Maktbruk i kirken

«I det siste har det vært mye fokus på hvordan ledere i kirke og kristelige organisasjoner skal ha misbrukt sin makt. Jesu budskap dreier seg om kjærlighet og tilgivelse. Hvorfor kommer da mennesker i den situasjonen at de føler seg dårlig behandlet når de bruker mye tid i kirke og misjon?»

Ja, det kan virke paradoksalt at mennesker etter stor innsats i en virksomhet som skal ha Jesu kjærlighet i sentrum, føler seg dårlig behandlet, nedkjørt og i en del tilfeller mister sin tro. Dette temaet inneholder vanskelige spørsmål.

Dessverre finnes ikke de enkle svarene. I denne og den påfølgende artikkelen skal vi forsøke å gi noen svar på spørsmålet og hvorfor dette ikke er så enkelt.

Makt er et sensitivt tema. Mange forbinder noe negativt med begrepet og i en del kirker brukes ikke ordet i det hele tatt. Alle mennesker har imidlertid makt som de bruker daglig - enten de vedgår det eller ikke. Noen foretrekker å bruke begrepet «innflytelse» i stedet for «makt». Det gir litt andre og mer positive assosiasjoner enn maktbegrepet gjør. I litteraturen om ledelse brukes begrepene makt og innflytelse litt om hverandre. Her brukes de som synonymer.

Makta vi har varierer bl.a. avhengig av personlighet, våre kunnskaper og kompetanse, vårt relasjonsnettverk og hvilken posisjon vi har i samfunn og organisasjoner. Kirkeledere på ulike nivåer har - som alle andre ledere - makt på grunn av sin funksjon eller posisjon og må bruke den hver eneste dag. Alle bibelske personene hadde makt og brukte den i ulik grad. Paulus inspirerer, formaner, overtaler, innsetter eldste og refererer til sin autoritet som apostel for å få gjennomslag.

Nødvendig

Makt og utøvelse av makt er altså noe som er helt nødvendig. Spesielt viktig er dette for mennesker som har lederansvar. Enhver virksomhet ville falle sammen om ledere ikke brukte sin innflytelse og det ville dessuten bli et stort rom for at mellomledere og medarbeidere kunne begynne å bruke makt på en måte som ikke er i virksomhetens og medarbeidernes interesse. Fravær av maktbruk på toppnivå kan føre til maktmisbruk på lavere nivå. Det er ikke et helt ukjent fenomen i kristne virksomheter at personer nedover i organisasjonen utøver usunn maktbruk når menighetsledelsen ikke utøver tilstrekkelig legitim makt.

Bruk av makt er altså nødvendig og godt, men kan selvsagt misbrukes! Det er svært viktig for ledere å lære hvor grensene mellom legitim og illegitim bruk av makt går, men det er ikke enkelt bl.a. fordi menneskene en skal lede er så forskjellige. Oppfordring til å stå på og ikke gi seg kan for noen være inspirerende, mens det for andre kan skape forventningspress, og om det skjer ofte kan det føre til en følelse av å ikke strekke til eller være god nok. Et utfordrende oppdrag kan for et ungt menneske være det som skal til for at vedkommende får utviklet sine spesielle evner. For noen kan det få dem inn på et spor som gir dem tro på seg selv og ferdigheter som de kan bruke livet ut. For andre kan det gjøre livet vanskelig, for atter andre kan det være forløsende på kort sikt, men skape slitasje og en vond følelse over tid.

Misjonsbefalingen

Bibelen fordrer at vi gir oss til et stort oppdrag. Misjonsbefalingen er utfordrende. Ledere i kirken har ansvar for at den enkelte og hele virksomheten bidrar til å realisere denne befalingen. Hvis ikke de gjør det svikter de sitt ansvar og oppdrag. Det betyr at en både skal gi råd, formane, hjelpe mennesker til å bruke sine gaver, lede noen inn i tøffe oppgaver og følge dem opp i arbeidet.

I en karismatisk kirke hvor f.eks. profetiske gaver og kunnskapsord er viktig, utfordres visdommen til ledere som utøver slike gaver kanskje enda mer! Det er lett å tråkke over. Samtidig kan man ikke kaste «barnet ut med badevannet». For en kirke som vil bidra til misjonsbefalingens oppdrag, som vil bruke både åndelige gaver og naturlige talenter, må lederne ta sjansen på å bevege seg inn i dette vanskelige området. Man må ta sjansen på å lede også der det er vanskelig.

Lederansvar

Vi tror lederens motiver blir svært sentrale. Egeninteressen må legges bort og Gudsrikes framgang og den enkeltes medarbeider må stå i sentrum. Kirken skal ikke realisere lederes ambisjoner. Vi må jobbe hardt for å bli bedre ledere, men budskapet vi er satt til å forvalte er utfordrende og det fordrer at mennesker tar valg og yter en innsats som er belastende. Selv med gode intensjoner og gode oppfølgingsrutiner av medarbeidere som satser mye, så vil det alltid være noen som kommer tilbake med noe helt annet enn takk.

Kirkens ledere (vi) kritiseres i en del situasjoner helt berettiget for å misbruke makten lederansvaret medfører. Dette må tas på alvor. Like fullt tror vi at lederne i mange flere situasjoner har unnveket å gjøre det som burde vært gjort som leder - fordi det er ubehagelig å møte dårlige holdninger og kritikk.

Vanskelig terreng

Ledere i og utenfor kirken har og bruker makt daglig fordi det er helt nødvendig om de skal gjøre jobben sin. Ledere i kirken beveger seg inn i et spesielt vanskelig terreng når de utfordrer menighet og enkeltmennesker til omvendelse, overgivelse, kirkebygging og misjon. I et slikt vanskelig landskap er det viktig å holde fast ved at makt kan utøves på en riktig, kjærlighetsfull og legitim måte, men den kan også brukes på en illegitim og ukjærlig måte.

Walk the talk

Ledere må ikke være opptatt av å tilfredsstille egne behov eller karriere, men i stedet fokusere på å tjene medarbeidere og kirke. De bør heller ikke favorisere de menneskene og interessene som gir flest fordeler for lederen, men legge vekt på å balansere og integrere ulike interesser uten å miste framdrift og retning. Ledere bør ikke selge en personlig visjon som den eneste rette, men isteden forsøke å realisere kirkens felles visjon. Det er også viktig å ikke gjøre noe annet enn det man sier og det man forventer av andre. Samsvar mellom egne verdier, handlinger og forventninger til andre er en god verdi.

Det er viktig at ledere selv ikke unngår nødvendige handlinger som er risikofylte for egen bekvemmelighet. Ledere må heller ikke droppe å informere og begrunne tiltak, men sørge for at medarbeiderne vet hva de er med på og hvorfor (med andre ord ikke manipulere).

Det er dessuten ikke riktig å hindre kritiske tilbakemeldinger. Det må legges til rette for at medarbeidere kan få utrykke seg fritt om hva de tenker. Så er det også viktig å ikke skape å opprettholde medarbeidere som er avhengige og svake, men isteden utvikle og utruste medarbeidere kontinuerlig. Når man bruker kunnskapsord og profetier må man være meget forsiktig og man må alltid åpne opp for at en kan ta feil, at den eller de det gjelder ikke må handle på dem uten at de selv er sikker på hva de gjør - og ledere som bruker slike gaver må være i et miljø hvor det de sier blir gjenstand for kritisk tilbakemelding.

Lytt til historiene

Alle svar er dermed ikke gitt for hvordan ledere unngår illegitim maktbruk. Ansvarlige ledere - spesielt i kirken - må utøve makt i et vanskelig terreng. Når en gjør det vil en - selv når makt utøves på en legitim måte - i ettertid regne med få kritikk for feil maktbruk.

Når kirken eller lederen for virksomheten blir beskyldt for være årsaken til det som har skjedd, hva bør vi da gjøre? Vi tror det er viktig å høre historiene og anerkjenne den subjektive opplevelsen. Det er også viktig at miljøet er slik at det er mulig å ha det vondt. Mennesker som ikke lykkes, som blir slitne og kanskje er sinte, må en strekke seg langt for å inkludere. Å bli utkjørt kan ofte unngås med å få balanse mellom fritid og arbeid, men det er samtidig ikke unormalt å få en tung periode. Det skjer enten man arbeider i kirke eller andre steder.

Ord som sitter løst

Årsaker til utfordringer som utbrenthet, følelse av å ikke være god nok, av å ha blitt tildelt for store oppgaver, tror vi sjeldent bare er knyttet til en leders dårlige behandling. Dessverre tendere både offer og media til å bruke altfor stigmatiserende og kvasse begreper. Ord som maktmisbruk og manipulasjon sitter løst. Det kan svi når man blir beskyldt for å ikke være ydmyk. Likevel må man sørge for at måten man responderer på ikke er drevet av stolthet eller manglende vilje til å be om tilgivelse der det er riktig. Dette er krevende fordi det er svært vanskelig å være tilstrekkelig selvkritisk til egne motiver.

Krav om at lederen skal legge seg flat er etter vårt skjønn bare riktig i ekstreme tilfeller. Det kan hende at det lindrer på kort sikt, men vi tror ikke det er riktig i et lengre tidsperspektiv. Å beklage en sak på en måte som kan forståes som en beklagelse av at man utfordrer mennesker til omvendelse og overgivelse til å tjene Gud i kirke og misjon kan over tid redusere rommet for forkynnelse og kristelig arbeid.

Et sant oppgjør

Så må vi tilføye at i noen ekstreme tilfeller av grove maktovergrep kan lederen være eneste årsak til problemene! Menighetsledere har misbrukt makt og ikke handlet i overensstemmelse med Kristi ånd. Det er det ingen tvil om. I kjølvannet av dette er mange blitt skadelidende. Da er det viktig med et sant og ærlig oppgjør.

Vi er samtidig overbevist om at hovedproblemet i kirken ikke er manipulering og maktmisbruk. Menighetene har vel heller hatt ledere som har vært for tafatte i forhold til det å lede?

Det er viktig at det settes fokus på ledere i kristne miljøer. Ugress må fjernes. Men fokuset må være balansert. Vår påstand er: Vi trenger ledere i dag som tør å lede!

Publisert i Dagen 31.05.2016 og 14.06.2016: Jan Inge Jenssen og Sten Sørensen