Flere kvinner i tjeneste

«Kvinnene er en stor og viktig ressurs i våre menigheter og forsamlinger. Gjenspeiles dette i dag? Hva mener menighetsdoktoren om dette? »

Takk for et relevant og godt spørsmål. Først litt generelt: Selv om det er positive øyer av vekst så er kirken i tilbakegang i store deler av den vestlige verden. Det er mange årsaker til dette, og vi vil ikke forsøke å forenkle. Det er likevel ei utfordring som vi vil trekke fram og som vi tror er viktig. Om vi skal snu denne trenden må alle ressursene vi har tilgjengelig komme i funksjon om menighetene våre skal vokse i størrelse og kvalitet.

Hele kirken

Vi må lage mye bedre «rullebaner» for unge, barnefamiliene må stå stødig plantet i tjeneste for menigheten, 50-60-åringene må vi ikke la seg passiviseres og de eldre må ha en selvfølgelig plass i menigheten. Det er dessverre mange ressurser som ikke er tatt tilstrekkelig i bruk, og altfor mange er passivisert. Å få hele menigheten i funksjon er derfor en uhyre sentral oppgave for alle menighetsledere. I denne artikkelen er det særlig ei gruppe vi vil rette oppmerksomheten mot. Det er faktisk den aller største «gruppen» i den kristne menigheten nemlig kvinner. Derfor er det viktig å få svare på spørsmålet som er kommet denne gangen.

Pasjonerte kvinner må gis rom

Det er helt nødvendig om vi skal få vekst i den kristne kirke i vesten å få fram sterke pasjonerte kvinnelige menighetsbyggere. Vi håper og drømmer om at enda flere kvinner skal se sitt kall, gjøre noe med det og at menighetene i langt større grad skal stimulere kvinner til å bruke sine ressurser. Om man ser utviklingen av de evangelikale menigheter i Vesten er vi i et desperat behov for flere medarbeidere. Vi kan ikke klare oss uten at flere kvinner kommer i funksjon. I alle fall vil vi neppe få vekst om ikke flere av dem kommer i funksjon.

Vi har en stor respekt for mennesker som kjemper for Bibelens autoritet i vår tid. Det er viktig, og dessverre er det altfor mange som etter vårt skjønn drar i feil retning. Dette innlegget er ikke ment som et bidrag i debatten om tjenestedeling i menigheten, men et ønske om å trekke fram en ressurs som etter vårt skjønn ikke kommer tilstrekkelig til sin rett i svært mange menigheter. Vi tror dessverre diskusjonen om kvinner i tjeneste i mange sammenhenger har skapt et dårlig miljø for kvinnelig utfoldelse og engasjement.

Forbilder er viktige

Internasjonalt er det vokst fram noen sterke skikkelser. Cristina Cain er opptatt av hvordan vi skal ære Gud på denne jorda? Kirken må ikke bare snakke om det. Ikke bare skriv blogginnlegg om det. Vi må alle skrive en god historie om det, men få ønsker å arbeide og leve den historia. Vi må arbeide, forkynner hun.

Cristina Cain er blitt et stort forbilde for kvinnelige ledere i kirken. Hun har startet to meget viktige virksomheter: «Propellkvinner» som arbeider for å hjelpe kvinner skal bygge sin lederskapsidentitet, oppfylle sin hensikt, pasjon og potensial. A21-kampanjen som arbeider for å stoppe menneskehandel. Hun er en dynamisk, men også sårbar forkynner. Joyce Meyer er en annen kvinne som også må nevnes. Hun har trolig inspirert flere kvinner til tjeneste enn noen annen nålevende kvinne har gjort.

Hvorfor trekke vi fram disse to kvinnene? Av to grunner. De er pasjonerte kristne kvinner som påvirker mange. De har forstått hvor viktig kirken er for å bringe Guds rike til denne jorda. Og de er store forbilder for tusenvis av kristne kvinner. Slike forbilder trenger vi for å få utløst tjenestegaver om vi vil bidra til større vekst i våre kirker.

Norske forbilder

Heldigvis er det også i vårt land i ferd med å vokse fram noen forbilder. Berit Iversen Drivdal har bygd opp et fantastisk kvinnearbeid, og under hennes lederskap er det på en klok måte bygd inn i Filadelfia pinsemenighet i Kristiansand. Kvinner blir ikke bare inspirert og frelst, men de blir gradvis assimilert inn i et byggende menighetsliv.

Anne Christiansen og Elin Fagerbakke er kjente eksempler, inspiratorer for kvinner og menn. For ikke lenge siden ble en drivende flink menighetsarbeider, Grete Andersen, pastor i Filadelfiakirken i Lyngdal. Marit Stokken og Irene Krokeide har inspirert til vekkelse i årevis i våre mange bedehus. Over kjølen skinner det av åttebarnsmoren og Oaseinspirator Berit Simonsson. Hun er en usedvanlig forkynner og inspirator. Den norsk-svenske menneskerettighetsadvokaten Ruth Nordström er også i ferd med å etablere seg som et kristent menighetsbevisst forbilde. Mange flere kunne nevnes, men vi må gjøre alt vi kan for at mange flere kvinner vokser fram til dyktige ledere og medarbeidere i vår kirker.

Vi som har lederansvar må ta ansvar for å gjøre noe med den mannskulturen som ofte preger våre menigheter. Kvinner er i flertall og gjør mye bra arbeid, men vi bør legge til rett for at de kan komme i funksjon på mange flere områder enn i dag. Vi kommer til å gå glipp av brennende kristne kvinner, med betydelig forkynner- og ledertalent om vi ikke gjør noe.

Vi har vandret i frikirkelige miljøer i mange år. Det kan nok være noe uvilje her og der, men i hovedsak dreier ikke dette seg om en bevisst uvilje mot kvinner i tjeneste. Det dreier seg om vaner, kommunikasjonsutfordringer, kultur osv.

Vi som har ansvar, må gjøre noe med dette. Vi kan ikke vente. Menighetene har ikke råd til det!

Publisert i Dagen 22.09.2015: Jan Inge Jenssen og Sten Sørensen