top of page

Om å være utolmodig

«Jeg synes alt går så sent i arbeidet vi gjør i kirken min. Ingenting haster, og det tar så lang tid før en får gjort noe. Jeg tenker at vi ikke har tid til å somle. Vårt oppdrag er jo så viktig.»

 

Du er ikke alene om å synes at arbeidet i kirkene våre går for sent. Vi synes også det. Det er ikke lett for oss utålmodige handlingsorienterte mennesker. Skal vi bare tilpasse oss. Nei! Vi skal være utålmodige. Det er ei riktig holdning. Hva kan vi så gjøre for å få mer fart i arbeidet?


I litteraturen om ledelse av endring i organisasjoner snakkes det om å skape en følelse av «urgency». Det norske ordet hastverk er ikke en dekkende oversettelse av begrepet. «Urgency» handler om at viktigheten av en sak krever rask handling. Hvis ikke medarbeiderne i virksomheten får en følelse av at det viktige arbeidet haster, så vil det være vanskelig å få til forandringer. Da vil en heller ha det som det er. Det er derfor nødvendig å skape en følelse hos medarbeiderne av at saken menigheten arbeider med er viktig for Gud.


Misjonal kirke

Evangelisering og misjon er ikke bare aktiviteter som kirken gjør, det er en sentral del av dens vesen eller identitet. Den lokale kirke er i sitt vesen misjonal. En må i forkynnelse, lederopplæring og ulike samtaler skape en dyp følelse av at alle er sent til verden og at vi alle må være ivrige i arbeidet med å nå og vinne flere for evangeliet.


Noen eksperter på ledelse mener at det er viktig å få fram de brutale faktaene om hvor virksomheten står i dag. I bedrifter er det normalt knyttet til hvor mye penger en tjener. Røde tall på bunnlinja skaper nokså raskt en erkjennelse av at noe må gjøres. Det er annerledes med en kirke. Ofte merker man ikke at det begynner å stagnere. Man treffer vennenes sine og de en alltid har hatt kontakt med er som regel der. Så glemmer man å følge med på hva som skjer med alderssammensetningen. Forsvinner barna, juniorene eller de unge voksne? Stiger gjennomsnittsalderen? Har vi sluttet å vokse eller minker vi?


Kvalitet

Vi tror det er viktig å følge nøye med. Da må en ha gode rutiner for å telle og presentere utviklingens realiteter for ledere og medarbeidere. De harde faktaene kan bidra til å skape en følelse av at vi må videre, at vi må forandres og at nye initiativ må iverksettes. Noen mener at vi ikke skal være så opptatt av å telle, vi skal bare arbeide med å forbedre kvaliteten så vil veksten komme nærmest automatisk. Dette tror vi er feil. Vi vet ikke alltid hva vi bør gjøre og hva som virker av det vi gjør. Det er nødvendig å bygge kvalitet, men den tallmessige utviklingen er en viktig «temperaturmåler» av om det vi gjør er riktig eller ikke. Dessuten vil en realistisk forståelse kunne bidra til at vi tar nye initiativ.


«Urgency»

Hovedpastoren i en megakirke understreker sterkt at det er viktig å institusjonalisere «urgency». Hele virksomheten må arbeide på en måte som er preget av at det vi gjør er så viktig at vi må handle raskt. Ledere går foran i å vise dette. De må være framover lente og ikke engstelig for å satse friskt. Systemene og rutinene må heller ikke gå for tregt. En må bygge beslutningsstrukturer som sikrer at man får sett sakene fra de viktigst sidene, men samtidig må ikke arbeidet forsinkes unødig.


Ikke for alle

Det er viktig å informere og motivere medarbeidere, men det er også viktig å vende dem til at ikke alle kan delta i alle beslutninger. En må trene medarbeidere og mellomleder til at en del beslutninger må tas raskt og ikke alle kan medvirke. Dette er vanskelig i vår kultur. Vi må ofte informere og diskutere en god del for å få mennesker til å bli dedikerte medarbeidere, men om man vil komme videre og få iverksatt viktige saker så må hovedledere hjelpe medarbeidere og medlemmer til å forplikte seg til å arbeide med oppgaver de ikke alltid har vært med å utvikle selv.


Kritisk masse

Det finnes grenser for hvor raskt det er fornuftig å gå fram. En må be, motivere og lære opp medarbeidere, en bør diskutere nye tiltak, en må planlegge for å gjøre valg som er gode for kirkens utvikling. Hvis en ikke gjør dette, men «skyter fra hofta» kan en lett bomme. Dette kan imidlertid også tjene som argumenter for at det meste må utsettes. Vi har ikke bedt nok, vi har ikke informert og diskutert nok, vi er ikke helt enige, planene våre er ikke gode nok. Om kirken funger slik, har man ikke institusjonalisert «urgency». Det aller viktigste fra en leders synspunkt er at en har en «kritisk masse» av medarbeidere med seg. Da vil gradvis medarbeiderne bli med når tiltakene iverksettes og resultater begynner å komme til syne.


Den lokale kirke er verdens håp og det arbeidet vi gjør er så viktig at det haster. Dette må internaliseres i kirkens medlemmer, medarbeidere, ledere og rutiner.


Publisert i Dagen 03.01.2017: Jan Inge Jenssen og Sten Sørensen

Comments


RECENT POST
bottom of page