Når bønnemøtet blir lagt ned
«Jeg er medlem i en ganske moderne frimenighet som ledes av en pastor i 30-åra. Kirken har ca. 150 aktive, en god andel er over 60, men etter at den nye pastoren kom så har det kommet til en del ungdom og barnefamilier. Onsdagens bønnemøte var en viktig samling for oss. Denne er nå lagt ned, og jeg er bekymret for utviklingen! Er ikke bønn viktig lenger?»
Bønn er og vil alltid være viktig for den kristne kirke. Dette framheves mange steder i NT. For eksempel sier Jakob: «Dere har ikke, fordi dere ikke ber» (4:22). John Wesley sa det samme på denne måten: «Gud gjør ingenting på jord uten ved å besvare troens bønn». Erfaringene fra kirkevekstbevegelsen de siste 40-50 årene viser at menighetsbygging er mer enn å innføre nye metoder. Det er viktig at kraften bak prinsippene og metodene er tilstede.
Nøkkelfaktor
En nøkkelfaktor i den første kirken var bønn. Før pinsedagen samlet den lille gruppen av troende seg i konstant bønn. Etter pinse, da de ble truet med straff for å tale om Jesus, samlet de seg i samstemt bønn og fikk enda større frimodighet i arbeidet. Da Herodes forsøkte å stoppe kirkens framgang med forfølgelse, samlet den seg i bønn og veksten fortsatte.
Det er likevel ikke riktig å si at nedleggelse av kirkens ukentlige bønnemøte er feil. Det avhenger av flere forhold. Hvis det legges til rette for at bønn blir større del av andre deler av virksomheten kan det være en fornuftig tilpasning til endrede atferdsmønster blant kirkens medlemmer. Samtidig understreker vi at bønn må være en sentral del av kirkens arbeid.
Å overlate bønn til tilfeldigheter kan over tid redusere dens omfang, og virksomhetens gjennombruddskraft kan forsvinne. Man bør heller ikke overlate bønn til noen «spesialister». Det finnes noen som har en spesiell dragning og kall til å be. Disse er en ressurs, og vi må hjelpe dem inn i en kirkebyggende funksjon. Samtidig er det viktig å understreke at bønn er for alle.
Mye bønn
En av årsakene til at kirkeforskere begynte å studere bønn, var at de så hvor viktig dette var i kirker som vokste raskt i Asia og Sør-Amerika. George Barna, en anerkjent kirkeforsker, påpekte i en studie for en tid tilbake at også hurtig voksende kirker i USA var preget av mye bønn.
Kirkene til Barna underviste om bønn og de oppmuntrer hyppig medlemmene til å be. På denne måten får den enkelte regelmessig høre om viktigheten av bønn. Målet er å få bønn til å bli en integrert del av kirkens og den enkelte medlems åndelige liv. Gode eksempler er viktig og motiverende. Pastorene rapporterer i den nevnte studien at deres egen styrke ligger i deres prioritering av bønn. De framhever også at de utfordrer medlemmene til daglig bønn, til å fortelle hva de hører fra Gud og til å takke offentlig.
Når bønn blir besvart raskt og kraftfullt, eller på en måte som har redusert plager over tid, bør kirken få være med å takke Gud. Dette virker forsterkende på bønnetjenesten fordi det gir økt forståelse for bønnens virkning.
Organisering
Bønn bør ikke være noe som skjer i én del av kirkens arbeid. Det må være en viktig del av kirkens ulike aktiviteter. Inderlig bønn fra enkeltpersoner, stille bønn og/eller felles samstemt bønn er viktig også i kirkens gudstjenester. I større kirker må dette organiseres godt.Bønn bør også være en viktig del av stabs- og ledermøter. Man bør alltid ta tid til å søke Guds tanke og hjerte som forberedelse til drøftingene som skal skje og beslutningene som skal fattes.
Tilpasning
De fleste av kirkene som Barna studerte, hadde organisert bønnegrupper som har tid til vedvarende og inderlig bønn. Viktige oppgaver for slike grupper er å ta seg av bønneemner og til å be før og under ulike samlinger i kirken. Flere av kirkene har samlinger i helger hvor bønn er det viktigste elementet. De har dessuten bønneteam hvis hovedoppgave er å be om helbredelse for ulike problemer og sykdommer.
Bønn er altså av avgjørende betydning for kirken og må være en integrert del av alt den gjør. Formene på bønnearbeidet, som på alt annet kirken gjør, bør tilpasses konteksten kirken befinner seg i.