I tidligere tider var kallstanken framtredende i flere yrker. Man hadde kall til å bli sykepleier eller lærer. Man ønsket å tjene Gud gjennom sitt yrke og var bevisst dette. I dag har pendelen kanskje gått for langt i motsatt retning. Yrket og karrieren kan bli viktige enn å være en Kristi representant på jobben.

Paulus hentet en god del lederskapstenkning fra samtiden, men han talte helst om tjeneste og medarbeiderskap. Samtidig har ikke en ensidig betoning av tjenende lederskap som en finner i mange artikler og bøker om kirkelig lederskap, full støtte i NT. Ledere må ha innflytelse i kraft av sin utvelgelse og funksjon.

Åpenhet og kommunikasjon er altså viktig. Det kan bidra til å skape delaktighet, motivasjon og vilje blant de mange til å bygge kirka. Når det er sagt vil vi påpeke at allmennheten eller kirkens medlemmer ikke har krav på all informasjon.

En kirke må alltid være åpen og inkluderende, mennesker må bli møtt på en god måte og det må være et mål å få alle slags folk inn i tjenester tilpasset deres kall og utrustning på områder hvor de selv kan vokse og hvor de kan bidra til kirkens utvikling og vekst.

Det er viktig å sette sammen gode lederteam gjerne med litt ulike personligheter og ferdigheter slik at medlemmene i teamet utfyller hverandre. Samtidig kan forskjellene bli så store at de kan skape unødig friksjon og forsinke eller hindre framgang – og om det er riktig ille kan det skape ødeleggende konflikter.

Samfunnets holdninger preger i stadig større grad våre forsamlinger og utviklingen begynner ofte med de unge. Påvirkningen i barnehage, skole, venneflokker og fra media er massiv, og det er mye lettere å gi etter enn å stå imot.
Når vi som ledere også er svært varsomme med å snakke om disse temaene, blir dette kjempeutfordrende.

I mange kirker har det de siste to-tre tiårene vært en tendens til å ensidig framheve de «lette og fine sidene» ved den kristne tro. Kjærlighet og nåde har ofte blitt fokuset. Det er selvfølgelig en helt avgjørende side ved den kristne tro, men for mange blir tilgivelse unødvendig når syndens realitet uteblir og man bare fokuserer på kjærlighet og nåde.

Ledere må utøve god dømmekraft og oppføre seg skikkelig, men nivået på når vi blir såret eller krenket er lavere nå enn før. Dessuten er det slik at når offerrollen er «etablert» så er det umulig for ledere å gjøre noe. «Man kan ikke sparke dem som ligger nede».

I mange kirker har det de siste to-tre tiårene vært en tendens til å ensidig framheve de «lette og fine sidene» ved den kristne tro. Kjærlighet og nåde har ofte blitt fokuset. Det er selvfølgelig en helt avgjørende side ved den kristne tro, men for mange blir tilgivelse unødvendig når syndens realitet uteblir og man bare fokuserer på kjærlighet og nåde.

Dagens samfunn er annerledes, og de menneskene vi møter er påvirket av samfunnet på godt å vondt. Det er viktig at vi som etterfølgere lar oss engasjere og blir konstruktive, men ledere i kirken må også endre arbeidsmåter og gjøre tilpasninger. Selv om samfunnet preges av noen bestemte utviklingstrekk så er det samtidig heller ikke i dag bare én god måte å lede på. Samfunnet er endret, men alle regioner og kulturelle segmenter er ikke like. Sammensetningen av mennesker er heller ikke like i alle kirker. Ledernes diagnostiske evner settes med andre ord på prøve.