top of page

Menighetsplanting

Randesund misjonsmenighet ble etablert i 1984. Pastor under oppstarten var Leif Rasmussen. Menigheten er en del av misjonsforbundet. Antall medlemmer var ved oppstarten 35. Medlemstallet er i 1994 vokst til 150 voksen, med barn er tallet 264.

Salem misjonsmenighet er lokalisert i kvadraturen i Kristiansand (sentrum). Menigheten hadde en del medlemmer fra Randesund, et boligområde som ligger ei snau mil fra kvadraturen. Disse ønsket å etablere menighet i sitt eget nærområde. Salem avga ved oppstarten av den nye menigheten 35 medlemmer, men kom raskt opp i samme medlemstall som før avgivelsen. I tiden etter etableringen har modermenigheten vokst hele tiden.


Lokaliseringen i et større boligområde sammen med en offensiv satsing, har ført til at Randesund misjonsmenighet hver uke har nesten 400 barn og juniorer på en eller annen samling.


Menigheten la i starten vekt på å bygge opp bibel- og bønnegrupper i hjemmene. Først da menigheten passerte ca. 75 voksne medlemmer, satset de på eget bygg. Bygget ble lagt midt i den største konsentrasjonen av boliger i Randesundsområdet.


Hvorfor menighetsplanting?

Viktig metode for evangelisering!

I kirkevekstlitteraturen framheves det at den mest effektive evangeliseringsmetode er menighetsplanting. Dette gjelder også i områder hvor det allerede finnes mange menigheter, som i Skandinavia.


I misjonsarbeidet vårt er menighetsplanting en akseptert og nødvendig metode. Skal dette arbeidet gå fram og gi varige resultater, må vi plante nye menigheter. Dette kjenner vi til og praktiserer. Når det kommer til hjemmemisjonen, hvor det er et stort antall menigheter i de fleste områder, blir det fort vanskeligere. Den største motstanden mot menighetsplanting kommer fra personer som er sterkt knyttet til de tradisjonelle kirkesamfunnene.


Wagner hevder i sin bok om menighetsplanting at voksende kirkesamfunn uten unntak framhever menighetsplanting. Eksempler fra USA er Assemblies of God (et av pinsesamfunnene), Nasaréerkirken, Sørstatsbaptistene og Vineyardmenighetene, som alle vokser og har menighetsplanting som et av sine hovedmål. Noen foreløpige tall tyder på at vi vil finne den samme sammenhengen i Norge.


I boken "Kirkevekst på norsk" er én av de ti utvalgte vekstmenighetene Filadelfia pinsemenighet i sentrum av Kristiansand. Menigheten har hatt en meget utadvent profil og vokste i tidsrommet 1980 til -91 fra 540 til 792 voksne medlemmer. I den samme perioden vokste imidlertid både Misjonsforbundet og Frikirken vesentlig mer. Dette foklares først og fremst av at de valgte å etablere nye menigheter i boligområdene rundt Kristiansand.


Dette eksempelet er hentet fra en undersøkelse av forholdet mellom veksten i nye og eldre frimenigheter i Kristiansand. Veksten fra 1983 til -92 i de 4 nye menighetene utgjorde 832 medlemmer, mens den samlede veksten for de øvrige 16 menighetene var 1136. Det innebærer at veksten i de nye menighetene utgjør over 40 prosent av den samlede veksten.


Til tross for stor medlemsvekst i mange nye menigheter, er det viktig å spørre om den har ført til vekst i Guds rike eller om det bare er mennesker som flytter fra etablerte til nye menigheter. Dette har vi desverre noe begrenset kunnskap om.


De få studier som foreligger tyder på at omvendelsesveksten i nye menigheter er betydelig og normalt vesentlig høyere enn i eldre menigheter. Undersøkelsene er gjort i USA, hvor andelen av befolkningen som er aktive i en menighet er vesentlig høyere enn i Skandinavia. Det er derfor ikke urimelig å anta at resultatene også er gyldige i her.

Studiene indikerer at en stor andel av de som skifter menighet flytter fra liberale (ofte ikke-evangelikale) menigheter til nye og konservative menigheter . Senere i kapittelet skal vi se på noen andre grunner som gjør det riktig å se med en viss velvilje på overflyttinger.

Den store betydningen menighetsplanting har for evangelisering har ført til etableringen av en internasjonal bevegelse kalt DAWN. DAWN betyr morgenrøde, men er på samme tid en forkortelse for Discipling a Whole Nation - gjøre disipler av en hel nasjon. I vedlegg 9 er det gitt en kort presentasjon av DAWN-tanken.


Positivt utfordrende!

For det første er evangelisering og menighetsplanting i Det nye testamentet to sider av samme sak. Evangelisering i et område førte vanligvis til etablering av en ny menighet. For det andre bidrar menighetsplanting til å utvikle nytt lederskap (både pastorer og lekledere), som det er mangel på. For det tredje stimulerer menighetsplanting eksisterende menigheter.


Nye menigheter får ofte de eksisterende menighetene til å øke sitt engasjement i evangelisering og andre aktiviteter. De virker positivt utfordrende på etablerte menigheter. Nye menigheter øker dessuten vanligvis den religiøse interessen i områder hvor de etableres. Dette kan gi positive effekter både for de gamle menighetene og den nye. Wagner viser til studier og en rekke eksempler som har påvist at deltakelse i de eldre menighetene øker når en ny menighet etableres i området.


For det fjerde er nye menigheter viktig i arbeidet med å nå nye mennesker for Kristus. Som nevnt, har alle kirkesamfunn med medlemsvekst i USA vekst i antall menigheter. Alle samfunn som har vekst i antall menigheter, vokser i antall medlemmer. På den andre siden har alle kirkesamfunn som går tilbake i medlemstall tilbakegang i antall menigheter, og alle som har tilbakegang i antall menigheter, har tilbakegang i medlemstallet.

Flere har påvist, som jeg nevnte ovenfor, at nye menigheter vokser raskere enn eldre. Det betyr ikke at ingen eldre menigheter vokser, eller at alle nye vokser. Undersøkelser viser imidlertid at i gjennomsnitt vokser nye menigheter hurtigere enn eldre. Nye menigheter gir ufrelste flere valgmuligheter.


Det er hevdet at menigheter ikke bør lokaliseres i den umiddelbare nærhet av hverandre. Dette er kanskje fornuftig i små lokalsamfunn på landsbygda. I bysentra blir befolkningen mer og mer sammensatt. Sosiale nettverk, etnisk og kulturell gruppetilhørighet får økende betydning for hvilken menighet man søker til. Dette innebærer at menigheter som retter seg mot ulike målgrupper, godt kan vokse selv om de ligger i nærheten av hverandre. Det bør likevel ikke føre til en så stor konsentrasjon at enkelte lokalsamfunn ikke får en eneste menighet. I byene er flertallet lokalisert i sentrum, mens mange boligområder ikke har egen menighet.


Kristiansand er den "storbyen" i Norge som har størst tetthet av menigheter. En meget stor andel av menighetene er lokalisert i det én kvadratkilomenter store sentrum. Denne konsentrasjonen er særlig sterk for frikirkene. Kun tre av 20 frimenigheter er lokalisert i byens boligområder. Samtidig er det to områder med til sammen ca. 9000 innbygger som nesten ikke har noen kristen møtevirksomhet. Fire andre bydeler har bare en liten andel kristen virksomhet sammenlignet med andelen av folketallet.


I de største byene i Norge er sannsynligvis skjevfordelingen mellom sentrum og boligområdene enda mer markert.


Det er flere eksempler på at frykt for å etablere to menigheter i nærheten av hverandre er ubegrunnet. Frikirken i sentrum av Kristiansand, bidrog i 1977 til å etablere en ny menighet i bydelen Randesund. I 1984 ble Randesund misjonsmenighet etablert. Til tross for at både Frikikirken og Misjonsmenigheten ble etablert i den umiddelbare nærheten av hverandre vokser de begge. Frikirken har i dag 405 medlemmer inkludert barn, mens misjonsmenigheten har 264 medlemmer.


Overflytting og vekst

Et spørsmål som alltid dukker opp når en snakker om nye menigheter er om de gir reell vekst - altså omvendelsesvekst - eller om de bare tapper andre menigheter for medlemmer. Dette spørsmålet vet vi relativt lite om. Jeg vil likevel forsøke å gi noen momenter som bør tillegges vekt ved en slik vurdering.


I kirkeveksttenkningen skilles det mellom overføringsvekst, omvendelsesvekst og naturlig tilvekst. Begrepet overføringsvekst brukes når menigheter vokser ved at de nye medlemmene flytter fra andre menigheter. Omvendelsesvekst har vi når de nye medlemmene blir frelst gjennom menighetens virksomhet, mens vi har naturlig tilvekst eller oppdragelsesvekst når barna til medlemmer blir medlemmer i samme menighet som foreldrene. Jeg tror at denne inndelingen ikke gir et riktig eller rettferdig bilde av betydningen av nye menigheter.


Trofast tjeneste i den menigheten man tilhører er viktig. Ikke minst har kirkevekstbevegelsen understrekt betydningen av "ansvarlig medlemskap" i en lokal menighet . I denne tenkningen finnes så og si ikke begrepet "tro uten kirke". Omvendelse innebærer at man blir en del av en lokal menighet. Dette er kanskje den viktigste årsaken til at bevegelsen i første rekke har arbeidet med hvordan etablerte menigheter kan komme inn i fornyelse og vekst.

Etablering av menigheter skjer likevel ofte ved at mennesker i en menighet starter en ny. Det strider tilsynelatende mot prinsippet om å være en trofast og ansvarlig del av egen menighet.


I de fleste menigheter har vi en stor andel såkalt nominelle menighetsmedlemmer, d.v.s. personer som står som medlem i en menighet, men som ikke, eller bare sporadisk, deltar i menighetens sammenkomster. I tillegg er det kristne som ikke har vokst i sitt åndelige liv og som ikke bidrar i menighetens arbeid i tråd med sine gaver og utrustning. Årsaken til det kan både ligge hos individet selv og den etablerte menighetens evne eller vilje til å slippe denne personen til.


Å bidra til å starte en ny menighet har nok for mange betydd en sterk vitalisering av kristenlivet. Gjennom å skifte menighet har de fått bedre mulighet til å få brukt sine ressurser. Dette er det vanskelig å forstå, spesielt når det er vår egen menighet som ikke har møtt deres behov. Likevel må vi når vi kommer til valget mellom folks og institusjoners behov, velge det første. Vi bør m.a.o. se med velvilje på nye menigheter som fører passive kristne til aktive ansvarlige menighetslemmer. Flere undersøkelser viser at en stor andel av medlemmene i nyetablerte menigheter (amerikanske) er personer som ikke var aktive i en annen menighet.


Nye menigheter frigjør lederressurser. Årsaken til dette er flersidig. Det kan komme av vansker med å tilpasse seg lederteamet i menigheten man tidligere gikk i, uenighet om form, maktkamp, flere personer med de samme tjenestegavene, eller en revitalisering av kristenlivet som følge av overgangen. Man bør se med velvilje på nye menigheter som bidrar til at aktive eller inaktive medlemmer får utviklet og brukt sine ledertalenter.

Disse konklusjonene medfører at en bør skille mellom fire typer av overføringsvekst:


  • de som går fra et aktivt medlemskap i en menighet til et aktivt medlemskap i en ny - altså "ren" overgang,

  • de som har vært medlem i en menighet, men ikke, eller bare sporadisk, har deltatt i menighetens arbeid.

  • passive som blir aktive i en ny menighet og som kommer inn i en tjeneste som passer til personens utrustning

  • aktive eller passive som blir ledere etter overgangen til en ny menighet


Et annet perspektiv på nye menigheter og overgangsvekst er knyttet til tid.

De fleste av de etablerte frikirkene hadde en betydelig overføringsvekst da de ble etablert. Det kirkesamfunn som jeg selv er en del av etablerte flere nye menigheter i sørlandsbygdene på slutten av femtitallet og tidlig på 60-tallet. Til tross for betydelige vekkelser, kom mange av av de nye medlemmene i disse menighetene fra en mer eller mindre aktiv tilknytning til Den norsk kirkes menigheter og til bedehusene. På litt lenger sikt tror jeg likevel konklusjonen er at den samlede aktiviteten i menighetsfellesskapene i disse bygdene har økt betydelig som et resultat av etableringene på 50- og 60-tallet. På samme måte bør vi legge til grunn et noe mer langsiktig perspektiv når vi vurderer framveksten av nye menigheter.


Et slik perspektiv er også rimelig ut fra en erkjennelse av forholdene omkring etableringen av våre egne frikirkemenigheter.


Motstand mot nyetableringer kommer ofte av frykt for at egne medlemmer skal "stjeles". Pastorer i voksende menigheter har vanligvis ikke en slik frykt. Dersom medlemmer ikke vokser åndelig eller er misfornøyd av en annen grunn, hjelper gjerne pastoren dem over i en ny menighet og gir dem sin velsignelse. Begge menighetene vil ha fordel av dette.

Det bør tilføyes at det fins noen aktive kristne som aldri finner en tilfredsstillende menighet. De flytter fra menighet til menighet. En nyetablering vil selvfølgelig ikke hjelpe disse.


Hvordan plante menigheter?

Mange metoder!

En rekke ulike tiltak vil inngå i de fleste menighetsplantinger (f.eks. team, kampanjer, bibelstudier, opplæring). Disse tiltak kan kombineres på mange ulike måter. Det er derfor mulig å beskrive mange metoder basert på ulike kombinasjoner av de forskjellige tiltakene som inngår. Lukasse beskriver fem metoder, mens Wagner beskriver tolv. Vi skal se på noen av disse metodene og en del tiltak som inngår i de fleste metodene.

Mor- dattermenigheter


En metode som brukes mye er at eldre menigheter avgir et mindre antall medlemmer som sammen får i oppdrag å starte en ny menighet . Denne metoden gjør det mulig å bruke god tid på å lære opp gruppen som skal gå i gang med pionerarbeidet. Modermenigheten har dessuten finansielle eller materielle ressurser, sangkrefter, evangeliseringsteam e.l. som kan være til hjelp i starten.


Siktemålet kan være å skape en ny selvstendig menighet eller en utpost med varige bånd til modermenigheten.


"Mor-datter-metoden" er brukt av en rekke menigheter og kirkesamfunn verden over. Motargumentet mot metoden er at det er bedre å ha én sterk menighet enn to svake. Det er imidlertid mange eksempler på at det å avgi medlemmer til oppstarten av en ny menighet gir vekst i modermenigheten . Årsaken til det er trolig knyttet til at en menighetsplanting gir engasjement, fornyelse og åpnere sosiale nettverk i modermenigheten. Man bør heller ikke overse velsignelsen av å gi.


To gode eksempler på dette er de to nevnte "mor-datter-plantingene" i Kristiansand. Salem misjonsmenighet som i -84 etablerte Randesund misjonsmenighet, har nå et vesentlig høyere antall medlemmer enn før menighetsplantingen. Frikirken i Kristiansand har til tross for engasjementet i menighetsplanting på fire steder, omtrent opprettholdt medlemstallet. Tre av menighetene ligger innenfor en radius på 1 mil fra modermenigheten. En av de nye menighetene er nå selv i ferd med å plante en menighet.

Menighetsplanteren

Ofte er det en enkeltperson som tar initiativ til å starte en menighet. En rekke slike menigheter har vist god vekstkraft. Andre har bare overlevd en kort stund. En person som setter i gang "egen" virksomhet blir av og til oppfattet av de tradisjonelle menighetene som en som ikke lar seg innpasse i den etablerte strukturen. Dette er iblant tilfelle, men slike personer kan ha fått et genuint kall til å starte en ny menighet. Uansett bør vi betrakte det som et gode at personer er villig til å plante nye menigheter. Vi bør også huske at uenighet om tildels bagatellmessige teologiske forhold (iallfall betraktet i ettertid) har vært utgangspunkt både for store menigheter og hele kirkesamfunn som i dag hører til blant de veletablerte.


Magnar Meland er et eksempel på en menighetsplanter. Etter å ha kommet tilbake fra et opphold på bibelskole i USA følte han et sterkt kall til å starte en menighet i Trondheim. Han ble redd for kallet og visste ikke hva han skulle gjøre. Advarsler manglet det heller ikke på. Ord som splittelse ville bli brukt mot dette. Likevel bestemte han seg for å sette i gang.


Menigheten, Trondheim Kristne Senter, ble startet i 1986. Tre familier var med fra starten. Mange ble med i menigheten og mange ble frelst. Menigheten vokste raskt og hadde i 1994 430 medlemmer. Av disse er 100 barn.


Uansett hvilken modell som velges for menighetsplantingen er det viktig med en sentral leder. Lukasse mener at det alltid er nødvendig å ha en "ankerperson" som har hovedansvaret for menighetsplantingen. En god egenskap for en slik leder er å ha evne til å bygge et gunstig nett av relasjoner til andre mennesker .


Menighetsplanteren bør for det første legge vekt på å utvikle et nært vennskap med noen få personer. Slike relasjoner er viktige for å få sosial støtte og konstruktiv kritikk. Det er gunstig at personene som inngår i den nære vennskapskretsen, har ulik utdannings- og erfaringsbakgrunn. Gruppen bør være positiv til plantingen, men likevel ha evnen til å gi kritikk.


For det andre er det en fordel for menighetsplanteren å ha mange løse bekjentskaper og evnen til å utvikle nye kontakter hurtig. Dette kan bidra til å rekruttere nye medarbeidere og gi tilgang til nødvendige ressurser.


Menighetesplanteren bør for det tredje ha kontakter i forskjelligartede miljøer. Flere av menighetsplantingene de siste årene er trolig et resultat av kontakt med fremmede miljøer. Flere av dem har vært på ulike bibelskoler og seminarer og deltatt i menighetssammenhenger i utlandet. Dette er ikke noe nytt fenomen. Kontakt utenfor de tradisjonelle norske kirkelige miljøer var viktig for vekkelsene som skapte frikirkene.

Like viktig som det er å ha kontakter med forskjellige kirkelige miljøer utenfor vårt land, er det å ha kontakt med personer i ulike og forskjelligartede miljøer i landet. Det kan gi viktige impulser og kunnskap om nye muligheter.


Helge Standal er et godt eksempel på en menighetsplanter innenfor Den norske kirke. Han begynte høsten 1994 med å etablere et nytt menighetsfelleskap i et boligområde i Stavanger bispedømme. Tidligere var det et par husfelleskap på stedet. 5 til 10 personer deltok vanligvis på gudstjenesten i kirken som lå 5 til 6 kilometer unna. På gudstjenestene i bydelshuset, som det nye menighetetsfelleskapet holder til i, var det høsten -94 i gjennomsnitt 170 tilstede.


Kampanjer og bibelstudier

Mange menigheter er et resultat av teltmøteaksjoner og vekkelseskampanjer kombinert med dør-til-dør aksjoner og avertering. En variant av dør-til-dør aksjon er å opplyse om et kommende forbønnsmøte og be om bønnebegjær til denne sammenkomsten (selvsagt konfidensielt). Dette kan gi informasjon om spesielle behov som menigheten kan søke å dekke.


Etablering av bibelgrupper i et område kan gi grunnlag for å utvikle nye menigheter. Enkelte har også hatt god erfaring med utstrakt bruk av telefonen i arbeidet med å få nye personer inn i en nystartet menighet.


Team, opplæring

Det er viktig å bygge opp en kjernegruppe som kan støtte hverandre og lederen under oppstarten av en ny menighet. Gruppen bør være såpass stor at man ikke er avhengig av en eller to personer.


Bruk av ungdomsteam i ferietiden er en lite utnyttet ressurs. Et slikt team kan være et supplement til gruppen som deltar i menighetsplantingen over lengre tid. I mange byer er det etablert bibelskoler. Grupper fra disse institusjonene bør kunne delta i arbeidet med å etablere nye menigheter. Det vil gi de gode muligheter for å bruke det de lærer i en praktisk situasjon. Bibelskolene er som regel ettårige. Teamene kan derfor være med i etableringsprosessen over en lengre periode.


For å etablere et godt team er det nødvendig med en solid opplæring og god tid til å bli et sterkt fellesskap før menigheten startes offisielt. Teamet bør normalt være sammen og få opplæring ett års tid før oppstartingen av menigheten.


Ichtus-fellesskapet bruker team i arbeidet med å plante menigheter. Den første Ichtus-menigheten startet i sørøst-London i 1974 med 14 mennesker på det første møtet. 20 år senere teller fellesskapet 2200 medlemmer og 800 barn fordelt på ca. 30 menigheter. Målet er å plante 2000 menigheter i England før år 2001 i områder og befolkningsgrupper med lav dekning av menigheter.


Menighetsplantingen starter vanligvis med en undersøkelse av den kristne aktiviteten i et område. Dersom man finner at det ligger til rette for å etablere en ny menighet flytter et team inn i området. Dette er gjerne kandidater fra menighetenes bibelskole. På bibelskolen har de fått trening i menighetsplanting over en lengre periode.


Under etableringen legges det vekt på forbønn og åndelig krigføring. Teamene forsøker å møte spesielle behov i lokalbefolkningen. Ichtus har laget et treningsprogram for arbeidsledige som har hjulpet mange til ny jobb. Dersom arbeidet fører til at noen blir frelst, dannes det en husgruppe. Når husgruppen består av 30 voksne, dannes en menighet. De som har en spesiell gave til å plante menigheter, drar etter hvert videre til neste menighetsplanting.


Klar visjon

I kapittel 7 framhevet jeg betydningen av å ha en visjon for menighetsarbeidet. For nye menigheter er det ekstra viktig. I en startfase er det nødvendig å unngå ødeleggende diskusjoner. Tiden må brukes til å sette tiltak ut i livet og en positiv entusiasme er avgjørende. Er visjonen formulert før menigheten etableres, vil potensielle medlemmer vite hvilken type menighet de velger, og konfliktnivået kan holdes på et lavt nivå.


Lokalisering

Det er svært viktig å tenke nøye igjennom hvilket område man vil etablere seg i. Bønn og lydhørhet for Guds råd er det viktigste. I store byområder kan offentlig befolkningsstatistikk hjelpe oss til å finne ut hvor behovene for nyetablering er størst. På mindre steder vil det som regel være noen som har god oversikt uten slike kilder.

I tilknytning til lokaliseringsspørsmålet er det en fordel å bestemme hvilken målgruppe man ønsker å rette oppmerksomheten mot. Spesielle udekkede behov kan danne utgangspunkt for valg av målgruppe. Ifølge Robert Schuller, pastor i Krystallkatedralen like utenfor Los Angeles, er hemmeligheten å finne et behov og fylle det. Offentlig statistikk, spørreundersøkelser og lokalkunnskap kan være hjelpemidler for å avdekke behov og bestemme hvilken målgruppe innsatsen bør rettes mot. Dette temaet er drøftet nærmere i kapittelet 10 om markedsføring av menigheter.


I store boområder kan familiearbeid av ulike typer være aktuelt. Innsats overfor enslige, aleneforeldre og eldre (ofte aktuelt i sentrumsområder i byene) kan være "broer" inn til evangelisering og menighetsplanting og -vekst. Hjemmeværende husmødre har ofte behov for et sted å møte andre i samme situasjon om dagene. Innsats rettet mot denne gruppen kan være en slik bro inn i menigheten. En ny menighet vil ikke kunne klare å rette innsatsen mot alle de nevnte behovene i starten og må derfor prioritere.


Det finnes flere eksempler på menighetsplantinger som har tatt utgangspunkt i spesielle behov. I en amerikansk by gjennomførte en pastor først en spørreundersøkelse i et område for å avdekke behov. Han fant at mødre hadde behov for en spesiell type trening. På dette grunnlag inviterte han en kristen psykolog som var ekspert på området og arrangerte en konferanse. Mange kom og betalte en symbolsk avgift, fylte ut registreringskort med navn og adresse. Et team fra menigheten oppsøkte deretter disse familiene og flere ble dratt inn menighetsarbeidet.


Eget bygg?

Det bør ikke investeres i eget bygg før det er helt nødvendig. Mange voksende menigheter har levd i leide lokaler i mange år. Det er mye viktigere å bruke penger til å tilsette pastor etter hvert som menigheten vokser. Når det bygges, må lokalet være sentralt og synlig.


Oppsummering

Kanskje den mest effektive evangeliseringsmetode, også i Skandinavia, er menighetsplanting. Det kan virke positivt utfordrende på etablerte menigheter, frigjøre lederrssurser, bety at flere mennesker får en menighet i nærheten av sitt bosted og gi flere alternative møteformer som appellerer til flere befolkningsgrupper.


Det finnes mange ulike metoder for menighetsplanting. Eldre menigheter kan plante en ny menighet ved å overføre en del av sine medlemmer til den nye og ved å støtte den nye menigheten praktisk og økonomisk. Mange enkeltpersoner har også startet livskraftige menigheter. Bruk av team, kampanjer, dør-til-døraksjoner er viktige elementer i oppstarten av en ny menighet.


Vanligvis er det gunstig å identifisere én eller noen få bestemte målgrupper som den nye menigheten vil forsøke å nå. Dessuten vil det være en fordel å utforme en klar visjon for etableringen slik at potensielle medlemmer skal vite hvilken type menighet de velger.

Lokaliseringen av den nye menigheten må overveies grundig. Fortsatt er det mange lokalsamfunn som ikke har en menighet i sin umiddelbare nærhet. Det behøver imidlertid ikke å skape problemer om menigheter ligger i nærheten av hverandre. Slike menigheter kan virke stimulerende på hverandre.


Comments


RECENT POST
bottom of page