Når kirken hindrer din gave

Det snakkes mye om å bruke sine nådegaver. Vi trenger å oppmuntres til dette. Jeg tror dessverre virkeligheten er annerledes. Mange blir hindret i å utvikle og bruke sine nådegaver.

Omtrent slik begynner en utfordring som vi nylig fikk. Vedkommende fortsetter med å antyde at noen gaver er uønsket, for eksempel tungetale). Men også andre gaver knyttet til forkynnelse eller sang og musikk blir hindret.

DET BLIR VONDT

Spørsmålsstilleren kjenner flere som har opplevd dette. De blir forbigått i stillhet, og andre blir foretrukket. Samtidig ønsker en å bli sett uten å måtte tilby seg selv. For mange handler det om et indre kall som skal bli bekreftet av et ytre kall. Man tar ikke sjansen på å bli avvist. Det blir for vondt. Enkelte håper og ber om at dører skal åpnes, men de forblir stengt år etter år. «Etter hvert slukner kanskje den flammen Gud hadde tent.»

Hvorfor er det slik? utfordrer spørsmålsstilleren.

Dette beskriver en situasjon som noen opplever. Det er vi ikke i tvil om. Det gjør vondt og det kan såre kraftig. Vi er imidlertid litt tilbakeholdne med å gi kirkens ledere en overhøvling om hvor ukloke de er når de ikke er mer interessert i å finne og bruke de ulike gavene i kirken.

LET ETTER GAVER

Det er viktig at ledere leter etter gaver og talenter i kirken, fanger dem opp og hjelper personene med ulike gaver inn på treningsarenaer og etter hvert inn i tjenester som de er og blir utrustet for. Dette er etter vårt skjønn en av primæroppgavene til ledere i kirken. Vi er ikke alltid like flinke til dette, og bør bestrebe oss på å bli bedre.

Det er ikke bare de som har et sterkt ønske om å få brukt sine gaver som ledere må hjelpe fram. Mange ganger må en forsøke å se gaver og talenter hos personer som selv ikke ser dem. Vår erfaring er at de som må «trekkes opp», kan bli de beste medarbeidere og ledere.

KIRKENS PROFIL

Når dette er sagt, er det viktig å understreke at kirken må kunne gjøre noen valg om hvordan den satser og hvilken profil den skal ha. Den må kunne forvente at medarbeidere er villig til å arbeide på måter som bidrar til å bygge den kirken som er ønsket. Noen personer er ikke villige til det. Da er det vanskelig å gi dem rom.

Taushet og forbigåelse er imidlertid ikke en riktig måte å løse denne utfordringen på. Det er viktig å møte dem det gjelder og snakke om saken på en ordentlig måte.

Vi ønsker at nådegavene skal blomstre i kirkene i vårt land. Det gjelder alle de gavene som spørsmålsstilleren her nevner og mange flere. Kirker må likevel kunne ha ordninger for hvordan trening gjennomføres og praksiser utøves. Vi tror ikke at det finnes én måte å gjøre dette på. Om man velger å ha mindre bruk av noen gaver (som for eksempel tungetale) i gudstjenesten, kan de samtidig stimuleres i andre samlinger. Kirken må også kunne velge profil på sang og musikk i gudstjenesten som medarbeiderne er lojale til. De aller fleste kirker gjør slike valg i en eller annen form.

GAVENE ER TIL FOR ANDRE

En leder må også av og til si nei til noen som ønsker å anvende gavene sine i kirken. Noen personer har rett og slett ikke de gavene de selv mener å ha. Når man sier nei, er det samtidig viktig å legge til rette for at dem det gjelder får mulighet til å tjenestegjøre på andre måter.

Det er også viktig å huske at gavene og talentene en har, er til for andre. Å anvende dem er ikke en form for selvrealisering. Det er en tjeneste som andre skal nyte godt av. Om man ikke blir brukt på en måte som en selv ønsker, bør bekymringen ikke være at en selv ikke får gjort det en vil. Den bør være knyttet til hvilke konsekvenser det har for de som kunne vært mottakere av tjenesten. En slik tankeøvelse» kan virke ransakende på motivene som skaper ønsket om å bruke gaver og talenter.

EGET ANSVAR

Til syvende og sist er det slik at den enkelte selv har det endelige ansvaret for hvordan vedkommende forvalter sitt liv, sine gaver og sine talenter. Om man er sikre på sitt kall så må en selv om nødvendig finne eller bygge arenaer hvor en kan praktisere gavene en har fått. Av og til kan det være utenfor egen kirke eller i en annen kirke som ønsker deg og dine gaver velkommen.

Dagen. Publisert på trykk 21.05.2019

Jan Inge Jenssen og Sten Sørensen