Grunnlaget for kirkevekst

Kirkevekst spirer fram fra teologiske røtter, fra kristen overbevisning. Mennesker med urokkelig overbevisning kan gjøre seg bruk av kunnskap om sosialvitenskap, kommunikasjon og ledelse, men uten overbevisning blir alle menneskelige ressurser kun metoder. Donald McGavran og Win Arn

Åndens ledelse eller metoder?

Kirkevekstbevegelsen var i de første årene svært metodeorientert. Enkelte kunne nok få inntrykk av at innføring av riktige metoder var tilstrekkelig for å få i gang vekst. I dag finner man sjeldent en slik holdning. Det understrekes at bedre metoder ikke er tilstrekkelig for at flere skal bli frelst og bevart. Bare Den Hellige Ånd kan dra et menneske til Kristus. Vi kan heller ikke organisere fram liv. Det kan bare Gud med sitt levende ord. Vi må altså ikke tro at "vi ved nye tiltak og effektive organisasjonsplaner skulle kunne gjøre vår kirkes menigheter levende." Dette betyr at metoder for kirkevekst ikke kan erstatte Den Hellige Ånd. På den andre siden gjør ikke behovet for Åndens tilstedeværelse og ledelse metoder overflødige.

I det daglige menighetslivet er vi så vant til bestemte metoder at de ofte forveksles med åndelighet. Alle de ulike møteformene vi har, som søndagsskole, gudstjeneste, vekkelsesmøter, teltkampanjer, mannsfester og søstermisjon, er eksempler på metodevalg. På samme måte som stadig nye metoder kan hindre at de tilstedeværende lar Den Hellige Ånd slippe til, kan foreldede metoder hindre at Ånden slippes til. Å velge riktig metoder slik at de ikke hindrer, men støtter opp om Åndens nærvær, blir det sentrale målet.

Dette kan illustreres ved å skille mellom gunstige og ugunstige metoder og mellom ulik grad av åndelighet.

Det finnes nok menigheter som hverken lytter til Åndens ledelse eller bruker fornuftige metoder. Slike menigheter vil over tid forsvinne. Resultatet er derfor lett synlig. Mer komplisert er situasjonene beskrevet i rute to og tre. Menigheter som er i disse situasjonene trenger ikke nødvendigvis å stagnere. Samtidig er ingen av dem attraktive. I situasjonen beskrevet i rute én, er man lydhør for Åndens ledelse samtidig som metodene fremmer dens gjerning. En menighet som vil vokse, bør strebe mot en slik tilstand.

Wagner får i en av sine nyere bøker tydelig fram hvordan forholdet mellom den åndelige dimensjon og metoder er. "Det er som en helt ny bil med all moderne teknologi. Den kan være nydelig og perfekt konstruert, men den vil ikke røre seg uten at bensin blir fylt på tanken." Dette innebærer at metodene er viktige, men at de ikke kan erstatte betydningen av de åndelige sidene ved kirkevekst.

Hva betyr kirkevekst?

Vekst har to dimensjoner, vekst i antall og åndelig vekst eller helliggjørelse. Begge vekstformene er viktige å ha i tankene når en drøfter menighetsvekst. Det er imidlertid vanskelig å tenke seg en varig vekst i antall uten at menigheten vokser i kristenlivet. Evne til å vinne mennesker og integrere dem i menigheten krever modne menighetsmedlemmer. På den andre siden er vekst i åndelighet vanskelig å tenke seg uten at dette også fører til sterkere engasjement i arbeidet med å vinne mennesker for Kristus.

"Gjør disipler!"

Kirkevekstbevegelsen understreker betydningen av å følge opp beslutninger om å følge Kristus med varig og intensiv disippeltrening. I mye av evangeliseringsarbeidet er målet oppnådd når en ikke-kristen har gitt en positiv verbal respons på budskapet. Ifølge misjonsbefalingen er oppdraget "å gjøre disipler". Målet er m.a.o. oppnådd når en varig forandring i atferd viser at individet er blitt en disippel.

Uten å komme inn i en lokal menighet, kan ikke en nyfrelst motta den fulle meningen med å være disippel. Den enkelte troende kan ikke fylle alle tjenestene i Guds rike. Når den enkelte fyller tjenesten i menigheten han eller hun er kalt til, blir disippelskapet fylt med mening. Evangeliseringen er altså ikke "fullført før personen viser en ansvarlig deltakelse i en lokal menighet".

Dersom en tar utgangspunkt i dette, blir menighetens ansvar ikke bare å evangelisere ved å spre budskapet. Evangelisering må innebære at man hjelper nyomvendte i prosessen fram til de er blitt virksomme disipler. Ofte er dette arbeidet overlatt til den enkelte nyomvendte som på eget initiativ må forsøke å komme inn i menighetens liv. I beste fall oppfordres menighetsmedlemmene til å ta kontakt med de nyfrelste. En helt annen tilnærming er nødvendig. Menigheten må legge like mye vekt på å organisere arbeidet med å føre de nyfrelste inn i et aktivt menighetsarbeid, som de legger vekt på å organisere ulike kampanjer.

Denne tenkningen medfører også at vi ikke kan nøye oss med å telle de som gir en positiv verbal respons på budskapet når vi skal måle resultatene av evangeliseringen. Siden et vellykket resultat av evangelisering er ansvarlig medlemskap i en menighet, er det riktigere å måle effekten av denne innsatsen ved å telle personene som integreres i en menighet.

Vi har til nå understreket at et tegn på at en person er blitt en disippel er at han eller henne er blitt aktiv i en lokal menighet. Begrepet innebærer imidlertid noe mer. En disippel er en elev. Altså en person som er i en læringsprosess. Han eller henne er villig til å studere Bibelen, lytte til undervisning og handle deretter.

Betydningen av personlig evangelisering

Fra bl.a. kirkevekstbevegelsen vet vi at overgivelse til Kristus først og fremst skjer gjennom sosiale nettverk og ikke som øyeblikkelig overgivelse i en tilfeldig kampanje personen kom innom. Betydningen av personlig evangeliseringsarbeid ser vi når en ny person blir frelst. Gjennom hans eller hennes innsats blir ofte familie og venner frelst og kommer inn i menigheten. Den enkelte menighetsmedlems evangelisering er helt avgjørende for veksten i den lokale menighet. Vi skal i et senere kapittel (6) se på hvordan menigheten kan hjelpe det enkelte menighetsmedlem i dette arbeidet.

Vekst er bibelsk!

Et fundament i kirkeveksttenkningen er at Gud ønsker vekst, og at vekst er bibelsk. Gibbs uttrykker det slik "...jeg vil understreke det faktum at Skriften klart demonstrerer at det er Guds intensjon at Riket skal vokse og ikke forbli statisk". Wagner mener at konsentrasjon om kirkevekst leder oss "nær hjertet av misjonsbefalingen".

Ofte nevnes lignelsen om det lille såkornet som vokser til et stort tre (Matt. 13,31, Mark 4,30, Luk. 13,18). På samme måte har fremveksten av Guds rike på jorden en spe begynnelse, men kan likevel forårsake en overraskende stor vekst. Frøet plantet i god jord produserer tretti, seksti eller hundre ganger det som opprinnelig ble sådd. Lignelsen om såkornet og sennepsfrøet (Matt 13,31-35) "gir en advarsel om faren ved tallmessig vekst, men på samme tid bekreftes det at en slik vekst karakteriserer Guds rike."

Flere andre fortellinger i Bibelen illustrerer veksten i Guds rike. Rike beskrives som fiskegarnet full av fisk (Matt 13,47-48), og som et selskap hvor alle plassene må være fylt (Matt 22,1-14).

Skriftstedene omhandler veksten i Guds rike. Det er derfor viktig at vi er i stand til å forstå sammenhengen mellom veksten i dette riket og kirkens vekst. På den ene siden kan for tett identifikasjon av kirken som Guds rike føre til at vi ikke ser menighetenes ufullkommenhet. Flyttes oppmerksomheten fra Kristus til kirken står evangeliseringen dessuten i fare for å forfalle til et ønske om å kapre nye medlemmer . På den andre siden får vi sterke signaler i Skriften om at kirken har en helt sentral plass i Guds frelsesplan. Eksempler på dette er Jesu svar på Peters bekjennelse i Matt. 16,17-19 og Paulus beskrivelse i Kol. 4,11 av Aristark, Markus og Justus, som hans samarbeidspartnere i menighetsplanting og arbeidet for Guds rike. "Atskillelse av kirken fra Guds rike bryter nervetråden av håp og ødelegger det forpliktende samfunnet til Kristus som frelser og herre".

I tråd med disse resonnementer hevder Van Engen i sin avhandling om "veksten i den sanne kirke" at vekst må inkluderes blant de forhold som skal kjennetegne kirken. Dette betyr ikke nødvendigvis tallmessig vekst. Den vil avhenge av en rekke forhold i samfunnet hvor kirken arbeider. Higen etter vekst er kriteriet som må ligge til grunn for bedømmingen av kirken. Samtidig er det viktig å understreke at en slik higen ikke bare er tomme ord, men et konkret og reelt arbeid for at vekst skal skje. Man kan altså ikke se bort fra den kunnskap og de råd vi har om hvordan man bør tilrettelegge og arbeide for vekst. Dessuten må stillstand alltid føre til at "alarmklokken ringer": er det noe mer vi kan gjøre for at vår menighet kan komme inn i ny vekst?

Bibelen - Guds Ord!

Kirkevekstbevegelsen skiller seg fra tradisjonell teologi ved at den gjør bruk av atferdsvitenskapene. F.eks. blir sosialantropologi og sosiologi brukt når en studerer vekst og tilbakegang i kirkesamfunn og enkeltmenigheter. Dette er en av årsakene til at kirkevekstbevegelsen ble kraftig kritisert for pragmatisme og manglende teologisk grunnfeste. Kritikken hadde nok en viss berettigelse tidlig i kirkevekstbevegelsens historie.

I de siste årene er forholdet mellom Bibelens autoritet og kirkeveksttenkningen drøftet inngående. Atferdsvitenskapene blir først og fremst betraktet som hjelpemidler og må underlegges Bibelens autoritet . Samtidig som atferdsvitenskapene kan være nyttige hjelpemidler for kirkens virke, må Bibelen gå foran. Der hvor atferdsvitenskapenes anbefalinger står i konflikt med Bibelens innhold.

Det bør tilføyes at de sentrale personene i kirkevekstbevegelsen er rekruttert fra tradisjonelle evangeliske kirkesamfunn hvor Bibelens autoritet har stått sentralt.

Kulturell relevans

Kirkevekstbevegelsen framholder at kirken må tilpasse seg den kulturelle sammenhengen den står i for å vinne nye mennesker. Bevegelsen har vært svært åpen for at kirken må vise evne til å utvikle en form som er attraktiv for gruppene man ønsker å nå. Rainer uttrykker dette slik: "Det beste eksempelet på denne hermeneutiske tilnærmingen framgår av den store interessen kirkevekstbevegelsens har for sosiologi, demografi og markedsføring. Bevegelsen bruker alle tilgjengelige "verktøy" for å nå en kultur på en "bruker-vennlig" basis."

Flere skriftsteder kan rettferdiggjøre en slik tilnærming. Den klassiske referansen er 1. Kor. 9,22. "For de svake er jeg blitt svak, for å vinne de svake. For alle er jeg blitt alt, for i det minste å frelse noen." Robinson tar utgangspunkt i striden i Jerusalem om de hedningekristnes skikker, når han argumenterer for betydningen av å være åpen for fremmede kulturtrekk (Ap.gj. 15). "Alt for ofte har den vestlige kirke vært så bundet av sin egen kultur, at den ikke har vært i stand til å foreta samme slags skritt som lederne i Jerusalem, som frigjorde den hedningekristne del av kirken fra den jødiske kultur, for å lette evangeliets framgang".

For å få en riktig forståelse av Paulus på dette området, er det viktig å ta andre sider ved hans forkynnelse i betraktning. Selv om vi lever i denne verden, understreker Paulus at vi skal leve annerledes enn verden (Rom. 12,2). I kirkeveksttenkningen er det nødvendig å fange opp denne spenningen. En ensidig fokusering på at vi lever i denne verden kan føre til at vi vinner verden, har tallmessig vekst, men skaper få disipler. På den andre siden kan en ensidig fokusering på at vi ikke er av denne verden, føre til at vi lukker oss inne i vår egen fortreffelighet. Ønsket om å nå ut til verden blir da besvergelser uten reelt innhold. Det dreier seg altså ikke om et "enten-eller-spørsmål".

Å være kulturelt relevant og skape disipler er heller ikke en avveiningssak, slik at målet blir litt av hvert. Kostnadene ved å være disippel må forbli i et spenningsforhold til ønsket om å være relevant. Det blir derfor snarere et spørsmål om både og. Vi skal både være kulturelt relevante og presentere et kompromissløst budskap. At dette er mulig bekreftes av det faktum at det først og fremst er konservative kirker som vokser . Som omtalt tidligere i dette kapittelet, er det dessuten grunn til å tro at det oftere er en positiv sammenheng mellom tallmessig og åndelig vekst, enn at det ene går på bekostning av det andre.

En kulturelt relevant form kan appellere til forbrukerinstinktene og skape kristne som bare er opptatt av å få egne behov dekket. En slik mentalitet er ikke forenlig med tanken om at alle kristne skal delta i arbeidet med å vinne nye kristne. Et viktig spørsmål blir derfor hvordan man sørger for at "forbrukere blir produsenter" . For nyfrelste er normalt dette ikke noe problem. De er de mest aktive vitnene. Problemet er større blant folk som har vært kristne i mange år. Oppgaven er kanskje derfor mer å sørge for at de kristne forblir produsenter. Ulike former for undervisning er nødvendig for å framelske kristne som ønsker å vinne andre. Vi vil senere i boken se nærmere på hvordan dette kan gjøres.

Prioriter evangelisering!

Et omdiskutert, men avklart tema i kirkevekstlitteraturen, er forholdet mellom evangelisering og sosialt ansvar. I den tidlige kirkeveksttenkningen ga man et meget klart svar på dette prioriteringsspørsmålet. Den evangeliserende virksomheten skulle gå foran. Evangelisering og misjon ble brukt som synonymer . Denne holdningen har endret seg en del. Endringen kan i stor grad forståes ved å se på hvordan sentrale aktører i kirkevekstbevegelsen ble involvert i og påvirket av Lausanne-bevegelsen. Særlig betydningsfullt for endringen ble Wagners engasjement og hans studier av arbeidene til John Stott. Wagner var en av forfatterne av Lausanne-pakten. Her ble det påpekt at evangelisering og sosialpolitisk engasjement er begge deler av den kristnes plikt (artikkel 5). Han endret derfor sitt standpunkt og framholdt at misjon favner både et kulturelt og et evangelisk mandat .

Det kulturelle mandatet omfatter den kristnes sosiale ansvar, d.v.s. "å gjøre andre godt". Kirken har ikke muligheten til å velge om den vil involvere seg i sosiale tjenester. Rikets livsstil krever det. Til tross for dette framheves fortsatt nødvendigheten av å prioritere evangelisering. Skillet mellom de to mandatene ble bekreftet i Lausanne-pakten (artikkel 5).

Et av forholdene som er typisk for liberal teologi er dens uvilje mot å sette det åndelige over det fysiske . Wagner hevder derimot i tråd med Lausanne-pakten, at "i kirkens misjon som oppofrende tjeneste kommer evangelisering i fremste rekke" (artikkel 6). Denne prioriteringen ble enda sterkere understreket i 1980 under Lausanne-bevegelsens møte i Thailand. Dette er ikke en benektelse av at evangelisering og sosialt arbeid henger nøye sammen, men en anerkjennelse av at ingen menneskelige behov er større enn behovet for å bli forsonet med Skaperen.

I dette spørsmålet viser kirkevekstbevegelsen sin pragmatiske holdning på to måter. For det første understrekes det at p.g.a. begrensede ressurser må man ofte være villig til å prioritere evangelisering. For det andre argumenteres det for at kirker som foretar denne prioriteringen i det lange løp vil være de som gjør mest for de fattige og vanskeligstilte. "Kirker som konsentrerer seg om å utvikle en tjenestefilosofi rundt sosiale aktiviteter tenderer, i det lange løp, til å tape sosial styrke. Dette er ironisk, siden intensjonen til sosialt orienterte pastorer er akkurat det motsatte..."

Kirker som først og fremst prioriterer sosialt arbeid vil ofte ikke vokse på lang sikt, men stagnere. De vil tape i konkurransen om aktive med de sekulære og profesjonelle hjelpeorganisasjonene. Kirken har imidlertid et klart fortrinn på den åndelige siden. Det eneste menneskelige behov kirker og bare kirker kan møte er behovet for fellesskap med Gud. Kirker er stedet hvor folk kan bli frelst. Ingen annen sosial institusjon kan tilby dette .

Konservative menigheter vokser

Doktoravhandlingen til Dean M. Kelley representerer et meget viktig bidrag til kirkeveksttenkningen. Dette arbeidet ble første gang presentert i 1972, men er senere revidert og bearbeidet flere ganger. Den siste revideringen er fra 1986. Kelley, som nå arbeidet for "Det nasjonale rådet for kirker" i USA, forsøkte fra en sosiologisk synsvinkel å besvare spørsmålet om hvorfor konservative menigheter vokser og hvorfor liberale å stagnere.

Interessen for dette temaet var knyttet til at konservative kirkesamfunn og menigheter vokste raskt, mens tradisjonelle, og etter hvert relativt liberale kirkesamfunn, hadde til dels dramatisk tilbakegang. Kelly var den første til å tallfeste disse utviklingstrekkene. I den siste utgaven av boka viser han at trenden fra før 1972 også er vesentlig forsterket i tidsrommet 1972 til 1986.

Undersøkelsen er gjort i USA, men mange av konklusjonene er trolig gyldige også i vår del av verden.

Hovedpoenget til Kelley er at det som gjør religionen betydningsfull for individet ikke først og fremst er dens rasjonalitet eller logikk. Isteden er det kravene de stiller til deres tilhenger og den forpliktende respons disse kravene forventes møtt med. "Dette hendte i starten av kristendommen, da slaver og arbeidsfolk gjennom sin overgivelse til evangeliet ble til en styrke som overlevde velfødde og kraftfulle fiender, som overlevde det romerske riket, og som formet utseendet til halve kloden for mer enn et dusin århundrer...Det hendte gjennom Wesley-vekkelsen, som gjorde tidligere tiggere og sjauere til så ærlige og respekterte borgere at naboer overlot dem verdisaker de selv var engstelige for å sløse bort."

Hvilke konsekvenser bør dette ha for menigheter som er i stagnasjon, men som ønsker å snu trenden? For det første bør de ikke tillate at troen blandes med andre trosretninger, avvikende praksis eller at den sidestilles med annen tro. Man bør stille klare krav til dem som er tilsluttet menigheten og ikke inkludere eller akseptere slike som ikke er villig til å la seg forplikte på troen. Det bør være et klart innenfor og utenfor menigheten uten noen "gråsone" mellom. Standarden for troen eller praksisen som forventes må heller ikke lempes på. Menighetsmedlemmene må ikke tie stille om sin tro eller la den bli behandlet som om den ikke gjør noen forskjell. Anabaptistenes og Wesleys tilhengere satte slike krav ut i livet ved å :

• ikke forhaste seg med å akseptere nye medlemmer

• teste hvor rede og forberedt personer som ønsket å bli medlem var

• kreve vedvarende trofasthet

• støtte hverandre i små grupper

• ikke underkaste seg kontroll fra noen på utsiden, eller forsøke å tilfredsstille deres forventninger.

Mange av dagens voksende menigheter har tatt konsekvensen av denne kunnskapen og stiller ofte bestemte krav til medlemmene. Flere menigheter krever at potensielle medlemmer gjennomgår relativt langvarig opplæring før de blir medlemmer av menigheten. Det forventes at medlemmene deltar aktivt i menigheten sammenkomster og gir tienden i kollekt.

Ut fra Kelleys tenkning er dette viktige årsaker til at konservative menigheter vokser. Kirkevekstbevegelsen framholder imidlertid at resultatene er betinget av at menighetene både er konservative og relevante.

Nå er dette en sosiologisk avhandling som bare tar utgangspunkt i dennesidige forklaringer. Jeg vil legge mye mer vekt på betydningen av Den Hellige Ånd. Det som gjør mennesker villige til å overgi seg, er først og fremst Den Hellige Ånds virke. Det utelukker imidlertid ikke andre faktorer. Ønsket om å skape en mening i tilværelsen har Gud nedlagt i alles hjerte.

Oppsummering

Den Hellige Ånds virke er en forutsetning for kirkevekst. Det er likevel viktig å utvikle metoder som gjør at Åndens gjerninger gis utviklingsmuligheter.

Målet i evangeliseringen er ikke oppnådd når en positiv verbal respons er gitt av den ikke-kristne på budskapet, men når en varig forandring i atferd viser at individet er blitt en disippel. For å fungere som disippel er det nødvendig å komme inn i aktiv tjeneste i en lokal menighet.

Vekst er bibelsk. Det viser flere fortellinger i skriften, f.eks. lignelsen om såkornet som ble til et stort tre.

Menigheter som vokser framstår som kulturelt relevante. Budskapet er ikke forandret, men metoder og form er tilpasset dagens mennesker. Likevel stiller voksende menigheter klare krav til medlemmene og forventer forpliktende deltakelse i menighetens arbeid. Kirkevekstbevegelsen har helt fra starten vært preget av konservativ teologi og understreket Bibelens autoritet.

Innsats for å vinne mennesker for Kristus vil medføre at en engasjerer seg i den sosiale situasjonen til dem som skal nås. Evangelisering bør likevel prioriteres foran sosial omsorg. Menigheter som har forøkt å snu om på denne rekkefølgen, synes å stagnere. En prioritering av evangelisering vil m.a.o. gi størst effekt på den sosiale situasjonen i samfunnet på lang sikt.

Fra Kirkevekst, Rex Forlag. Jan Inge Jenssen