Starten

Å datere starten på kirkevekstbevegelsen til 1955 vil innebære en neglisje­ring av historiske begivenhe­ter som den åndelige oppvåkingen på syttende og at­tende århundre. Arbeidet til John Wesley, Charles Spurgeon og Charles Finney har klare fellestrekk med sentrale idéer i kirkevekstlitteraturen og har selvfølgelig også bidratt til disse tankene. Mange av idéene som fram­settes og begrepene som brukes er så gamle som menighetene i Apostlenes gjerninger. Vi vil i denne boken imidlertid rette oppmerksomheten mot beve­gelsen som startet med arbeidene til Donald McGavran.

McGavran var indisk misjonær da han skrev boken “The bridges of God”[i] som regnes som den lit­terære opprinnelsen til kirkevekst­bevegelsen. Boken utkom første gang i 1955. To sentrale motivasjonskil­der for McGavran var arbeidene til missiologen Roland Allen og metodistbiskopen John Waskom Pickett.

Allens bok om kirkens ekspansjon og faktorene som hindrer det, publisert i 1927, preges av en en­tydig prioritering av evange­lisering i misjonsarbei­det[ii]. Hans frimodighet og bren­nende pragmatisme fenget McGavran. Allen hevdet at kirken hadde glemt de bi­belske prinsippene for misjonsarbeid som er vist i Apostlenes gjerninger. Istedet fulgte man ubibelske tradisjoner og metoder. Utviklingen av in­stitusjoner som slukte store finansi­elle ressurser til fordel for forkynnende virksom­het var et av de for­holdene han kritiserte. Kirkevekstbevegelsens priori­tering av frelse og innlemmelse i den lo­kale menighet i mi­sjons­arbeidet er også utviklet på grunn­lag av idéene til Allen.

Den andre motivasjonskilden var John Waskom Picketts undersøkelse som viste at 134 misjonssta­sjo­ner i den midterste delen av India bare hadde vok­st med 12 prosent på 10 år. Disse studien ble publi­sert i 1933 under navnet “Kristne massebevegelser i India”. Forskrekket av den lave veksten begynte Mc­Gavran å studere veksten i området han betjente. Sammen med bl.a. Pickett publi­serte McGavran bok­en “Church Growth and Group Convertion” i 1936. McGavran dedikerte denne boken til de menn og kvinner som i sitt arbeid vraker idéer som ikke vir­ker og praktiserer de som faktisk gjør folk til disi­pler[iii]. “Kirkevekstbevegelsen be­trakter evangelise­ring på omtrent den samme måten som en ingeniør betrakter et fly. Det første spørsmå­let er: flyr det? Det neste spørsmålet er: hvor effektivt flyr det? Så ir­riterende som disse spørsmålene er i en religiøs kon­tekst, så irriterende har kirkebevegelsen vært. Kirke­vekst mangler ikke kritikere.”[iv] Denne pragma­tisme er typisk for alle McGavrans arbeider og preger fort­satt kirkevekstbe­vegelsen.

“The Bridges of God” er preget av Pickett på to områder til[v]. Pickett la stor vekt på “massebeve­gel­ser”. I McGavrans bok er dette begre­pet blitt til “fol­kebevegelser” fordi han mente at be­grepet til Pickett kunne forstås som ureflekterte overgivelser. Gjennom å anvende begre­pet folkebeve­gelse ville han få fram at beslutningen om å følge Kristus blir tatt av individer samtidig som kjedereaksjoner i store be­folkning­grupper er viktige i misjonsarbeidet.

Fra Pickett hentet han også idéen om hvor viktig “mottakelighet” er. Mottakelige er mennesker som på grunn av personlige kriser, sosial feilplassering og Den Hellige Ånds virke er spesielt åpne for evange­liet. Begrensede menneskelige og finansielle ressur­ser gjør at man først og fremst bør rette oppmerkom­heten mot de som er mest villige til å høre og ta imot evangeliet. Dette er kanskje det viktigste kirkevekst­prinsippet som er overført fra Pickett via McGavran til dagens kirkevekstbevegelse.

Foruten Pickett og Allan var McGavrans situ­asjon på misjonsmarken meget viktig for hans utvik­ling. Som ledende sekretær og forretningsfører for United Christian Missionary Society i India begynte han allerede tidlig i 1930-årene å bli bekymret for si­tuasjonen. Han hadde ansvar for 80 misjonærer, fem sykehus, flere skoler, evangeliske aksjoner og et hjem for spedalske. Til tross for denne massive innsatsen av ressurser hadde misjonens ar­beid i flere tiår bare resultert i etableringen av 20 til 30 mindre menighe­ter som nå ikke vokste. McGavran forlot derfor sin administrative posisjon og brukte de neste 17 år til å plante menigheter og studere kirkevekst. Han for­søkte særlig å finne svar på hvorfor man i tilsynela­tende like situasjoner og med samme trofaste innsats fra misjonærene opp­levde sterk vekst noen steder og ingen vekst andre steder.

I “The Bridges of God” ble flere viktige og senere omdiskuterte tema tatt opp. McGavran in­sisterte på at evangeliseringen ikke er fullført før personen som har tatt imot budskapet blir en an­svarlig Kristi di­sippel. Senere ble medlemskap i en lokal menighet betraktet som et tegn på denne an­svarligheten. McGavran tok Kristi kommando om å gjøre disipler meget bokstave­lig. Det var ikke nok å spre ut såkorn og så vente på at Gud produ­serte resultatene. Denne pragmatismen førte til at kritikerne fryk­tet at folk ikke ville bli mer enn “statistiske størrel­ser”[vi].

McGavran var også kritisk til den typiske vestlige til­nærmingen til evangelisering som han mente var for individualistisk. Man forkynte i denne tradisjonen et individualistisk evangelium og forventet beslut­ninger fra den enkelte. McGavren hadde oppdaget at de fleste ble kristne ved å gjøre individuelle beslut­ninger kollektivt, altså som familier, utvidede fami­lier, landsbyer, stammer o.s.v.[vii] Han hadde også opp­daget at de mest effektive evangelister var de som forsøkte å vinne sin egen familie, stamme el­ler klasse. Ut av disse observasjonene ble et av de mest omstridte prinsipper utledet. Dette prinsippet, som går under betegnelsen homogenitetsprinsippet, ble av McGavran[viii] formulert slik: “Mennesker ønsker å bli kristne uten å krysse sosiale, språklige eller klasse­messige barrierer”.

Den siste viktige idéen som ble formulert i “The Bridges of God”, er knyttet til forståelsen av misjons­be­falingens innhold. McGavran mente at den viktig­ste oppgaven var å bringe ikke-troende til tro og aktiv deltakelse i en menighet. Dette mente han var en dis­tinkt og separat fase atskilt fra det å “lære dem alle ting”. Denne opplæringen kom etter at personen var frelst og innlemmet i menigheten.

“The Bridges of God” førte til sterk debatt, men den førte også til at McGavran ble kjent. Han deltok som foredragsholder på en rekke konferanser og under­viste på flere teologiske seminarer. I 1960 etablerte han ved Northwest Christian College, Eugene, Ore­gon det første kirkevekstinstituttet. Dette ble starten til mer systematiske kirkevekststudier hvor begreper og prinsipper ble videreutviklet. Kirkeveksbevegelsen fikk også sitt eget magasin kalt “Church Growth Bulletin” (nå “Global Church Grow­th, Strategies for Today’s Leader”).

I 1965 ble McGavran invitert til Fuller teologiske seminar i Pasadena, California. Der startet han “School of World Mission and Insitute of Church Growth”. Denne institusjonen utviklet seg raskt til et nasjonalt og etterhvert internasjonalt samlingspunkt for kirkevekstbevegelsen. En rekke relaterte institu­sjoner vokste siden fram i dette områder.

Det siste viktige bidraget i McGavran-epoken ble boken “Understanding Church Growth”[ix] som første gang ble publisert i 1970. Her presenterer McGavran den bredeste og mest velreflekterte gjen­nom­gang av kirkevekstens faglige grunnlag. Selv om McGavran fortsatte sin undervisning ved Fuller helt til han var 83 år, avtok hans innflytelse gradvis. Imidlertid hadde den institusjonelle basen på Fuller utviklet en ny generasjon kirkevekstentu­siaster. De viktigste personene her var Ralph Winter, Arthur Glasser, Charles Kraft, Allen Tippet og C. Peter Wagner. Felles for alle disse er at de, i tillegg til sin akademiske bakgrunn, har praktisk erfaring som misjonærer. Nevnes bør også Win Arn som i 1972 startet “Institute of American Church Growth”, og John Wimber som ble den første lederen av “Fuller Evangelistic Association” (senere “Charles E. Fuller Institute of Evangelism and Church Growth”). Instituttet ledes nå av Carl George. Han har de siste årene ut­viklet seg til en av de viktigste kirkevekst­skriben­tene.

Kritikk og modning

I tidsrommet 1970 til -80 fikk bevegelsen stadig flere tilhengere og skribenter, men også en rekke kri­tikere publiserte artikler og bøker. De viktigste bi­dragene i denne perioden var for det første Paul Ben­jamins bok “The Growing Congregation” som var den første kirkevekstboken publisert av et kirkesamfunn og som rettet oppmerksomheten mot det amerikan­ske kirkeliv. Sammen publiserte McGavran og Win Arn en lettlest kirkevekstbok (“How to Grow a Church”). Publiseringen av Dean M. Kelleys doktor­av­handling i 1972 “Hvorfor konservative menigheter vokser” ble også et viktig bidrag til kirkevekstbeve­gelsen. Kelley viste at konservative kirker vokser mens liberale går tilbake. Vi skal senere se hvordan han forklarte denne utviklingen (kapittel 2). I boken “Åndskraft og menighetsvekst” (1988), som første gang ble publisert i 1973[x]. viser Wagner hvordan de karismatiske kirker vokser i Sør-Amerika.

Miles[xi] mener at kirkevekstbevegelsen i perioden mellom 1970 og -80 særlig ble påvirket av strøm­ninger som preget deler av kristenheten i USA. Den evangeliske økume­nismen med Lausanne-kongressen i 1974 som eksempel, betydde mye og ble et viktig ståsted for mange av de sentrale personene i kirke­vekstbevegel­sen. Skriftlige arbeider publisert i Lausanne-komitéens regi in­neholdt bidrag fra kirke­vekstbevegelsen.

Kontakten med lederne i flere store og voksende menigheter påvirket også kirkevekstbevegelsen i 70-årene. Dette har bl.a. ført til at flere har kritisert kirke­vekstbevegelsen for bare å interessere seg for super­kirker i USA[xii].

Den sterke oppmerksomheten mot trening av frivil­lige til evangelisering og andre tjenes­ter i menighe­ten ble plukket opp av kirkevekst­bevegelsen i den samme perioden. Påvirk­ningen fra “ny­karismati­kerne” (neopinseven­nene) kan også spores tilbake til 70-årene. Wagners bok om pinsevekkelsen i Sør-Amerika er et eksempel på dette.

Tanken om at kirken må sørge for at dens med­lemmer blir åndelig utrustet til utad­vendt innsats for menighetens vekst er framhevet i kirkevekstlittera­turen. Tanken kan knyttes til påvirkningen fra ka­rismatikerne. Den nære forbindelse mellom kirke­vekstbevegelsen og den karismatiske bevegelse har bidratt til å overføre de karismatiske strømningene til tradisjonel­le kirkesamfunn.

Sørstats­baptistenes satsing på søndagskoler for folk i alle aldre i 70-årene ble også oppfanget og videre­formid­let gjennom kirkevekstbevegelsen[xiii].

Vekstperioden

Starten på en tredje epoke i kirkevekst­bevegelsens historie synes å være sammenfallende med at C. Peter Wagner i stadig større grad ble bevegelsens talsmann. Han er nå Donald McGavran professor ved Fuller teologiske seminar. Etter 16 år på mi­sjons­marken i Bolivia tok han i 1971 imot kall fra Fuller og ble McGavrans nærmeste med­ar­beider. Publiser­ing­en av boken “Church Growth and the Whole Gospel” i 1981 førte til at Wagner i stadig større grad ble be­traktet som kikevekstbevegelsens ledende personlig­het.

Grunnlaget for Wagner posisjon i kirkevekstbeve­gelsen ble lagt i løpet siste halvdel av 70-årene. Viktige bidrag til dette er utgivelse av flere bø­ker som særlig tar opp praktiske anvendelser av kir­ke­vekstprinsip­pene. De viktigste er “Your Church Can Grow”[xiv] som ble solgt i over 100 000 kopier og “Your Spiritual Gifts Can Help Your Church Grow”[xv]. Den sistnevnte boken viser hvor vik­tig det er for menighe­tens vekst at den enkelte kristne kommer inn i sine åndelige tjenester. Nevnes bør også boken “Our Kind of People: The Ethical Dimension of Church Growth in America” som drøfter homogeni­tets­prinsippet.

Det første kurset i kirkevekst for ameri­kanske pas­torer og ledere ble gitt i 1972. McGavran og Wagner samarbeidet om undervisningen. Kurset ble etter­hvert modell for undervisning i kirkevekst. Ved Fuller ble tilbudet av kurs i kirke­vekst stadig utvidet gjennom 70- og 80- årene. “Doctor of Ministry”-pro­grammet som består av kor­tidskurs og en større av­handling, har betydd mye for utbredelsen av kirke­vekstbevegelsen i USA og i flere andre land. Nå er det mulig å ta hele 80 prosent av denne utdan­ningen innenfor temaet kirkevekst. Gjennom årene har hun­drevis av studenter fullført dette program­met, også flere normenn. Selv om en rekke personer nå underviser i kirkevekst ved Fuller, har Wagner hele tiden vært en drivende kraft. En rekke nasjonale og internasjo­nale ledere har sittet under hans kateter. Det har bidratt til at kirkevekstbeve­gelsen har bredt seg over store deler av verden.

Wagner har stått sentralt i arbeidet med å få i gang institusjoner som sørget for rådgivningstjeneste til menigheter i USA. Wagners sentrale posisjon i Lausanne-komitéens første år, samt hans mange fo­redrag og kurs om kirkevekst verden over, har også bidratt til kirkevekstbevegelsens utbre­delse.

McGavran var utvilsomt kirkevekstbevegelsens pi­onér. Wagner ble imidlertid dens viktigste selger ved å undervise, preke, inneha en rekke nøkkelposisjoner og ved å reise over hele verden. En oversikt over McGavrans og Wagners bakgrunn er gitt i vedlegg 1.

Kirkevekst i Europa

Kirke­vekstbevegel­sen har fått stor betydning i mange land, også utenfor USA. I Europa har den bl.a. slått rot i England og Tyskland. I begge disse landene er det kommet ut flere bøker, og det er etablert kirke­vekstinstitutter. To av de viktigste kirkevekstbøkene utkommet i Europa er Gibbs bok “I Believe in Church Growth” fra 1981[xvi] og Roy Pointers bok “How Do Churches Grow?” fra 1984. Begge bøkene har vært mye brukt som lærebøker. Både Pointers og Gibbs bok er preget av kirkeveksttenkningen ved Fuller. Det viktigste bidraget er at tenkningen er spredt og anvendt utenfor de tradisjonelle frikirke­samfunnene.

Kirkevekstbevegelsen har også fått innpass i Skan­dinavia. De første bøkene i Norge og i Skandinavia for øvrig kom ut i begynnelsen av 80-tallet. De fleste av disse bøkene er nevnt i litteraturlisten.

Det er ar­rangert flere kirke­vekstkon­feranser i Norge de siste årene og flere av de teologiske semina­rene underviser i kirkevekst. Nevnes bør Norsk kir­kevekstforum som ble eta­blert i 1981 og Kirke­vekst­bladet som kommer ut to til fire ganger i året. Dessuten har Forum for kirkevekst i nord siden 1989 gitt flere kurs i kirkevekst (Kirkevekst i nord).

Framtiden

Det er særlig tre forhold som jeg tror vil ha stor be­tydning for den framtidige utviklingen av kirkevekst­idéene. For det første har den omfattende produksjo­nen av bøker og foredragsvirksomhet over hele klo­den ført til at kirkeveksttenkningen har fått et so­lid fotfeste. Selv om Wagner fortsatt stadig publiserer bøker, er det nå flere nye personer som har fått en sentral posisjon blant kirkevekstforfatterne. Strøm­men av publikasjoner øker fortsatt. Utbredel­sen og resultatene kirkevekstsatsingen har gitt i mange menigheter, tror jeg vil føre til at betyd­ning av beve­gelsen fortsatt vil øke. Dessuten vil den økte bredden i beve­gelsen føre til at kvalite­ten i forsk­ningen og de avledede prinsippene stadig blir bedre og mer anven­delige i flere ulike sammen­henger og kul­turer.

Det andre viktige forholdet som jeg tror vil ha økende betydning, er knyttet til fokuseringen på over­naturlige tegn. Kirkevekst­be­ve­gelsen har sine røtter i tradisjonelle evangeliske kirkesamfunn, men kan ikke knyt­tes til ett bestemt samfunn. Beve­gelsens utbre­delse i de ulike kirkesamfunnene har bidratt til å bryte ned barrierer mellom dem. I de se­nere årene har flere av de sentrale kirkevekstfor­fat­terne tatt opp betydningen av “tegn og under” for kirkevekst, og blitt preget av den karisma­tiske beve­gelse. Kirkevekstbevegelsens utbredelse og slagkraft i de tradisjonelle evangeliske kirkesamfunn, tror jeg der­for vil bidra til at nye samfunn og menigheter åp­ner seg for under og karis­matiske yt­ringsformer.

Den karisma­tiske bevegelsens vekst i Sør-Amerika og se­nere den eksplo­sive veksten i Korea, har hatt stor be­tydning for kir­kevekstbevegel­sen. Tråden som Wagner tok opp al­lerede i begynnel­sen av 70-årene, ble imidlertid ikke tatt opp igjen før John Wimber kom til Fuller i be­gynnelsen av 80-årene. Bøkene han skrev sammen med Kevin Springer, “Evangelisering i ånd og kraft” og “Hel­bre­delse ved kraft”[xvii], bidro til den økte oppmerksomhet mot overnaturlige forhold. Senere kom også Wagner med bøker om dette temaet. Den første viktige boken, som kom i 1988, er “How to Have a Healing Ministry Without Making Your Church Sick”. Temaet i boken er hvordan under kan vekke folks intersse for evangeliet.

Det tredje forholdet som er iferd med å prege kir­kevekstlitteraturen henger også sammen med dens tilknytning til den karismatiske bevegelse.

I stadig større grad fokuseres forholdet mellom åndelige barrierer (strongholds) og kirkevekst. Til tross for at det nå er blitt stadig flere som arbeider med kirkevekst, er det Wagner som har vært den sentrale i arbeidet med å gjøre disse temaene til en del av kirkevekst­tenk­ningen. Han har de siste årene publisert flere bøker om bønn og åndelig krigføring. Dette vil vi komme tilbake til senere i boken (kapittel 13).

Oppsummering

Donald McGavran var indisk misjonær i en årrekke før han begynte å arbeide med kirkevekst. Boken hans “The Bridges of God”, fra 1955, regnes som star­ten på kirkevekstbevegelsen. McGavran og Peter Wagner var i mange år bevegelsens ledende person­ligheter. Miljøet ved Fuller teolo­giske seminar i California, har hatt stor betydning for utviklingen av kirkeveksttenkningen.

Oppmerksomheten har hele tiden vært rettet mot hva som fremmer og hemmer kirkevekst. McGavran var særlig opptatt av betydningen av evangelisering. Han la vekt på at evangeliseringen ikke er fullført før individet er blitt en ansvarlig disippel i en lokal me­nighet. McGavran var dessuten opptatt av folkebeve­gel­ser og av at kulturelle forhold ikke måtte hindre at men­nesker ble frelst.

Kirkevekstbevegelsen har fått stor utbredelse over hele kloden og i de fleste evangeliske kirkesamfunn, også i Skandinavia. Bevegelsen har de senere år blitt påvirket av den karismatiske bevegelse og har bi­dratt til at nye kirkesamfunn og menigheter har åp­net seg for disse strømningene.


[i] 1981

[ii] Bokas tittel: The spontanous Expansion of the Church and the Causes Which Hinder it.

[iii] Pickett m.fl. 1973

[iv] Stafford 1986, s. 19

[v] Rainer 1993

[vi] Rainer 1993

[vii] Rainer 1993, s. 35.

[viii]  1990, s. 163.

[ix] 1990

[x] Orginaltittelen på denne boken er “Look Out! The Pentecostals are Coming”.

[xi] 1981

[xii] Se f.eks. Sørensen og Rolfsen 1992

[xiii] Miles  1981

[xiv] 1976, rev. utg. 1984

[xv] 1979

[xvi] Jeg har referert fra 1992-utgaven.

[xvii] Orginaltittelen til disse bøkene var Power Evangelism (1985) og Power Healing (1986)