Publisert i Dagen 4. Febr. 2020
SPØRSMÅL: «Det er vanskelig å lede i dag. Alle mener noe om alt. Man må argumentere og begrunne nesten alt en skal gjøre med hver eneste person. Det tar tid og det er vanskelig å få til nødvendige forandringer.» Del 1
Endringen som vi har beskrevet er trolig årsaken til at det i dag rettes mer oppmerksomhet mot etterfølgelse i ledelseslitteraturen enn tidligere. I flere av de ledende lærebøkene om ledelse er dette blitt et viktig avsnitt og i noen bøker et hovedkapittel.
I frivillige organisasjoner som kirker er det kanskje enda vanskeligere å lede av de årsaker som spørsmålet indikerer fordi man nokså enkelt kan velge bort en lokal kirke. I tillegg til utfordringene knyttet til viljen til underordning og etterfølgelse kommer det at vi lever i en kultur med fokus på krenkelser. Når ledere viser fasthet, sier saker som medarbeideren synes er vanskelig å håndtere, så blir vedkommende lettere enn før, såret eller krenket og trer inn i en offerrolle.
KRENKET
Dette betyr ikke at ledere kan gjøre det de vil. Ledere må utøve god dømmekraft og oppføre seg skikkelig, men nivået på når vi blir såret eller krenket er lavere nå enn før. Dessuten er det slik at når offerrollen er «etablert» så er det umulig for ledere å gjøre noe. «Man kan ikke sparke dem som ligger nede».
Media spiller med i slike saker og blir ikke sjeldent et mikrofonstativ for ofrene. Media har åpenbart et stort ansvar for å kritisere «makta» – i denne sammenhengen kirkeledere, men når medias kritiske ansvar ofres for et ensidig forsvar for offeret – og vedkommende aldri blir «ettergått i sømmene» blir sannhet lett irrelevant og det blir utfordrende for ledere å arbeide – også i kirken.
Fokus her er ikke på media, men på å skape et bilde av hvordan det er å arbeide som ledere i kirken – og da er både menneskene i kirken og omgivelsene en arbeider i viktig.
MARGINALISERT
En ytterligere utfordring for ledere er at kristentroen er i ferd med å marginaliseres og den kritiseres kraftig i det offentlige rom.
Hvordan håndterer en så – som ledere – den virkeligheten man befinner seg i? Kirkens vekst må vi aldri gi opp fordi framgang for kirken er en forutsetning for at flere skal bli frelst og få vokse i sin tro. Pastor Joel Osteen har sagt det slik: «Du kan være forpliktet til kirken, men ikke forpliktet til Kristus, men du kan ikke være forpliktet til Kristus og ikke forpliktet til kirken».
Som ledere kan vi ikke glemme de omgivelsene vi lever i. Vi må ta hensyn. Dette er ikke lett for ledere fordi lederes personlighet ofte er utålmodig og tilbøyelig til å fokusere på konkrete handlinger og oppgaver. Begge deler er viktig og nødvendig om en skal få bevegelse og endring i ei kirke, men i tillegg må en i dag bli bedre til å lytte, til å begrunne det vi vil gjøre, vi må utvikle våre evner til å overtale og overbevise. Så må en i større grad leve med risikoen om å bli kritisert.
BEDRE ETTERFØLGERE
Samtidig er det viktig å få fokus på det å bli bedre etterfølgere. Hvordan skal vi følge ledere på en god måte. Uten etterfølgere kan ingen lede og uten ledelse kan man ikke bygge kirke. Vi skal være Kristi etterfølgere, men siden kirken er avgjørende må vi også være villige til å være etterfølgere i kirken.
Det betyr ikke at vi skal følge etter på en naiv måte. Vi må trene på å identifisere oss med kirkens mål, ta ansvar, være lojal og involvert, men også konstruktivt kritisk. Å ta imot kritikk fra lojale er mye lettere for ledere enn å ta hensyn til medarbeidere som kanskje ikke er der «dagen etter». Begrepet «partner» er godt.
