Vekstbarrierer i kirken?
Det virker som om kirker som vokser hurtig slutter å vokse etter en stund. Deretter ser det ut som om det nesten er umulig å få i gang en ny vekstprosess. Er dette en riktig observasjon?
Det er lett å observere at veksten i mange kirker stopper. Noen mener at det skjer på noen bestemte nivåer. Noen bruker 200, 400 og 800 gudstjenestedeltakere som barrierer det er vanskelig å bryte mens andre argumenterer for følgende barrierer: 65, 125, 250, 500 og 1000 deltakere. De som har skrevet om vekstbarrierer understreker gjerne at nivåene kan variere mellom kirker fordi kirkeledere har ulike evner til å lede og organisere. Noen har større kapasitet og evner enn andre.
Andre mener at tanken om vekstbarrierer på bestemte nivåer ikke er så viktig og at endringer og forbedringer i ledelse og organisering må utvikles jevnlig når kirker vokser. Trolig er begge deler riktig. Det finnes nok noen barrierer som riktignok kommer på litt forskjellige nivåer i ulike kirker, men som fordrer noen grunnleggende endringer. Samtidig må man jevnlig forbedre ledelse og organisering for at kirken skal fortsette å vokse.
OVERBEVISNING
Det er viktig å understreke at en ikke kan organisere seg til vekst i kirken. Det avgjørende er teologiske og åndelige forhold. En kirke som ikke er drevet av en sterk overbevisning om bibelens sannhet og åndskraft, vil sjeldent vokse. Bedre ledelse og organisering kan likevel ta bort noen hindringer for vekst, og det kan tilrettelegge for det åndelige livet i kirken.
HVA MÅ ENDRES?
Hvordan må ledelse og organisering endres for å fjerne hindringer og tilrettelegge for vekst? Trolig kreves endringer i strategi, lederatferd, organisasjonsstruktur og også fysiske forhold. I litteraturen om vekstbarrierer nevnes det ofte at det er viktig å utvide visjonen og skape stort engasjement rundt den.
Dessuten må lederne, spesielt hovedpastoren, utvikle sine evner til å lede gjennom andre, det vil si gjennom mellomledere og medarbeidere. Vedkommende må gå fra å gi individuell omsorg til hele forsamlingen til å rekruttere og trene medarbeidere og ledere og fokusere på å støtte disse personene i sin utvikling.
FLERE AVDELINGER OG BEDRE SYSTEMER
Kirken må trolig også videreutvikle sin avdelingsstruktur. Det er nødvendig å delegere oppgaver fra styret til pastor og videre til ansatte og frivillige om ikke styret og etter hvert pastor skal bli f laskehalser i virksomheten. Et frivillig styre vil ikke være tilstrekkelig tett på når forsamlingen blir stor. I økende grad må styret konsentreres seg om større overordnede saker.
Det er også nødvendig å dele opp kirken i flere avdelinger og delegere oppgaver til avdelingene. Om man antar at endringer i ledelse og organisering kan fjerne veksthindringer vil det være gunstig å gjøre disse oppdelingene i forkant av behovet. Man må f.eks. tilrettelegge for f lere aldersinndelte grupper i søndagsskolen litt før kirken føler at den har kapasitet om den skal forbedre kvaliteten i oppleggene slik at søndagsskolen vokser videre.
SMÅKONGER
Når kirken deles opp i avdelinger og underavdelinger kan kirken lett fragmenteres fordi avdelingene kan finne på å gå «egne veier» og redusere sitt bidrag til utvikling og vekst i hele kirken. Småkonger som ikke understøtter helheten er ikke gunstig for kirkens utvikling.
En må med andre ord utvikle sammenbindende systemer og rutiner. Strategi, planleggings- og økonomisystemer blir viktigere. Det samme blir ruiner for oppfølging og evaluering. Behovet for at hovedlederne i kirken er nøye med tidsbruken og fordeler den riktig på ulike virkegrener blir også viktigere. Disse lederne er forbilder og har autoritet og myndighet og er derfor viktige for sammenbinding og helhet.
Til slutt nevnes det ofte i litteraturen at fysiske forhold også kan hindre vekst. Det er nødvendig å utbedre de fysiske forholdene, for eksempel kirkesal og parkering, i god tid før det er fullt.
Dagen. Publisert på trykk 21.01.2020.
Jan Inge Jenssen og Sten Sørensen