Bønn og kirkevekst
«DERE HAR IKKE, FORDI DERE IKKE BER.» JAK. 4,22.» «GUD GJØR INGENTING PÅ JORD UTEN VED Å BESVARE TROENS BØNN.» JOHN WESLEY
FRA KIRKEVEKSTBOKA SKREVET I 1995:
NY TREND
Kirkevekstbevegelsen framhever i sterkere å sterkere grad betydningen av en systematisk bønnetjeneste i menighetene. Rainer[i] uttrykker det slik: «Kirkevekst er mer enn å oppdage nye metoder: det er å oppdage kraften bak prinsippene og metodene.»
En nøkkelfaktor i den første menigheten var den aktive bruken av bønn (Ap.gj. 2,42). Før pinsedagen samlet den lille gruppen av troende seg «i konstant bønn» (Ap.gj. 1,14). Etter pinse, da de ble truet med straff for å tale om Jesus (Ap.gj. 4,18), samlet de seg i samstemt bønn og fikk enda større frimodighet i evangeliseringsarbeidet (Ap.gj. 4,31). Igjen, da Herodes forsøkte å ødelegge den drivende evangeliseringen med forfølgelse, samlet menigheten seg i bønn og veksten fortsatte (Ap.gj. 12,5).
BØNN PREGER MENIGHETER I VEKST
En av årsakene til at kirkevekstbevegelsen begynte å studere betydningen av bønn, var at den så hvor viktig dette var i menigeter som vokste raskt i Korea og Sør-Amerika. Dessuten oppdaget man at bønn stod sentralt i voksende menigheter andre steder. George Barna, en anerkjent kirkevekstforfatter som bl.a. har arbeidet for Billy Grahams organisasjon, påpeker at hurtig voksende menigheter i USA er preget av konsentrasjon om bønn[ii].
HVORDAN MOTIVERE TIL BØNN?
Vi skal i dette avsnittet se nærmere på Barnas[iii] undersøkelse av bønn i voksende menigheter. Han rapporterer at menigheter som vokser har en systematisk undervisning om bønn og de oppmuntrer hyppig medlemmene til å be. På denne måten får den enkelte regelmessig høre om viktigheten av bønn og ulike metoder for bønn. Målet er å få bønn til å bli en integrert del av menighetens og den enkelte medlems åndelige liv.
Pastorer og ledere i voksende menigheter er gode eksempler. De viser gjennom nærkontakt med enkeltpersoner og ved deres daglige aktiviteter at bønn er en viktig del av det kristne livet. Til tross for stort arbeidspress bruker de en betydelig del av sin tid til bønn. Deres første tanke når de står overfor en viktig beslutning eller et problem er bønn. Bønn er en del av resepten for framgangen i deres personlige liv. «Jeg ble imponert av disse mennenes gjennomtenkte refleksjoner om betydningen av bønn i deres tjeneste. En pastor, kjent for sin kraftfulle forkynnelse, sa at han brukte mer tid i bønn for sin preken enn til å forberede sine notater»[iv].
De voksende menighetene har lært hvor nødvendig det er å takke regelmessig for bønnesvar. Når bønn blir besvart på mirakuløst vis, eller på en måte som har redusert press eller spenninger, blir menigheten invitert til å delta i takksigelse. Dette virker forsterkende på bønnetjenesten fordi menigheten får økende forståelse for bønnens effektivitet.
For det fjerde blir det regelmessig gjort «regnskap» for bønnelivet. Det er helt normalt at pastoren eller andre ledere spør menigheten om den daglige bønn eller om medlemmene hører hva Gud forteller dem. Enkelte av menighetene anbefaler at den enkelte skriver ned bønnebegjær og bønnesvar.
Bønn er en viktig del av menighetenes ulike samlinger. I gudstjenestene ber ofte pastoren inderlig, og enkeltpersoner i menigheten kan be slik de føler seg ledet til, enten i form av stille bønner eller som korte offentlige bønner. Flere av pastorene understreker at de foretrekker å kutte ned på andre elementer i gudstjenesten framfor å redusere på bønnen. I de største menighetene byr det selvsagt på problemer å ha (individuelle) frie bønner i gudstjenesten. I disse menighetene skjer denne tjenesten først og fremst i mindre samlinger.
Bønn er en viktig del av stabs- og ledermøter i de voksende menighetene. Man tar seg alltid tid til å søke Guds tanke og hjerte som forberedelse til drøftingene som skal skje og beslutningene som skal fattes.
De fleste av menighetene som Barna studerte, har organisert bønnegrupper. Hovedoppgave til disse gruppene er å ta seg av bønnebegjærene som kommer inn. Menighetene har ofte grupper som ber for ledere i menigheten og grupper som ber under ulike samlinger. Videre har de ofte rekreasjonssamlinger i helger hvor bønn er det viktigste elementet. Flere av menighetene har bønneteam hvis hovedoppgave er å be om helbredelse for ulike problemer og sykdommer.
BØNN FOR LEDERE[V]
John Maxwell er pastor i Skyline Wesleyan Church i San Diego, California. Han har rekruttert 100 menn som personlige forbedere. Maxwell mener bønnetjenesten til disse mennene bl.a. er årsaken til at menigheten fikk kjøpt en ny tomt til meget gunstig pris.
Etter en lengre periode med leting fikk menigheten et gunstig tilbud på en tomt til sitt planlagte nybygg. Menigheten var iferd med å akseptere tilbudet. For å være helt sikker på at dette var det riktige stedet tok Maxwell med seg forbederne ut til tomten. Dess mer de bad, dess sterkere ble følelsen av at de ikke burde kjøpe tomten. Maxwell ba derfor menigheten, til tross for det tilsynelatende gunstige tilbudet, om å droppe kjøpet og lete videre. Etter en ny periode med leting fikk de et gunstig tilbud som de aksepterte. Kort tid etter fikk menigheten tilbud på salg av en del av tomten til næringsformål. Tilbudet ble akseptert og menigheten fikk mer for denne delen som de selv ikke trengte, enn de hadde betalt for hele tomten.
Maxwells forbedere har direkte adgang til ham. Dette er et privilegium som vanlige medlemmer i en menighet med flere tusen medlemmer naturlig nok ikke har. Maxwell møter alltid forbederne fire ganger i året; tre ganger til frokost ,og én dag som de sammen tilbringer i bønn. I tillegg møter han, etter en rotasjonsordning, en fjerdedel av forbederne før hver søndagsgudstjeneste. Han deler sine behov med dem, og forbederne legger hendene på ham og ber om Guds salvese. Maxwell har også en månedlig lunch med sin nærmeste forbeder.[vi]
HVORFOR?
Alle kristne trenger forbønn. Barn som vokser opp i farefulle omgivelser, forretningsmenn som hele tiden må gjøre etiske avveininger når avtaler inngås, og husmødre som har et stort anvar for oppdragelse av barn trenger alle forbønn. Det er ikke meningen å overse dette behovet. Likevel tror jeg ledere i kristne organisasjoner og pastorer i særdeleshet, trenger mer forbønn enn andre kristne. Wagner[vii] gir følgende begrunnelse for dette:
Kristne ledere har mer ansvar og må i større grad svare for sine handlinger. Jakob er inne på dette når han sier: «Mine brødre, ikke mange av dere bør bli lærere, for dere vet at vi skal bli så mye strengere dømt». (Jak. 3:1.). Det er m.a.o. høyere krav til en pastor og andre som har en lærerfunksjon, enn til kristne uten en slik funksjon.
Ledere i kristne organisasjoner er i større grad utsatt for fristelser. Wagner[viii] påpeker dette når han sier: «Ta ikke feil, dess høyere du er i stigen som kristen leder, dess høyere kommer du på satans liste for hvem som skal rammes.» Kristne ledere vil i økende grad blir offer for åndelig krigføring fra satanister, okkulte grupper, «new age- miljøer» o.s.v. Wagner viser til eksempler på satanister som bevisst og systematisk ber om at ledere i kristne menigheter skal ødelegg sine ekteskap.
Kristne ledere har sterk innflytelse på andre. Flere mennesker blir påvirket av deres atferd og rammet av eventuelle feil og fall som de måtte begå. Hele menigheter kan falle fra hverandre om deres ledere faller. Lederne er mer synlige og det er sterke forventninger til deres livsførsel. De skal være passende kledd, være høflige og positive, ikke miste besinnelsen, ha snille og høflige barn, arbeide hardt og være uselviske. Dette fører til at lederne blir gjenstand for samtaler, sladder og kritikk.
FORBØNN I BIBELEN – NOEN EKSEMPLER
I Bibelen fins det en rekke eksempler på betydningen av personlig forbønn. Kanskje det mest kjente er Moses’ forbønn for Josva i kampen mot amalekittene (2. Mos. 17). Et annet eksempel finner vi i kapittel 32 i 2. Mosebok. Etter at Israel hadde vendt seg til avgudsdyrkning mens Moses var på Sinai, ville Gud i sin vrede gjøre ende på dem (kap. 32,10). Moses’ bevegede forbønn for folket resulterte imidlertid i at Herren oppgav sin plan om å «sende ulykke over folket».
I 1. Samuels bok finner vi flere eksempler på betydningen av forbønn. Under krigstrusselen fra filistrene sa folket til Samuel: «Hold ikke opp med å rope til Herren vår Gud for oss, så han berger oss fra filisterveldet» (1. Sam. 7,8). Gud svarte på bønnen med å sende et tordenvær som gjorde filistrene så forvirret at de tapte kampen mot israelittene.
I Johannes 17,9 gis et gripende eksempel på Jesus som forbeder. «Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine…». I brevet til Hebreerne understrekes det at Jesus «alltid lever og går i forbønn for oss» (Heb. 7,25). Et annet eksempel i Det nye testamentet finner vi i Apostlenes gjerninger kapittel 12. Etter at Jakob var henrettet av Herodes stod Peter for tur. Han ble imidlertid på overnaturlig vis ført ut av fengselet. Mens dette skjedde «bad menigheten inderlig til Gud for ham» (Ap.gj. 12, 5).
Paulus hadde et sterkt ønske om å rekruttere forbedere. I sluttordene i det første brevet til tessalonikerne ber han om at brødrene i menigheten må be for han (kap 5,25). I Romerbrevet (kap. 15,30) gjør han det samme. Wagner[ix] mener at Paulus gjennom utsagnet «kjemp sammen med meg» betrakter forbønn som et «partnerskap i tjenesten». I det andre brevet til korinterne ber Paulus igjen om forbønn (kap. 1,11). Forbønn knyttes her sammen med Paulus’ liv og død ved at han i det foregående verset (vers 10) påpeker at Gud på ny vil redde dem. Paulus ber også om forbønn i brevet til filipperne (kap. 1,19) og i brevet til Filemon (kap. 22).
I Filipperbrevet nevner Paulus at Evodia og Syntyke «kjempet med meg for evangeliet» (kap. 4,2-3). Denne formuleringen kan tyde på at kvinnene deltok i åndelig krigføring sammen med Paulus[x].
HVORFOR SÅ LITE BRUKT?
Ledere i kristne organisasjoner er normalt gjenstand for forbønn. Det skjer vanligvis på en usystematisk og tilfeldig måte, kanskje som et resultat av oppfordringer om å be for de som er i «tjenesten». Wagner[xi] mener at forbønn for kristne ledere er den mest uutnyttede kilden til åndelig kraft i våre kirker.
Selv om personlige forbedere er relativt sjelden i dag, er det flere historiske eksempler på at det er brukt. Frank Magns hadde personlige forbedere og ba hver morgen om at Herren måtte velsigne dem. Charles Finney hadde iallfall én personlig forbeder. Han var ofte med på Finneys reiser og bad mens Finney prekte. I muséet på Billy Graham senteret ved Wheaton College henger et bilde av en av Grahams personlige bønnepartner, Pearl Goode. Graham tillegger hans trofaste forbønn mye av kraften i sin evangelisttjeneste.[xii]
Det er mange årsaker til at forbønn for ledere er tilfeldig. Wagner[xiii] trekker fram fem: manglende kunnskap, individualisme, frykt, åndelig arroganse og overdreven ydmykhet.
Kanskje den viktigste grunnen til at få ledere har personlige forbedere er at de aldri har blitt undervist om behovet. Det er også få eksempler på organisert forbønn for ledere som nye ledere kan bruke som modeller. Dessuten er det lite fokusert i bøker og i pastorutdanningene.
Den sterke individualismen som preger vår vestlige kultur, kan gjøre det vanskelig å innrømme at ens tjeneste avhenger av andre. Det er derfor ikke så underlig at ledere sjeldent har personlige forbedere.
Bruken av personlige forbedere gjør det i større grad nødvendig å åpne seg for andre og avsløre svakheter og problemer. Dette kan være vanskelig og det kan skape frykt for å rekruttere forbedere. Mer uforpliktende oppfordringer fra talerstolen om å bli husket i forsamlingens bønner er langt enklere.
Det å ha personlige forbedere innebærer at man må være villig til å lytte til forbedernes råd og eventuelle åpenbaringer. Det kan oppleves vanskelig for mange. Resonnementet er ofte, bevisst eller ubevisst, som følger: Hvis Gud har noe viktig å si, hvorfor taler han ikke direkte til meg som leder, men til andre? Dette kan være et utslag av åndelig arroganse og et viktig hinder for å ta i bruk personlige forbedere. Moody er et eksempel på dette fenomenet.
Etter et møte kom to eldre damer fram til Moody og sa at de bad for ham. «Hvorfor ber du ikke for folket» repliserte Moody raskt. «Fordi du behøver Den Hellige Ånd», svarte de stillferdig. Moody måtte innrømme at det var riktig. De to damene møtte tolmodig fram til møtene hans og satt på den første benken med bøyde hoder og foldede hender i bønn. Gradvis myknet Moodys hjerte og han begynte å oppmuntre de to damene. I tillegg dannet han grupper av forbedere rundt seg.»[xiv]
Den femte årsaken til at få ledere rekrutterer forbedere, er knyttet til en overdreven ydmykhet. Tankegangen er følgende: «Jeg er ikke noe viktigere enn andre på Kristi legeme. Vi er alle syndere frelst av nåde. Gud elsker alle sine barn likt. Han er ikke mer glad i meg enn i andre. Hvorfor skulle så jeg forvente kraftfull forbønn, når mange i min menighet ikke har det samme privilegium? Isteden for å bygge opp spesielle team av bønnepartnere for meg selv, ville det være bedre å oppfordre alle menighetsmedlemmene til å be for hverandre.»[xv]
Dette er ikke en bibelsk ydmykhet. Pastorer og andre kristne ledere har, som vist ovenfor, større behov for forbønn enn andre og bør derfor med frimodighet kunne rekruttere personlige forbedere. Dette må ikke bli en erstatning for eget bønneliv. Et disiplinert bønneliv er nødvendig ikke minst for ledere i kristne organisasjoner.
EN GAVE?
Forbedertjeneste er ikke nevnt som åndelig gave i de oppramsingene som vi finner i Det nye testamentet. Jeg tror likevel at det er en del kristne som har fått et særlig ansvar for å be for andre. For slike mennesker faller det naturlig å be. De bruker mer tid på å be enn andre, ber mer intensivt, gleder seg mer over bønn og føler det personlig tilfredstillende å be. De får ofte budskap fra Gud og klare bønnesvar. Likevel er de vanligvis rolige mennesker som ikke ønsker å bli framhevet. Det kan synes som om det særlig er kvinner som har fått en slik oppgave, men det finnes også mange eksempler på menn som er forbedere.
Det finnes trolig en god del mennesker i våre menigheter som har en sterk dragning til bønn, men som verken har forståelse for hvor viktig det er, eller som har kommet inn i en tjeneste som passer for dem. Det er derfor en viktig oppgave for pastorer og andre med læreansvar å oppmuntre slike mennesker og føre dem inn i en aktiv bønnetjeneste, f.eks. som personlige forbedere.
Et trekk ved forbedertjenesten er at den ofte fører forbederen inn i åndelig kamp. Dette kan bli svært tyngende for forbederen. Det er derfor viktig at det knyttes kontakter mellom dem. Det åpner muligheten for gjensidig støtte i vanskelige og tunge perioder.
TRE TYPER FORBEDERE
Wagner[xvi] skiller mellom tre typer forbedere. Den første gruppen vil normalt ha et nært forhold til den personen forbønnen er rettet mot. Den andre gruppen vil ha en noe mer uregelmessig kontakt, mens ledere normalt ikke har direkte kontakt med den tredje gruppen forbedere.
En slik inndeling kan være praktisk, men jeg tror ikke den må tas for bokstavelig. Hovedpoenget er at det i et forbønnsteam både bør inngå forbedere som kjenner lederen godt og som har jevnlig kontakt med ham, og forbedere som har mindre kontakt og ber mer generelt for lederen. Det er naturlig at det er flest forbedere i de gruppene som ikke har et nært forhold til lederen. Mange av disse forbederne vil lederen ikke kjenne navnet på.
REKRUTTERING
Skal bruken av personlige forbedere være nyttig, er det viktig å være varsom når man velger personer. Galt valg av forbedere kan gjøre mer vondt enn godt. Wagner[xvii] viser til et eksempel hvor en forbeder skapte store problemer for ham og hans tjeneste. «Hun (forbederen) var ikke underordnet min tjeneste eller åpen for min åndelige autoritet. Isteden ønsket hun å forandre meg gjennom bønn. Hun forsøkte å få kontroll over meg ved å be Gud forandre meg til noe hun trodde var riktig.»
Rekruttering av de nærmeste forbederne må skje med særlig varsomhet. Wagner[xviii] uttrykker det slik: …»Gud selv må være den som tar initiativ til kontakten. Jeg tror den eneste tilrådelige prosedyren for oss som er pastorer og ledere er å gå direkte til Gud og spørre ham etter dem…» Wagner forteller om hvordan en av de nærmeste forbederne hans ble rekruttert.
I en større konferanse festet hans oppmerksomhet seg ubevisst ved en av deltakerne. «Da jeg så på henne, talte Gud klart til min ånd og sa: ‘hun er en forbeder’.» Ved en ’tilfeldighet’ kom han i kontakt med henne etter seminaret han deltok i. «Hun fortalte at hennes navn var Alice Smith. Jeg sa umiddelbart, ‘du er en forbeder, er du ikke?’ Hun hevet øynebrynene og sa: ‘Hvordan visste du det?’. ‘Gud fortalte meg det mens jeg var på plattformen, svarte jeg.’ Alice begynte å gråte!. ‘For seks måneder siden ba Gud meg begynne å be for deg, og jeg har siden bedt for deg konstant. Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg ville treffe deg!'»[xix]
Valget av Alice Smith avvek fra den ordinære måten som Wagner har rekruttert sine nære forbedere, ikke på grunn av Guds konkrete inngrep, men på grunn av den korte tiden det tok fra han ble kjent med henne til hun ble en nær forbeder. Vanligvis vil overbevisningen om at man har funnet en nær forbeder vokse fram over tid.
Rekrutteringen av forbedere hvor kontakten er mer sporadisk, kan skje på en mer uformell måte. Etterlysning fra talerstolen kan være en metode.
Når en rekrutterer forbedere ved direkte kontakt, er det viktig å gi mulighet til å avslå invitasjonen. Dessuten bør det gis beskjed om at det ikke forventes at tjenesten skal være livslang. En tidsavgrensning allerede ved rekrutteringen er en mulighet. Det er viktig at forbederne informerer lederen dersom de føler at de vil avslutte tjenesten. Da vet han eller henne at det er på tide å rekruttere nye.
For å sortere ut personer som ikke bør være forbedere, er det en del gale motiv som man bør forsøke å oppdage før noen blir bedt om å bli personlige forbedere.
For det første kan enkelte føle at det er prestisjefylt å kunne fortelle sine venner om at han eller hun er en av de som har ansvaret for å be for pastoren. Sladder kan lett bli resultatet. Ønsket om kontroll, som jeg trakk fram ovenfor, er heller ikke et godt utganspunkt for en forbeder. Det samme gjelder seksuelt begjær som kan tenkes å være en motivasjonskilde for at en person ønsker å komme inn i en nær «forbederrelasjon» til en annen person. En leder kan også ubevisst ha en slik motivering i en rekrutteringssituasjon. Dette er naturligvis forhold en må være oppmerksom på og forebygge også etter at forbederne er rekruttert.
Sentimentalitet er en tynn motivering for å bli forbeder. Utsagn som: «Det ville være fint å være pastorens forbeder», tyder på en lite utviklet forståelse av hva det innebærer å være forbeder. Det er heller ikke urimelig å tenke seg at en del personer i mental ubalanse kan føle seg tiltrukket av å være personlig forbeder for en leder.
KONTAKTEN MED FORBEDEREN
En viktig grunn til å bruke personlige forbedere er at det gir mulighet for gjensidig kontakt. Lederen kan formidle konkrete bønneemner og holde forbederne løpende orientert om utviklingen. Det bidrar til å gjøre forbønnstjenesten målrettet. De nære forbederne får dessuten muligheten til å gi lederen beskjeder når de føler at Gud taler til dem.
Det er vanskelig å få kontakten mellom ledere og forbedere til å fungere godt. Dette understrekes av Suzette Hatting, lederen for Reinhard Bonnkes bønnetjeneste. Etter å ha snakket med en rekke forbedere påpeker hun at de fikk lite informasjon om lederens tjenesten, ble vist lite tillit, fikk få tilbakemeldinger om bønnesvar og ble generelt vist lite åpenhet[xx]. Det er altså viktig å legge stor vekt på å få i stand god kommunikasjon mellom leder og forbeder.
For å oppnå dette må lederen ta seg nødvendig tid til å snakke med forbederne. De må oppfordrer forbederne til å ta direkte kontakt med dem fordi de sannsynligvis vil nøle med å gjøre det på eget initiativ. Årsaken kan være at forbederen regner med at lederen er svært opptatt. Eller det kan være at forbederen føler at det er tvil knyttet til det han eller hun har fått fra Gud og ønsker å formidle.
Skal forbederne ha den ønskede betydning, må lederen være villig til å lytte til det forbederen har å si. Dette forutsetter naturligvis at forbederen har en riktig motivering, og ikke ønsker å kontrollere lederen. Cindy Jacobs understreker at forbederne trenger å bli takket for deres «bønneoffer» så de vet at de blir satt pris på[xxi].
Kontakten mellom leder og forbedere kan styrkes ved at lederne bruker tid til å be for forbederne. Naturligvis vil det gå sterkt ut over tjenesten dersom lederen bruker like mye tid på forbønn for forbederne som omvendt. Likvel kan noe tid til dette gi lederen en riktigere holdning til forbederne og et bedre grunnlag for gjensidig kommunikasjon.
Hvor hyppig kontakt det er mellom leder og forbeder, og hvor detaljert informasjon lederen gir til forbederen, må graderes etter nærhet og tillit til forbederen. Ukentlig kontakt og detaljert informasjon om bønneemner bør bare gis til de viktigste forbederne som man har stor tillit til og som kan behandle sensitiv informasjon konfidensielt.
En viss systematikk i kontakten med de øvrige forbederne er også nødvendig slik at de har noe konkret å be om og slik at de føler at lederen oppfatter deres tjeneste som viktig. Et lite nyhetsbrev med mer generelle bønneemner og en enkel rapport om tjenesten kan være en grei måte å kommunisere på. En slik kommunikasjonsform er særlig viktig dersom det er stor geografisk spredning blant forbederne. For en menighetspastor kan det føles betryggende å rekruttere forbedere som bor på et annet sted, eller som ikke deltar direkte i menighetslivet.
Når Paulus sender Tykikus til efeserne (Ef. 6:21-22), gir han et godt eksempel på hvordan en bør forholde seg til sine forbedere. Tykikus skulle gi efeserne informasjon om hvordan det stod til med ham og oppmuntring slik at de skulle fatte nytt mot. På samme måte vil bønnepartnere være takknemmelige for oppmuntringer og informasjon slik at de kan be på en intelligent måte.[xxii]
Etter hvert som forbønnstjenesten begynner å fungere vil det bli lettere å opprettholde en fornuftig kontakt mellom forbedere og lederen fordi begge parter vil merke resultatene av tjenesten.
OPPSUMMERING
Bønn har de siste årene fått stadig større betydning i kirkeveksttenkningen. Det er påvist at voksende menigheter legger stor vekt på bønn. For å få bønnelivet til å fungere i en menighet er det nødvendig å motivere til bønn. Konkrete bønner og tilbakemelding om bønnesvar er et viktig virkemiddel for å oppnå dette. Man bør også legge mye arbeid i å organisere menighetens bønnetjeneste på en fornuftig måte.
Bruk av personlige forbedere for menighetsledere og pastorer er en lite utnyttet ressurs. Av og til oppfordres riktignok menigheten til å be for pastoren og menighetens ledere. Dette fører imidlertid til at forbønnstjenesten for lederne i menigheten blir tilfeldig. Personlige forbedere kan gi et mer stabilt og varig system for forbønn. Det åpner for at konkrete bønneemner og bønnesvar kan formidles til forbederne. Dessuten gir det mulighet for at forbederne, som bruker en stor del av sin tid i bønn, kan gi lederen tilbakemeldinger dersom Gud taler til dem.
Det må gjøres et grundig forarbeide når nære forbedere skal rekrutteres. Bruk av forbedere må dessuten ikke bli en erstatning for eget bønneliv.
—————-
[i] 1993, s. 177
[ii] Barna 1991
[iii] 1991
[iv] Barna 1991, s. 118
[v] Dette kapittelet bygger i stor grad på Wagner (1992a). I denne boken gir Wagner en grundig og bredere drøfting av temaet.
[vi] Eksempelet er hentet fra Wagner (1992a).
[vii] 1992a
[viii] 1992a s. 67
[ix]1992a
[x] Wagner 1992a
[xi] Wagner 1992a
[xii] 1992a
[xiii] 1992a
[xiv] Wagner 1992a s. 114-115
[xv] Wagner 1992a s. 115
[xvi] 1992a
[xvii] 1992a, s. 142
[xviii] 1992a, s. 151
[xix] Wagner 1992a, s. 153
[xx] Wagner 1992a
[xxi] 1991, s. 165
[xxii] Wagner 1992a
Commentaires