Tjenere og konsumenter?
Jeg tenker på meg selv som en tjenende leder, men strekker ikke til. Jo mere jeg gjør jo mere forventes. Hva gjør jeg?
I oktober 2016 skrev vi om viktigheten av tjenende ledelse. Paulus refererer til seg selv som tjener for Guds evangelium (Ef 3,7) og for mennesker (1. Kor 9.19, Rom 15.16). Det er ingen tvil om at ledelse i Bibelen grunnleggende sett er tjenerskap.
Denne konklusjonen må forme oss som ledere i kirken, og det betyr at man ikke arbeider og leder kirken for å realisere egne ambisjoner, man tjener Gud og mennesker. Dette er en av årsakene til at det de siste årene er blitt svært populært i kirkelige kretser å snakke om tjenerskap når ledelse er temaet.
KONSUMENTER
Men det er neppe bare derfor. Det er blitt korrekt å snakke om tjenende ledere fordi vi i vår samtid ikke liker ledere som vet hva de vil og som er handlekraftige. Det er dessuten for ofte en overf ladisk variant av tjenende ledelse som promoteres.
Kirkens ledere skal tjene. Utfordringen er imidlertid at en lettvint form for tjenerskap skaper konsumenter snarere enn disipler.
Hvordan skal en tjenende leder forme nye tjenende ledere og medarbeidere? De av oss som har vært tenåringsforeldre vet at om vi rydder rommet deres som snille tjenere så tar de i mot det med glede, men de blir sjeldent bedre til å rydde selv - selv om vi foreldre er aldri så gode forbilder.
NYE TJENERE
Ja, det er viktig å være forbilde, men mye mer er nødvendig for å skape nye tjenere enn å betjene alle. For barna våre vet vi at en god blanding av å vise kjærlighet, være forbilder, disiplinere, kontrollere, begrunne og gi råd er nødvendig. Ikke alt vi gjør med barna våre for at de skal bli gode mennesker og tjenere er like hyggelig og vi balanserer ofte på en vanskelig line i utøvelsen av ulike virkemidlene.
Vi promoterer på ingen måte en hardhendt behandling av barn, men å gjøre dem for mange tjenester er ikke godt på lang sikt - og vil neppe gjøre dem til gode tjenere.
PAULUS
Paulus påvirker sine medarbeidere på mange ulike måter. Han bruker sin apostelautoritet til å pålegge (f.eks. 2. Tess. 3:6 og 1. Tess 5:21), han appellerer til følelser (f.eks. Gal. 4:12-16), til ære og skam, han bruker sarkasme i møte med tåpeligheter (1. Kor 6:2,5) og han bruker smiger og gir råd (f.eks. i 2. Kor. 8:8ff). Hans viktigste framgangsmåte er likevel å overtale mennesker (2. Kor. 5.11) ved å appellere og oppmuntre heller enn å pålegge.
Paulus appellerer sterkt når frelsen eller enheten i kirken står på spill (f.eks. Gal. 4:12, Rom 16:17, 1. Kor 1:10), er rett fram og unngår knep når han bruker kraftig overtalelse. Han skiller mellom saker hvor han har fått en åpenbaring fra Gud, og hvor han ikke har det, men likevel vil formidle sine argumenter (f.eks. 1. Kor. 7:12).
Nå må vi være forsiktige med å ta i bruk Paulus sin autoritet når vi leder, men miksen av virkemidler kan likevel gi oss enn viss veiledning - og ikke alt passer med vår samtids forståelse av tjenerskap.
ULIKE INTERESSER
Ledere møter ofte svært ulike interesser og meninger i kirken. Av og til kan kreative løsninger føre til at alle de ulike partene blir fornøyde, men det er slettes ikke alltid. En kan også begrunne beslutninger så godt at de ulike partene aksepterer valget en gjør til tross for en eller flere «taper». Men alle som har ledet en stund vet at det ikke alltid er slik. Å lede i slike situasjoner er vanskelig fordi en blir nødt til å velge mellom interesser. Det kan føre til at noen blir fornøyde og andre misfornøyde, sinte og såra.
Så er det også slik at menneskers behov kan være ulike på kort og lang sikt. Det er ikke alltid at de som ledes ser det selv. Da er det lett for en tjenende leder å møte de kortsiktige behovene. Det gir positive tilbakemeldinger og lite trøbbel. Om man derimot velger å gjøre det man tror er godt på lang sikt kan man møte irritasjon og sinne.
GUDS VILJE
Paulus så på seg selv som tjener av Gud og mennesker. Det er imidlertid ikke alltid at ledere og medarbeidere i kirken ønsker det samme som Gud. Ikke er en selv som leder Gud og ikke kan en påberope seg å vite alt.
Om man likevel er sikre på hva en mener er riktig og medarbeiderne vil noe annet, vil en lettvint forståelse av lederen som tjener være umulig. Da må en velge det en er overbevist om - selvfølgelig etter å ha konsultert rådgivere - og etter å ha forsøkt på alle tenkelige måter å unngå unødig konfrontasjon.
Dagen. Publisert på trykk 18.02.2020.
Jan Inge Jenssen og Sten Sørensen