Ledere må utøve god dømmekraft og oppføre seg skikkelig, men nivået på når vi blir såret eller krenket er lavere nå enn før. Dessuten er det slik at når offerrollen er «etablert» så er det umulig for ledere å gjøre noe. «Man kan ikke sparke dem som ligger nede».

I mange kirker har det de siste to-tre tiårene vært en tendens til å ensidig framheve de «lette og fine sidene» ved den kristne tro. Kjærlighet og nåde har ofte blitt fokuset. Det er selvfølgelig en helt avgjørende side ved den kristne tro, men for mange blir tilgivelse unødvendig når syndens realitet uteblir og man bare fokuserer på kjærlighet og nåde.

Dagens samfunn er annerledes, og de menneskene vi møter er påvirket av samfunnet på godt å vondt. Det er viktig at vi som etterfølgere lar oss engasjere og blir konstruktive, men ledere i kirken må også endre arbeidsmåter og gjøre tilpasninger. Selv om samfunnet preges av noen bestemte utviklingstrekk så er det samtidig heller ikke i dag bare én god måte å lede på. Samfunnet er endret, men alle regioner og kulturelle segmenter er ikke like. Sammensetningen av mennesker er heller ikke like i alle kirker. Ledernes diagnostiske evner settes med andre ord på prøve.

På Sørlandet hvor tettheten av kirker er ganske stor, har nye kirker likevel blitt etablert. De viktigste eks. på dette er Frikirken og Misjonskirken. Det tror vi er en av de viktigste årsakene til vekst i kirkens arbeid i dette området de siste ti årene. Dette til tross for at deltakelsen i DNK går tilbake. Uten etableringen av Frikirken i Vågsbygd, i Randesund, på Nodelandsheia, på Hånes, på Gimlekollen, uten etableringen av Misjonskirken i Randesund, i Rabbersvik, på Flekkerøy, i Vågsbygd, på Justnes og i Torridalen så hadde neppe utviklingen i byområdet vært positiv. Så er det også etablert andre kirker i området, et par pinsekirker og Vineyard er blant dem.

Dette betyr at vi ikke kan gå inn i 2021 på halv fart. Vi må la oss motivere av misjonsbefalingen og vi må la oss drive av Den Hellige Ånd. Vi har rett og slett ikke tid å miste. Arbeidet vi gjør har avgjørende betydning for menneskers livssituasjon og for hvor den enkelte skal tilbringe evigheten. Det er fortsatt sant! Vi oppfordrer ikke til å bryte lover og regler knyttet til pandemien som har endret våre liv betydelig, men vi tror ikke på at vi skal gå lengre enn reglene tilsier i en slags misforstått forsiktighet. Kjøpesentre, restauranter, gågater og hva det nå måtte være holder alle åpne. Kirken er ikke mindre viktig

Tidligere har kirkeplantere vært opptatt av å sikre sin selvstendighet. I dag er det nok en sterkere bevissthet om utfordringene med å plante og fordelene med å stå sammen i en stor stab og kunne bruke felles ressurser (stordriftsfordeler). Det er viktig å gå sammen med ledere i ei nyplanting.

Dette er viktig for alle mennesker, men vi tror også at det er viktig for kirker. Fortida er fortid. De gode og dårlige valgene vi har gjort, kan vi ikke gjøre noe med, men Gud tilgir og gir oss nye muligheter.

Små fellesskap gir mulighet for spontanitet og deltakelse fra alle i gruppen. Slike grupper er derfor viktige, men jeg tror ikke de vil være fullgode menigheter i det lange løp. Enkelte i husmenighetsmenighetsbevegelsen har sett svakhetene og legger derfor vekt på å ha noen storsamlinger for eksempel en gang i måneden. Dette er etter mitt skjønn ikke nok.

Men det er neppe bare derfor. Det er blitt korrekt å snakke om tjenende ledere fordi vi i vår samtid ikke liker ledere som vet hva de vil og som er handlekraftige. Det er dessuten for ofte en overfladisk variant av tjenende ledelse som promoteres. Kirkens ledere skal tjene. Utfordringen er imidlertid at en lettvint form for tjenerskap skaper konsumenter snarere enn disipler.

Jesus lovet oss ikke et liv uten kamp. Han sa ikke at vi skulle bli likt av alle. Han sa blant annet: Jeg sender dere ut som lam blant ulver. Han sa også: «Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis.