top of page

Pastorens rolle

Pastorens rolle

Et hyppig debattert spørsmål er hvordan pastoren kan bidra til menighetsvekst. Til "trøst" bør det nevnes at pastorer i voksende menigheter vanligvis har få ekstraordinære egenskaper. Man må verken være en dynamisk folketaler eller en mesteradministrator for å lede en menighet inn i vekst. Likevel er noen egenskaper oftere representert i slike menigheter enn i de øvrige menighetene . Formålet med dette kapittelet er å drøfte noen av de viktigste sider ved pastorens tjeneste. For menigheter som har flere pastorer, vil innholdet i kapittelet først og fremst være rettet mot hovedpastorens funksjon.


Evangeliserende

Metodistkirken i Norge gjorde i 1982 en undersøkelse av hva pastorene brukte sin arbeidstid til. I gjennomsnitt arbeidet de 239 timer pr. måned. Av dette ble kun 30 timer brukt på mer eller mindre utadrettet virksomhet. 5 av de 30 timene ble brukt på evangelisering. Pastorer bruker altså det meste av sin tid på å betjene medlemmene i menigheten og på å "holde hjulene i gang". Skal en menighet begynne å vokse er det nødvendig å bruke mye tid på utadvendt virksomhet.


Pastorer i voksende menigheter er mer opptatt av evangeliserende aktiviteter enn pastorer i menigheter som ikke vokser eller stagnerer. Dessuten er pastorer i voksende menigheter mer opptatt av å trene menighetsmedlemmene i evangelisering. Vanligvis skjer denne treningen både ved tradisjonell undervisning og ved praktisk evangeliseringsarbeid .

I en svensk undersøkelse påvises det at både ledere og medlemmer i voksende frimenigheter viser vesentlig større vilje til å evangelisere enn ledere og medlemmer i andre menigheter.


Visjonær


Pastorer i voksende menigheter og menigheter som har brutt en stagnasjonsperiode, er ofte sterkere "visjons- og måldrevet" enn pastorer i menigheter som ikke vokser eller som stagnerer. En sterk framtidsvisjon kan gripe menigheten og motivere for vekst.


For at handling skal utløses er det avgjørende at menigheten forstår visjonen og gjør den til sin egen. Menigheten må få del i visjonen og ikke tape den av synet. Visjonen må være klar og utvetydig. Den må formidles på en inspirerende måte. Regelmessige gjentakelser i ulike sammenhenger vil bidra til at visjonen holdes levende. Pastorer i voksende menigheter evner å skape mer entusiasme enn pastorer i andre menigheter. En utfordrende visjon kan være et hjelpemiddel til å skape entusiasme. Det blir mer om visjoner i et eget kapittel (7).


En sterk pastor

Spørsmålet om pastorens autoritet er noe omdiskutert. De fleste kirkevekstforfatterne er likevel enig om at hovedpastoren i voksende menigheter vanligvis er "sterk" og handlekraftig. Dette behøver ikke innebære et autoritært lederskap. Wagner mener at ledere som Gud bruker til kirkevekst både er ydmyke tjenere og kraftfulle ledere.

Pastoren i mange menigheter, iallfall innenfor frikirkene, kan beskrives på følgende måte: Han kjenner alle medlemmene ved navn, deres familiesituasjon og hva de gjør. Det forventes at han foretar hjemme- og sykebesøk, sjelesorg, og blomsterutdeling. Han skal utføre visse "religiøse plikter" som f.eks. å tale i alle møter, vie ektepar og forrette i begravelser. I de fleste menigheter er det sterke menighetsstyrer (eldsteråd, menighetsråd e.l.) og menigheten har stor innflytelse gjennom menighetsmøtene. Selv i mindre praktiske spørsmål har pastoren liten innflytelse . Andre leder menigheten. Dette mener Wagner er en av hovedgrunnene til at mange menigheter ikke vokser.


Ljungs er noe kritisk til en for sterk fokusering av pastoren som leder. Likevel understreker han at pastorens sentrale rolle ikke må undervurderes og påpeker: "om alle er ledere, så er ingen leder" . Ljungs undersøkelse er gjort i svenske frikirker. Pastorens lederfunksjon er bare i begrenset grad studert.


Mange er redd for en sterk pastor fordi det kan føre til maktmisbruk. Jeg tror det er mulig å sikre seg mot maktmisbruk uten at pastorens mulighet til å lede menigheten blir redusert vesentlig. Menighetens styringsorganer (menighetsmøtet og menighetsstyret) bør ha kontroll om de viktigste avgjørelser som pastorkall og -oppsigelse, nybygg m.v. Menigheten bør sørge for at det hvert år blir utarbeidet et budsjett som pastoren har ansvar for at blir fulgt. Når menigheten på denne måten får kontroll på de viktigste områder kan pastoren gis et utstrakt lederansvar. Et viktig hjelpemiddel for å utvikle en fornuftig fordeling av myndighet er å utarbeide et godt delegasjonsreglement. Forslag til et slikt reglement er vedlagt (vedlegg 2).


Enkelte mener at mange pastorer ikke er i stand til å lede menighetens virksomhet. Man er redd for å gi han eller henne mye ansvar. En slik holdning kan imidlertid være en viktig årsak til at pastoren ikke viser nødvendig ansvar og utvikler de riktige lederegenskaper. I de tilfellene hvor menigheten er engstelig kan en gradvis økning av ansvar være fornuftig. Menigheten får da prøvd pastoren og mulighet til å lære han eller henne opp til å ta et større lederansvar.


Den gradvise økningen i ansvar kan skje gjennom redusert detaljering av budsjetter, gjennom mindre detaljerte vedtak i menighetsstyret og menighetsmøtet, og gjennom redusert hyppighet av møter i disse organene. Dessuten kan delegeringen av ansvar til pastoren gradvis økes ved å endre delegasjonsreglementet.


Ikke sjeldent høres kommentaren om at en voksende menighet med en sterk pastor ville falle sammen dersom pastoren sluttet. Pastorer i slike menigheter er imidlertid mer stabile enn normalt. De oppfatter ofte den nåværende menigheten som sitt livskall. Faren for at de skal slutte er mindre. Vi bør dessuten være glad for alle som blir frelst gjennom arbeidet til slike pastorer framfor å være opptatt av når de måtte finne det for godt å fratre.


Wagner kommenterer dette spørsmålet på følgende måte. "Selvfølgelig må også neste generasjon bli frelst, men det er ikke mer sunt for en menighet å bruke mye tid på å bekymre seg for neste generasjon, enn det er for en kvinne å bruke for mye tid på å tenke på hvilken mann hun skal gifte seg med dersom mannen skulle dø. Den eneste generasjonen en menighet er ansvarlig for å vinne er sin egen. Høsten er moden i dag, og det viktigste er derfor hva menigheten gjør nå".


I vår iver etter å gjøre oppmerksom på at menigheter som har vekst, er helt avhengig av sin leder, glemmer vi at mange av de etablert kirkesamfunn er direkte resultater av slike menn. Hvor stor betydning hadde Barratt og Levi Petrus for pinsevennene i henholdsvis Norge og Sverige, Wesley for metodistene, Hauge for bedehusene og Norquelle for De frie evangeliske forsamlingene i Norge? I ettertid er de fleste enig om at deres arbeid og lederstil var helt nødvenig for å få igang ny virksomhet med varige resultater.


Dette betyr ikke at pastoren skal la være å arbeide for at menighetens medlemmer skal bli selvstendige og modne kristne. Det betyr heller ikke at det er uviktig å utvikle frivillige medarbeidere som kan ta lederansvar for ulike virkegrener i menigheten.


I Den norske kirke har en del menigheter tilsatt daglig leder. I kapittelet om endring og vekstbarrierer (kapittel 8), argumenterer jeg for at et viktig virkemiddel for å bryte slike barrierer er å tilsette en person som tar seg av menighetens administrasjon. I tråd med resonnementene i dette avsnittet, mener jeg imidlertid at hovedpastoren eller -presten bør ha det overordnede ansvaret for hele menighetens virksomhet.


Ved å sidestille pastor eller prest og administrativ leder skapes det for det første grunnlag for kompetansestrid. For det andre tror jeg at evnen til å sette nye idéer ut i livet kan bli hemmet dersom pastoren eller presten ikke har innsikt i og hovedansvaret for menighetens administrasjon (f.eks. økonomi).


Lederskap må fortjenes

Ingen blir en sterkt og handlekraftig leder på grunn av tittel eller funksjon. Først når menigheten ser at du fortjener å ha en slik posisjon vil du vinne dens tillit. Det tar ofte flere år. I kirkeveksttenkningen er det derfor enighet om at hyppig skifte av pastor hindrer vekst.


De fleste store og voksende menighetene i USA ledes av pastorer som har vært i menigheten i mange år. Noen mener derfor at jo lenger en pastor leder en menighet, jo større er sjansen for vekst. Hadaways studier blant sørstatsbaptistene viser at menigheter sjelden begynner å vokse før i det tredje tjenesteåret til en ny pastor. Samtidig viser han at sjansen for at en menighet skal begynne å vokse reduseres gradvis etter seks til syv års tjenestetid.


Teamledelse

En sterk og handlekraftig leder står ikke i motsetning til engasjerte medarbeidere. Begge deler er en forutsetning for å vokse. Pastoren kan ikke gjøre alt. Han må samarbeide med styre eller eldsteråd, komitéer, ledergrupper og frivillige medarbeidere. Skal menighetsarbeidet gi resultater må disse gruppene mobiliseres til innsats. Pastoren må fungere som teamleder. Og han må lære andre opp til å bli gode teamledere.


Et engasjert arbeid i menigheten springer ut av en dypere kilde enn engasjement i andre organisasjoner. I menighetsarbeidet kommer innsatsviljen først og fremst fra en overbevisning om at mennesker trenger frelse. Den viktigste måten for å få engasjerte medarbeidere er å styrke og utvikle denne overbevisningen. Likevel påvirkes engasjement også av andre forhold.


For det første må medarbeiderne bli lært opp til de oppgavene som skal utføres. Lederforstring er blant pastorens viktigste oppgaver. Hvis medarbeideren føler at de gjennom å realisere virksomhetens mål, også oppfyller sine egne mål, vil de være godt motiverte til å gjøre en innsats. I menighetsarbeidet får dette poenget en annen og dypere mening. Får vi medarbeiderne inn i en funksjon hvor de får brukt sitt kall, sine gaver og sin utrustning får vi en sterk drivkraft. Som teamleder må man være opptatt av at teammedlemmene finner sin tjeneste (se kapittel 5).


En teamleder må vise medarbeiderne tillit og gi dem muligheten til å få prøvd seg. Det kan imidlertid være vanskelig å overlate oppgaver til andre, særlig når man selv er best skikket til å utføre oppgavene. Overføres ikke viktige tjenester til andre, blir pastoren eller teamlederen selv lett flaskehalsen som hindrer vekst.


Når ansvar overføres må det avtales når og hvordan tilbakemelding og vurdering av resultater skal skje. Det vil skape forpliktelse og ansvarlighet hos medarbeiderne.

Det er vanskelig å si fra når noen ikke lykkes i en tjeneste. En viss varsomhet må utvises. Det er likevel viktig å gi beskjed. Dette er teamlederens ansvar. Dersom en har fulgt medarbeiderens utvikling vil det normalt være mulig å hjelpe personen inn i en annen utfordrende oppgave. Sørg for at det ikke er nødvendig å "miste ansikt" når noen går ut av en tjeneste de ikke fungerer i.


Deltakelse i beslutninger kan skape en følelse av forpliktelse og gi engasjement. Det kan bidra til at idéer kommer fram og at problemer blir belyst fra flere sider. Deltakelse kan samtidig hindre handling. Det er derfor nødvendig å tenke nøye igjennom hvem og hvor mange som skal delta på ulike tidspunkt i beslutningsprosessen. I gjennomføringen er det viktig å ha engasjerte medarbeidere som føler seg forpliktet til å realisere beslutningene. Samtidig må det ikke være for mange diskusjoner. En sterk og handlekraftig leder er særlig viktig i gjennomføringsfasen.


For å få medarbeiderne til å delta i beslutninger må de få god informasjon. Kommunikasjonen må være åpen og konflikter bør normalt komme fram. Teamlederen har hovedansvaret for at dette skal skje.


Lederroller

Det finnes ikke én lederstil som er den beste. En leder må kunne bruke forskjellige lederstiler og lederroller. Stilen eller rollen må tilpasses de oppgavene som skal løses og den situasjonen som menigheten eller virkegrenen er i. En kan skille mellom tre hovedkategorier av lederroller: mellommenneskelige roller, informasjonsroller og beslutningsroller.


Hver av disse kategoriene inneholder flere lederroller. Blant de mellommenneskelige rollene kan en skille mellom rollene samlingsfigur, forbindelsesledd og personalleder. Som samlingsfigur er lederen et symbol og et forbilde for medarbeiderne.

Den andre rollen henger sammen med at ledere sitter i ulike komitéer, har en rekke verv og mange verdifulle kontakter. De har på denne måten en viktig rolle som forbindelsesledd mellom medlemmer i organisasjonen og mellom ulike organisasjoner. Som personalleder må lederen kunne fordele oppgaver, delegere, motivere, behandle konflikter og gi anerkjennelse.


Lederens informasjonsrolle består for det første i å stadig være på jakt etter informasjon som kan gjøre organisasjonen bedre rustet til å kunne møte muligheter og trusler i omgivelsen. Samtidig blir lederen bombardert med informasjon. Det er derfor nødvendig å kunne velge ut den informasjonen som er viktig. En annen side ved informasjonsrollen er å formidle informasjon internt i organisasjonen på en interessant og forståelig måte. Endelig består informasjonsrollen i å formidle informasjon til ulike grupper og medier utenfor organisasjonen.


Lederen som igangsetter er en av beslutningsrollene. Han eller hun må ta initiativ til å sette i gang nye tiltak. En annen beslutningsrolle er å opptre som ressursfordeler. Lederen må sette opp budsjetter og forestå den løpende fordelingen av ressurser mellom ulike virkegrener. En tredje beslutningsrolle er å kunne opptre som forhandler mellom medlemmer og grupper i organisasjonen samt mellom organisasjonen og instanser utenfor. Selv om organisasjonens virksomhet er godt planlagt vil det oppstå konflikter. En viktig beslutningsrolle er derfor å kunne opptre som konfliktløser.


Ledertrening!

En av de viktigste oppgavene til pastoren er å trene ledere. Pastoren må se på seg selv som en som først og fremst skal lære opp andre til lederoppgaver og andre tjenester. Ledere på ulike nivå må kunne undervise og hjelpe menighetens medlemmer i deres åndelige vekst. Logan , grunnlegger og tidligere pastor av en voksende baptistmenighet i Los Angeles, mener at pastoren bør ha som mål å ikke gjøre noe som han kan trene andre til å utføre. Å sørge for opplæring er en omfattende og tidkrevende prosess.


Lederopplæringen i menighetsarbeidet skjer ofte tilfeldig og usystematisk. En vanlig metode er å sende ut en melding om at bestemte oppgaver nå er ledige for deretter å regne med at frivillige melder seg. En annen hyppig benyttet metode er, når en oppgave dukker opp, å ta en telefon til en man tror vil kunne påta seg oppgaven. Dette er strategier som sjeldent gir gode resultater. Å føre personer inn i en av de viktigste tjenestene i livet bør skje med stor grad av omtanke og systematikk.


For det første bør man være opptatt av at den enkelte oppdager sitt kall og kommer inn i en fornuftig treningsprosess. En av de viktigste oppgavene for pastoren i arbeidet med ledertrening er å legge opp et program for opplæring til ulike tjenester. Opplæringen bør gjennomsyre hele menighetens arbeid. Flere har understreket at små grupper kan være egnede fora for utvikling av åndelige gaver og tjenester. Sammenhengende undervisning over en lenger periode og personlig omsorg kan hjelpe gruppemedlemmene til å oppdage sitt kall og forstå betydningen av å bruke det i menigheten. Gruppelederne blir godt kjent med den enkelte og kan være en viktig kilde for pastoren når han søker personer til ulike oppgaver.


Det bør legges stor vekt på å utvikle et bredt spekter av muligheter til tjeneste slik at det blir lettere for menighetens medlemmer å finne en tjeneste man er utrustet for. Logan mener at det bør være ca. 60 veldefinerte oppgaver pr. 100 voksne medlem i en menighet. For å få en riktig "matching" av utrustning og tjeneste kan det være fornuftig at menighetens medlemmer selv er med på å utvikle oppgavene.


Prioriter rett!

I kapittel to drøftet vi forholdet mellom evangeliserende og sosiale aktiviteter. Vi konkluderte med at disse to sidene henger nøye sammen og at begge deler er en del av kristenplikten. Samtidig framholdt vi at evangelisering må prioriteres og at en slik prioritering på lang sikt har størst effekt på kirkens sosiale engasjement. For å få til en slik prioritering må pastoren være enig i den.


I menigheter som vokser legger pastoren stor vekt på evangelisering. Wagner mener deres øverste prioritering alltid har vært å føre "de fortapte menn og kvinner, fremmedgjort fra Gud på grunn av synd, til forsoning med ham gjennom Kristi blod...Å forkynne evangeliet er det viktigste de gjør. De er ikke likegyldige til de sosiale problemene rundt dem, men de fleste av dem har for lenge siden innsett at Gud ikke kalte dem til å være politiske aktivister eller sosialarbeidere. Gud kalte dem til å bli pastorer, hyrder for flokken....."


Samtidig viser Wagner til en rekke eksempler hvor ulikt hjelpearbeid som matutdeling og tiltak rettet mot funksjonshemmede har blitt naturlige konsekvenser av menighetens primære formål. Likevel har man i disse menighetene vært særdeles nøye med ikke å la dette bli menighetens primære formål.


Fallgruver

I pastorens arbeid for å skape vekst fins det enkelte fallgruver. I dette avsnittet skal vi se nærmere på noen av de fallgruvene som Rainer diskuterer i sin bok om kirkevekst. Først vil jeg understreke at de fleste menighetsledere normalt vil føle at de av og til strever på ett eller flere av de områdene som vi skal se på. Det er mer et sunnhetstegn enn et problem.


Det er vanskelig å vite når en skal handle og når en bør vente. Dersom en ikke presser relativt hardt på for at noe skal skje, kan resultatet fort bli at ingenting skjer. På den andre siden dersom en handler for raskt, kan det bli vanskelig å få med seg menigheten i endringsprosessen. En balansegang er derfor nødvendig. I mange norske menigheter er det trolig det første problemet som er størst. Det er helt nødvendig å ta noen sjanser. Den som våger noe, må imidlertid regne med at mange misforstår og kritiserer.


En vanlig årsak til at menigheten motarbeider omstilling er manglende kommunikasjon av visjonen som ligger til grunn for endringen. Det er viktig å klargjøre visjonen og kommunisere den til menigheten slik at den blir forstått og slik at den påvirker deres atferd. Regelmessig gjentagelse er nødvendig.


Visjonære ledere er ofte ikke spesielt interessert i detaljer. Skal nye visjoner bli satt ut i livet, må idéene bli omgjort til praktiske handlinger. Detaljene er da viktige. Lederen kan ikke rette sin oppmerksomheten mot alle disse detaljene. For at idéene skal bli gjennomført, er det da viktig at øvrige ansatte eller frivillige medarbeidere er satt i stand til å omgjøre drømmer til virkelighet.


Når man leser om menigheter i vekst og deltar på seminarer, er det lett å bli imponert og forsøke å innføre de metodene som beskrives i egen menighet. Passiv kopiering av andres opplegg er ingen garanti for suksess. På den andre siden er det viktig å understreke at frykten for å kopiere, eller ønsket om å gjøre alt på sin egen måte, kan hindre at man lærer av andres erfaringer. Samtidig som kopiering unngås, er det med andre ord fornuftig å fange opp impulser som kan stimulere egen virksomhet.


Pastorens og ledernes åndelige liv må ikke uteglemmes. Bønn kan bli oppfattet som problematiske avbrudd i et tett arbeidsprogram. Stort arbeidspress kan dessuten føre til at ledernes familieliv blir glemt. Dette vet vi kan skape alvorlige problemer for menighetens utvikling (1.Tim. 3:5) og bør tas alvorlig.


Et virkemiddel som kan redusere dette problemet, er at lederne har en gruppe av betrodde personer rundt seg som han eller hun har nærkontakt med angående eget liv og familie. En slik gruppe blir man på en måte ansvarlig overfor. Gruppen bør regelmessig be for lederen. Foruten at slike grupper kan gi støtte, hjelp og viktige korreksjoner til lederens livsførsel, kan den også forebygge mer alvorlige problemer. Flere har prøvd en slik ordning med positive resultater.


Det er viktig å være oppmerksom på at ledere med sterke visjoner etter hvert kan identifiserer seg sterkt med disse visjonene. Når kritikk mot visjonen kommer, kan det lett oppfattes som personlige angrep og gi motløshet. Daglig nærkontakt med Gud og tette relasjoner til personer man stoler på, er svært viktig for å unngå å gi opp. Uten dette kan utbrenthet lett bli resultatet.


Utbrenthet

Mange pastorer opplever at de blir utbrente i sin tjeneste. En del av dem forlater jobben og søker seg over i et annet yrke. Det finns foreløpig få systematiske undersøkelser av dette i Norge, men i andre land foreligger en del foruroligende tall. Kirkevekstinstituttet ved Fuller teologiske seminar gjennomførte i 1991 en studie av amerikanske pastorer som bl.a. viste at:


  • 90 prosent av pastorene arbeider mer enn 46 timer i uka.

  • 80 prosent mener at tjenesten har påvirket deres familieliv på en negativ måte, mens en tredjedel mener at yrket er ødeleggende for familielivet.

  • 75 prosent har hatt minst en stressrelatert krise i tjenesten.

  • Halvparten føler at de ikke strekker til i jobben.

  • 70 prosent mener at deres selvbilde er lavere nå enn da de startet tjenesten.

  • 40 prosent rapporterer om en alvorlig konflikt med en av menighetsmedlemmene minst en gang i måneden.

  • 70 prosent oppgir at de ikke har noen de betrakter som en nær venn.


En del mener nok at kirkeveksttenkningens fokusering av vekst kan forsterke pastorens problemer og fremme stress. Jeg tror ikke det er riktig. Isteden tror jeg kirkeveksttenkningen gir nyttige råd som kan gjøre pastorrollen mer overkommelig, ikke minst ved å klargjøre rolleforventninger og gi veiledning om hvordan lederen kan effektivisere sitt arbeid. Bruk av mindre tid til tradisjonelle pastoroppgaver som sjelesorg og besøkstjeneste og mer tid til opplæring av andre, er eksempler på forhold som kan redusere stress. Likevel hører det hjemme i en bok om kirkevekst å trekke fram noen momenter i tilknytning til stress og utbrenthet.

Et stort antall pastorer forlater tjenesten nedbrutt og desillusjonert og mange av de gjenværende har overveid å forlate tjenesten. Pastor Loren Sanford har selv erfart utbrenthet. "Som en god karismatiker, trodde jeg det var noe åndelig galt med en pastor som blir utbrent. Da jeg fant meg selv for utmattet og følesesmessig ødelagt til å møte folks forventninger, anklaget jeg meg selv for latskap."


Sanford gir en del råd om hvordan man skal håndtere stress i arbeidssituasjonen og hvordan utbrenthet kan unngås. For det første mener han at utilstrekkelighet ikke er en skam. Det er viktig å være ærlig når en ikke kan prise Gud. Det er lov å være nedfor. Vær dessuten nådig mot deg selv. "Jeg vet jeg er mislykket. Det er derfor Jesus døde for meg. Han har dessuten brukt mislykkede tilfeller til å forandre verden i lang, lang tid."


En støttegruppe kan bidra til å forebygge kriser og gi hjelp i vanskelige situasjoner. Gruppen kan gi råd, praktisk hjelp og be for deg. Husk at det i en vanskelig situasjon er viktig å ikke meddele seg til personer man ikke er helt sikker på vil holde det som blir sagt for seg selv. En rykteflom kan lett forsterke problemene.


Det er nødvendig å sørge for at en har en del fritid som kan brukes til vanlige fritidsaktiviteter. Forsøk dessuten å få en person til å ta seg av dine avtaler og beskytte deg mot for mye mas. Det er lettere for en slik person å si nei på dine vegne, enn å gjøre det selv. En deltidsseketær kan være til stor hjelp.


Sanford mener utbrenthet ikke er god nok grunn til å forlate tjenesten. Han referer til Efeserbrevet (kap. 6,10). Det sentrale ordet er "bli stående", ikke overvinne eller gå fram. "De som forlater den pinefulle arenaen vil bare fjerne seg fra den brann Gud sendte for å teste dem. De lurer seg selv ut av den styrke og visdom som vokser fram i heten av vanskeligheter."


Oppsummering

Pastorer i voksende menigheter er visjonære og de prioriterer evangeliserende aktiviteter meget høyt. De framstår som sterke og handlekraftige ledere. Samtidig er de svært opptatt av ledertrening, og de utvikler langsiktige programmer for trening av frivillige medarbeidere. Pastorer må normalt være i en menighet i flere år før den begynner å vokse.


Ledere må våge å ta beslutninger som medfører risiko og de må regne med å bli utsatt for kritikk. Unngå å ta kritikken personlig.


Gode ledere kjenner flere lederroller og kan anvende dem i de situasjoner rollene er tilpasset. De er dessuten villig til å lære av andres erfaring uten å kopierer dem på en passiv måte.


Menighetens visjon må gjentas jevnlig. Når frivillige medarbeidere begynner å identifisere seg med visjonen, blir det lettere å delegere myndighet til dem.

Det er store forventninger knyttet til pastortjenesten. Kirkeveksttenkningen foreskriver flere tiltak som kan redusere stresset i tjenesten. Likevel er det viktig å forebygge utbrenthet og kjenne til de viktigste metodene for å gjenvinne inspirasjonen etter vanskelige perioder. Pastoren og menighetens ledere må prioritere sitt eget kristenliv. Nære venner, avvekslende fritidsaktiviteter, beskyttelse mot mas og ei "nådig" holdning til seg selv er også viktig.


Kommentare


RECENT POST
bottom of page