top of page

Det beste stedet når livet er vanskelig

«Det ser ut som om mange slutter i kirken når de eller noen av deres nærmeste får problemer. Burde det ikke være motsatt, at kirken er et godt sted å være når livet blir ekstra vanskelig? »

 

Av og til er det dessverre slik at noen slutter å være en del av kirkefelleskapet når livet blir vanskelig. Det burde, som du skriver, være et godt sted å være når livets utfordringer møter oss. Kirken skal være et sted hvor man gir og får hjelp.Heldigvis er det mange eksempler på at kirken har vært til stor hjelp i nøden. Mange har blitt oppmuntret og omsluttet av bønn når sykdom eller andre plager har inntruffet. Vi har selv vært gjenstand for hjelp, oppmuntring og forbønn når livskriser har rammet oss. Vi ville aldri vært foruten denne støtten. Den var til stor hjelp når det stormet som aller verst. 


Sten til byrden

Samtidig kjenner vi kirkelivet godt og vet at miljøet som skulle være til hjelp ikke alltid er det. Det hender til og med at kirken legger sten til byrden. Ikke få foreldre forlater menigheten når barna tar feil valg, når de selv har utfordringer i samlivet med ektefellen eller når vedkommende forlater ektefellen, når de mister jobb osv. En av oss (Jan Inge Jenssen) opplevde en slik utfordring da han som enkemann ble målt og veid: Var han for kjapp til å finne ny ektefelle, tok han seg godt nok av barna i denne prosessen og så videre. Det var en vond følelse.


Stolthet

Det er mange grunner til at noen forlater kirken når det blir vanskelig, og det er slettes ikke alltid kirken som er årsaken. Stolthet kan også være en grunn. Man vil ikke miste ansikt og vise til sine søsken i kirken at jeg mislykkes. Det er viktig å kunne erkjenne at en ikke lykkes. Å tvinge seg selv til å bli i kirken i slike situasjoner hvor en kjenner seg ydmyket er veldig viktig for egen vekst som kristen. En av årsaken til at eksempelvis kristen-TV aldri kan erstatte et aktivt kirkeliv er blant annet at vi alle har behov for å brynes med andre i kirken, at stoltheten må utfordres om ydmykhet skal ta over, og at vi trenes i å omgås andre mennesker. Kanskje det er når det er som verst at en lærer mest av dette. En sterk oppfordring er derfor å ikke isolere seg når det er vanskelig og lysten til å møte vennene i kirken er veldig lave.


Rykter

Samtidig som vi som enkeltpersoner må jobbe med oss selv når vi kjenner det ubekvemt å møte andre mennesker i kirken, så er det enda viktigere at vi som kirke og kirkeledere spør hva vi kan gjøre for å bygge en kirke som er attraktiv også når livet ikke går som en ønsker, slik at mennesker med store utfordringer føler at menigheten ikke forsterker problemet, men lindrer og hjelper. Det er mange ulike tiltak som kan tenkes. Vi må lære forsamlingen til ikke å spre rykter eller å omtale vennene i kirken på en negativ måte når en er sammen med andre i kirken. Bibelen er ganske klar i sin kritikk av sladder og ryktespredning.


Etter vårt skjønn er egentlig grensene for hva en bør si enkle: Dropp alt som en ikke ønsker skulle bli sagt om en selv når det er vanskelig.


Glir ut

Det er også viktig at man følger godt med og ikke lar mennesker gli ut av menigheten uten at en får snakket med dem på en ordentlig måte. Smågrupper og våkne medmennesker er til stor hjelp. Tren ledere og medarbeidere i kirken til å være oppmerksomme medmennesker som ser andre når det gjør ondt og som møter dem på en god måte. Å være i et lite gruppefelleskap når det stormer eller en ikke lykkes, kan være til stor hjelp. Det har vi sett mange gode eksempler på.


Autentisk miljø

Alle mennesker har utfordringer i livet og kjenner på en lyst til å rømme fra de nære relasjonene i kirken. Vi tror at denne lysten reduseres om vi i større grad framstår som autentiske ledere og medmennesker. Vi må forsøke å få flest mulig i kirken til å ikke forsøke å vise seg fram på en annen eller bedre måte enn det som er sant. Vi må som ledere framelske et autentisk miljø hvor vi ikke er redd for å vise livet når vi er svake. Det er jo da vi er på det sterkeste (2. kor 12:10). I miljøer med sårbare og transparente mennesker vil det som regel være lettere å kjenne seg hjemme når en selv har det vanskelig.


Ta sjansen

Å trenge oppmerksomhet og hjelp eller med andre ord være på mottakersiden når det virkelig stormer i livet, kan for noen oppleves som så ydmykende at løsningen blir å forlate kirkefelleskapet. I et miljø hvor det er normalt å vise sin sårbarhet, sitt behov for hjelp og sine problemer, vil det trolig være lettere å havne på mottakersiden - å være den som der og da trenger hjelp. Vi må altså framelske et miljø hvor sårbarhet og problemer ikke er usynlige. Som ledere må vi gå foran også her og ta sjansen på å vise våre utfordringer og utilstrekkeligheter.


Samtidig må vi også bygge et kirkemiljø som er preget av omvendelse og arbeid med å leve rett og utvikle oss som kristne. Vi skal strebe etter helliggjørelse, sies det i Skriften (Heb. 2:14). Et kirkefelleskap som er autentisk hvor enkeltmennesker i nød opplever hjelp framfor fordømmende holdninger står ikke i motsetning til dette, men er snarere en forutsetning for å kunne utvikle oss som kristne. Menigheten skal være det beste stedet å være - også når livet av ulike grunner er vanskelig.


Publisert i Dagen 12.04.2016: Jan Inge Jenssen og Sten Sørensen

Comments


RECENT POST
bottom of page