Er det for lite tungetale i dag?

I Pinsebevegelsen er det blitt mindre bruk av tungetale, tydning, profetiske ord, og lignende i gudstjenestene. Er det et signal om at noe er galt med bevegelsen?»

Dette spørsmålet får vi ofte, og vi har merket at mange kirker i Pinsebevegelsen har forandret seg. Mange pastorer og ledere har arbeidet målrettet for å forandre det offentlige «uttrykket» i kirkene slik at det skal være relevant for dagens mennesker.

Fornyelse av formene har vært viktig, og mange unge er kommet med i flere nye kirker i kjølvannet av denne forandringen.

Et savn

Nådegavene vi skriver om her er tungetale med tydning, kunnskapsord, profetisk tale og kanskje også bønn for syke. At det er blitt mindre av dette har skapt et savn hos mange, men enda viktigere; det påvirker kanskje også åndskraften i møtene negativt.

Vi oppfatter det på ingen måte slik at Pinsebevegelsens pastorer og ledere er negative til de nevnte gavene, men noen av dem har ønsket at disse flyttes fra det offentlige rom til bønnemøter, husfellesskap og mindre grupper - i alle fall når andre enn forkynner eller møteleder bruker gavene.

Bakgrunnen for dette er at man ønsker at gudstjenestene skal være trygge og forutsigbare og ikke skape unødige «hindringer» for personer som er nye og søkende.

Kan åpne opp

De nevnte nådegavene er delvis ment til oppbyggelse av de troende, og det kan godt hende at en del av dette kan skje i mindre offentlige rom.

På den andre siden er gudstjenestene ikke bare rettet mot nye, men også mot å bygge opp de troende. I tillegg er de nevnte nådegavene også viktige for å bringe mennesker til tro.

Pastor og kirkeleder John Wimber skrev for mange år siden en god bok om kraftevangelisering. Han fikk fram hvordan disse gavene også er viktige i møtet med mennesker som ikke er troende. De kan være døråpnere for tro.

Tilbake til røttene, eller?

Nådegavene vi skriver om her har en sentral plass i Pinsebevegelsens historie. Kjennetegn på Pinsebevegelsen var åndsdåpen - tunger og tydning, kunnskapsord, profetisk budskap, og helbredelser i møtene.

Vi tror dette er en arv som må framelskes. Det møter behov hos de troende og det kan altså åpne opp for kristentroen. Noen vil si at pinsemenighetene må finne tilbake til sine røtter og at gavene må slippes løs i møtene.

Vi vil si både ja og nei til dette. Ja, pinseilden og kraftgavene må vi ikke være flaue over. Det har en plass i kirkene og gudstjenestene, og folk skremmes ikke så lett som mange kanskje tror.

Men vi må også ha litt reservasjon. Tanken om at vi skal tilbake til gamle former kan også være forårsaket av at vi vil gjenoppleve det vi følte da vi for mange år siden ble møtt av Gud. De gode gamle dagene er ikke nødvendigvis det som skaper vekkelse i dag.

Vi tror heller at vi må rydde plass til gavene i nye uttrykk og former som mennesker i 2021 kan relatere til. Kanskje det vil være litt annerledes enn før.

Vi har ikke en fasit på hvordan dette ser ut, men tror at pastorer og ledere må lytte til Gud, lære av hverandre og forsøke seg fram. Vi har for eksempel lagt merke til at «sang i Ånden» på en fin måte kan knyttes sammen med moderne lovsanger.

Så finnes det trolig heller ikke bare én måte å gjøre det på som er riktig. Det er sunt med litt ulike uttrykk i ulike kirker.

Vi har sett usunne praksiser og en god del ganger tenkt at det var godt at det ikke var kirkefremmede til stede.

Tomme gjentakelser

Når man forventer at Ånden skal åpenbare seg på helt bestemte måter hver gang vi samles, kan det godt bli vårt sjelsliv som får rom snarere enn Den Hellige Ånd. Det kan bli tomme ritualer - også i karismatiske kirker.

Dessuten kan gavene bli brukt på en uviselig måte slik også Paulus skriver om. Vi har sett usunne praksiser og en god del ganger tenkt at det var godt at det ikke var kirkefremmede til stede.

Vi har samtidig sett mange gode eksempler på hvordan nådegavene har møtt enkeltmennesker og hele forsamlinger på en sterk og vekkende måte. Vi er overbevist om at dette setter varige og gode spor i de som er til stede.

Tungetale med tydning, kunnskapsord, og profetiske ord kan «løfte» en forsamling og møte de som er til stede på en kraftfull måte.

Stens mor (Sten Sørensen, red. anm.) ble frelst på sitt første pinsemøte gjennom et budskap i tunger og tydning. Hun fikk en sterk «aha-opplevelse». Tungetalen ble et vitnesbyrd om at Herren så henne og var til stede.

Pinseilden må brenne

Nådegavene vi har skrevet om her er viktige, og vi trenger mer av dem iblant oss. Pinseilden må vekkes blant oss og alltid brenne.

Det gjelder selvfølgelig ikke bare pinsemenigheter, men alle kirker om de skal vokse i tro og antall. Det er nytestamentlige menigheters DNA.

Så må man finne en form som møter de menneskene en arbeider blant, men disse formene må inkludere nådegavene vi finner i Guds ord, som både preget de første kristne og som drev Pinsebevegelsens framvekst.

Dagen Pluss. Publisert på nett 17.09.2021

Jan Inge Jenssen og Sten Sørensen