for vekst er aktive medarbeider. Mange menigheter sliter imidlertid med passive medlemmer. For å endre på dette er det nødvendig å skape forståelse for den enkeltes ansvar gjennom forkynnelsen. En klar visjon og mange utfordrende tjenestemuligheter kan skape engasjement.

Den viktigste drivkraften til tjeneste er at medarbeiderne oppdager, utvikler og tar i bruk sine åndelige gaver. Av det vokser det normalt fram en sterk kallsbevisshet. For å hjelpe den enkelte til å finne sine gaver, er det nødvendig å skape "arenaer" for eksperimentering. Dessuten må det utvikles tjenester som er tilpasset den enkeltes gaver.

Å lede mennesker inn i en aktiv tjeneste i menigheten krever grundig planlegging og en hensiktsmessig organisasjonsoppbygning. I dette arbeidet har pastoren et hovedansvar.