top of page

Jeg er dårlig behandlet

Jeg leder ei kirke og møter ofte medarbeidere og medlemmer som føler seg dårlig behandlet og som er såret. Hva gjør jeg med det?


Dette spørsmålet kommer ofte opp når vi snakker med ledere i ulike virksomheter og også i menigheter. Det er flere årsaker til dette og det kan håndteres på ulike måter. For oss som har lederansvar er det viktig å tenke nøye igjennom hvordan vår måte å arbeide på påvirker de rundt oss!


Samtidig vet vi at om det er noe som opptar kristne ledere, så er det nettopp å håndtere de rundt dem på en god måte. Likevel er det altså mange som opplever seg dårlig behandlet, og ordet krenkelse kommer oftere og oftere opp.


Erkjenn utfordringen

Det er viktig å erkjenne at dette er en utfordring som har økt i takt med søkelyset som samfunnet har satt på det. Alle i dagens samfunn skal bli sett og hørt, de skal få utvikle sin identitet uten at omgivelsene får pirke i dem for mye, og de livsvalg som den enkelte tar skal forbli deres egne. Om ledere ikke lever etter disse reglene, må de regne med å få beskyldninger rettet mot seg.


Det er åpenbart noe riktig i samfunnets fokus på denne saken. Vi bør se den enkelte, behandle dem ordentlig og de må ikke bare bli midler til å nå kirkens mål. Det er også viktig å understreke at den enkelte til «syvende og sist» selv har ansvar for sine valg og handlinger.


Samtidig er det noe som er feil i denne tankegangen, og den reflekter noen verdier som slett ikke er kristelige, men en frukt av usunne trekk i samtidskulturen. Det reflekterer en for sterk individualisme; «hvordan jeg har det», blir verdens sentrum. Ofte medfører det også en ugrei subjektivisme. Det viktige blir av og til ikke engang hvordan ledere faktisk behandler den enkelte, men hvordan den enkelte opplever det. Da blir det ikke lett å lede.


Skal påvirke

For kristne er det viktig at vi lar oss forme av de riktige menneskene, verdiene, og budskapet i Skriften. Dette fordrer at kirken og dens ledere søker å påvirke menigheten. Når man gjør det, kan det skape reaksjoner, og det setter gjerne mennesker på valg.


Det viktigste er at folk blir frelst, men den videre formingen - helliggjørelsen om du vil - dreier seg ikke bare om individuell bibellesning og bønn, men det dreier seg også om hvordan fellesskapet i kirken og ledere former hverandre. Utfordringen i dette arbeidet er særlig stor når det en ønsker å påvirke kirken med avviker sterkt fra storsamfunnets «livssynspreferanser» og verdier.


Ydmykhet

Ydmyket og villighet til å la seg forme i kirken er kristelige verdier. Ja, vi bør trene på å se mennesker og vi bør trene på å snakke på en ordentlig måte med alle. Vi bør også som ledere ha en ydmyk innstilling og forståelse for våre egne svakheter som ledere om vi skal bli bedre.


Tanken om kirkevekst i full harmoni er en illusjon som ikke bygger på en kristelig forståelse av menneskenaturen.


Det er dessuten viktig at vi unngår manipulering ved å være åpen om hva vi vil og hva hensikten er med det vi gjør. Dette siste poenget er viktig, blant annet fordi man i kirken berører personlige og følsomme forhold vi som individer har ansvar for og må ha den endelige kontrollen over.


Robusthet

Samtidig er det en viktig verdi at kirkens medlemmer blir robuste og sterke individer som tåler en del uten å bli såret, trekker seg unna, føler mindreverd eller at de er krenket.


Det snakkes mye om at ledere er tjenere. En utfordring er at for «mye» eller feil måte å tjene på kan skape konsumenter snarere enn tjenere. Alle som har oppdratt tenåringer vet at om man rydder rommet deres for ofte begynner de sjeldent selv å rydde, men forventer at foreldrene betjener dem. Slik kan det også gå om man bare møter forståelse og sjelden motstand, at det ikke sies noe skarpt, eller at «foten sjeldent settes ned». Det gir verken gode samfunnsborgere eller menighetsbyggere.


Vi må som ledere i kirken med andre ord ikke abdisere fra vårt oppdrag om å påvirke og endre mennesker, og vi må ikke bli så engstelige at vi ikke bidrar til å forme sterke kristne. Et viktig «skritt» er tatt når vi forstår at det er utfordrende å bevege seg i dette «landskapet», og at vi neppe vil gjøre en god jobb uten at noen føler seg dårlig behandlet. Tanken om kirkevekst i full harmoni er en illusjon som ikke bygger på en kristelig forståelse av menneskenaturen.


Spenning og forandring

Vår erfaring er at når mennesker forandres og utvikles til det bedre, så skjer det ofte i situasjoner hvor man føler seg utfordret og hvor situasjonen er spent blant annet fordi feil verdier og atferdsmønstre sitter dypt og er krevende å endre.


At noen velger å ikke la seg forandre, gir ofte negativ respons. Samtidig har vi sett store framskritt når personer lar seg endre. Så er ikke dette en unnskyldning for ledere til å være hardhendte.


Vi må, som nevnt, lære oss å se, lytte og snakke ordentlig uten å slutte å lede eller oppgi oppdraget om å vinne og forme disipler.


Dagen Pluss. Publisert på nett 21.07.2022: Jan Inge Jenssen og Sten Sørensen

コメント


RECENT POST
bottom of page