Når noen velger å forlate kirken

«Vi har mistet medlemmer som har valgt å melde overgang til en annen kirke i nabolaget. Det er sårt for oss å miste gode folk, og forsamlingen tappes for ressurser. Har dere gode råd å gi oss i vår situasjon?»

Vi kjenner norsk kristenhet godt. Ikke minst på åttitallet og utover så vi en trend der en del sluttet i en kirke for å bli med i en annen kirke i samme område. Mennesker skiftet kirke og de med mest vind i seilene vokste. I de voksende kirkene var det nok noe vekst ved at nye kom til tro, men det var også mye «overføringsvekst».

Sorg og dårlig klima

Det er ofte med sorg en mister medlemmer. For mange er menigheten som en stor-familie, en kjenner hverandre godt og en blir glad i hverandre. Derfor gjør det veldig vondt når noen velger å forlate fellesskapet.

Dessuten mister kirken også viktige ressurser i sitt arbeid.

For noen tiår siden utviklet det seg et dårlig klima mellom en del kirker med mye overføringer og det var nok noen som drev en for offensiv verving av medlemmer fra nabokirker. Kirkene som en forlot fikk ofte et for kraftfullt stempel som lite åndelige steder. Samtidig ble de voksende kirkene betraktet som kirker etter Guds hjerte hvor en levde i stadig fornyelse. Slik verving var av og til både ukristelig og uviselig og skapte noen steder et dårlig økumenisk klima.

Ikke så ille likevel?

I dag er vi blitt mere vant med at folk bytter kirke. Begrunnelsene er ofte annerledes og vi ser nok også litt annerledes på spørsmålet om å bytte kirke. Tidligere var det naturlig at generasjonene forble i samme kirke og kirkesamfunn.

Det skal mindre til å skifte kirke nå. Reiser man til nye studiesteder, nullstiller mange seg, og man føler seg ikke forpliktet på samme måte som før til å gå i «sin» kirke. Særlig blant unge betyr kirkesamfunn mindre enn før. Hva venner velger betyr mer.

Noen skifter kirke for å få en mere moderne stil, noen for å få en kirke med sterkere vektlegging av tradisjoner, og noen skifter kirke for å få et bedre barne- og ungdomsarbeid slik at hele familien kan bli med. Listen kan gjøres lang. Generelt kan man vel si at folk i mindre grad forplikter seg til en bestemt kirke enn man gjorde før samtidig som det av og til også er noen mer dyptgående teologiske begrunnelser for å bytte kirke.

Kan være riktig

Der hvor mennesker er samlet oppstår konflikter. I en kirke kan det være spenninger og konflikter angående f.eks. ledelsesmodell, musikkstil eller nettverktilhørighet. Dette kan over tid slite kraftig på kirken. Da er det etter vårt skjønn bedre å skille lag.

En kirke kan ikke tilfredsstille ønskene til alle. Da vil medarbeiderne slite seg ut, kirken vil ofte ikke bli god på noen områder. Den vil bli middelmådig og stå i fare for å forskreve seg. Det skaper ikke framdrift.

I situasjoner hvor kirkens ledelse møter kritikk må de alltid spørre seg selv om de bør imøtekomme de som kritiserer. Det er viktig å være lydhøre og snakke sammen mens konfliktnivået er lavt. Da kan man fange opp saker tidlig og justere seg før situasjonen blir fastlåst. Her trengs visdom. Stolthet kan ødelegge mye. En kirke kan komme styrket ut dersom man klarer å løse konflikter på en god måte uten å miste framdrift.

Samtidig tror vi det er uklokt å kjempe for hardt for å holde på medlemmer. Noen ganger er det rett og slett riktig å velsigne mennesker som forlater kirken. Langvarig uro og misnøye er veldig ødeleggende. Om en ikke klarer å løse utfordringene kan det være bedre at noen forlater kirken. Da er det viktig at man skiller lag på en ordentlig måte. Man bør bestrebe seg på å ikke omtale hverandre negativt.

Trofasthet en dyd

Til slutt vil vi understreke at trofasthet er en dyd og en av Åndens frukter. Det er en stor styrke for en kirke om den kan regne med at medlemmene er trofaste, også i perioder når kirken arbeider i motvind.

Om man velger å stå med i trofasthet, så skal en ikke la være å si ifra hvis man mener at noe er feil eller bør endres. Men om kirken ikke endrer seg slik en vil og om en da ikke kan være lojal til lederne, er det bedre å finne en ny forsamling enn å bidra til en langvarig drepende konflikt.

Publisert i Dagen 06.03.2018. Jan Inge Jenssen og Sten Sørensen