top of page

Lokalt og globalt

«Indremisjonsforeninger over det meste av landet sliter med å rekruttere styremedlemmer, dugnadshjelp og samle inn nok penger. Det viser seg at det er mye lettere å få inn penger/testamentariske gaver til ytremisjon i fattige land. Norge er i ferd med å avkristnes. Har vi rike land bare dårlig samvittighet overfor fattige land? Har vi mistet åndelig nød for våre nærmeste rundt oss som lever borte fra Jesus? Å drive misjon iblant rike her hjemme viser seg å være vanskelig.»

 

Det er tre områder som berøres i spørsmålet: Det er å rekruttere til ansvar og trofasthet i lokale foreninger og menigheter. Dernest berører du vårt misjonsengasjement. Det tredje er avkristningen av vårt eget land.


Det er mange trofaste og ansvarsbevisste kristenledere i bedehusland. På mange steder blomstrer arbeidet gjennom trofaste arbeidere som har stått på i årevis. På mindre steder kan vi se at det kan være vanskeligere å rekruttere, og der kan man slite mange steder. Det er viktig at de som gjør en innsats blir satt pris på, og at man er flinkere til å oppmuntre.


Det må også forkynnes at det er viktig med et lokalt ansvar slik at Guds rike kan vokse både lokalt og globalt. Trofasthet og ansvar må nevnes i forkynnelsen. Vi tror også det kan være viktig ved jevne mellomrom å gå gjennom oppgavene til styremedlemmer og aktive ledere på lokalplanet. For dersom ikke disse oppgaver oppleves meningsfulle, kan man fort gå seg trøtt.


Utidig press

Du skriver at det er lettere å samle inn penger til misjon enn til det lokale arbeidet. Det kan sikkert være en riktig observasjon i visse miljøer. Misjonsinnsamlinger presentert av ivrige og pågående «misjonsledere» kan trykke på knapper som gir økonomisk uttelling. I noen tilfeller har det nesten blitt til manipulering og et utidig press. Slik skal man ikke drive innsamling i bedehus og kirker.


En god regel bør være at kristenfolket har planlagt sin givertjeneste. I det ligger det at man prioriterer menigheten, misjon og humanitært arbeid. Gjerne i den rekkefølgen. Vi tror at menighetsbevisstheten i store deler av bedehusland har vært for svak. Noen har sett på Den Norske kirke som menigheten og bedehuset som ett tillegg. Noen har kun deltatt i bedehusene samlinger og ikke i Den norske kirke. Vi tror det er viktig å skape en sterkere bevissthet om hva menighet er og hvor livsviktig det er å være en del av for kristne. Menigheten er Kristi kropp! Ikke noe mindre. Vi tror arbeidet med å etablere selvstendige menigheter i bedehusland kan være til hjelp.


Åndelig hjem

Alle forstår at en har et økonomisk ansvar i sitt eget hjem. Man tar seg først av hjemmet sitt, viser ansvar og engasjementet sitt der. Dernest bruker man av sin tid på andre ting.


Menigheten er vårt åndelige hjem og bør være vår førsteprioritet. Dernest kommer misjonen og andre viktige ting.


I Frikirke-Norge gir man kanskje 10 prosent av innkomne midler til misjon. Altså brukes størsteparten av midlene i lokalmenigheten. Derfor vil de fleste frikirkemenighetene ikke kjenne seg igjen i innsenders spørsmål. Mange vil heller si at det gis for lite til misjon.


Vårt råd er at det må være en balanse her. Og vi skulle ønske at misjonsbudsjettene kunne økes - gjerne til 20 prosent av inntektene.


Hjemmebase

Så til ditt siste anliggende. Man kan ikke sett opp avkristningen av Norge mot misjonen. Det blir feil. Vi trenger å øke misjonsengasjementet i våre menigheter og forsamlinger, samtidig som vi må forkynne evangeliet slik at våre naboer blir satt på valg. Vi trenger en sterk hjemmebase for å drive ytremisjon. Og for at Norge skal bli vunnet for evangeliet, trengs levende og relevante forsamlinger og menigheter som er opptatt av å forkynne Jesus til vårt eget folk. Det er menigheten som skal være lys og salt i verden. Paulus utfordrer oss alle: «Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet. »


Dette gjelder både lokalt og globalt!


Publisert i Dagen 06.09.2016: Jan Inge Jenssen og Sten Sørensen

Comments


RECENT POST
bottom of page