Kirkevekst og åndskamp

Jeg tror Gud ønsker at vi i årene som kommer skal gjøre en bedre innsats for å evangelisere vår nasjon. Etter min mening vil vi gjøre det i den utstrekning vi forstår at den virkelig kampen er åndelig. Wagner

Fra Kirkevekstboka skrevet i 1995:

Økende interesse

De siste årene er det blitt en økende interesse for betydningen av åndskamp og åndelig krigføring. Dette temaet ble fanget opp av kirkevekstbevegelsen gjennom Wagner. Han har de siste årene, som nevnt, publisert flere bøker om dette temaet. Oppmerksomhet har særlig vært rettet mot forbønn for kristne ledere, sammenhengen mellom bønn og menighetsvekst og strategisk åndelig krigføring. Den siste tiden har han særlig interessert seg for betydningen av å kartlegge og bekjempe åndsmakter som stenger for evangeliets gjennombrudd (spiritual mapping).

De sistnevnte temaene er kontroversielle, men blir stadig viktigere innenfor kirkeveksttenkningen. Jeg har derfor valgt å gjennomgå en del av de spørsmålene som har betydning for kirkevekst.

Tre nivåer

Wagner[i] skiller mellom tre typer eller nivåer av åndelig krigføring. Den første kategorien dreier seg om å kaste ut demoner. Denne typen åndelig krigføring blir nevnt flere steder i Bibelen. Da de 70 som Jesus sendte ut, kom tilbake, fortalte de at til og med de onde ånder adlydet dem når de nevnte Jesu navn (Luk. 10,17). Da Jesus sendte ut de 12 disiplene ga ham “dem makt til å drive ut urene ånder” (Matt. 10,1). Disse eksemplene dreier seg om åndelig krigføring på “grunn-nivå”.

Den andre typen åndelig krigføring dreier seg om demoniske krefter som virker gjennom “new age- kanaler”, miljøer som praktiserer okkultisme av ulike typer, satanisme o.s.v. Da Paulus var i Filippi, ble han sjenert av en slavinne som var besatt av en spådomsånd helt til han kastet demonen ut av henne. De politiske tumultene og fengslingene som denne utdrivelsen medførte, mener Wagner[ii] viser at den åndsmakten som Paulus møtte, var noe annet enn de “vanlige” demoniske kreftene som er nevnt ovenfor.

Åndelig krigføring på et strategisk nivå er den tredje kategorien. “Her kjemper vi med en enda mer nifs konsentrasjon av demoniske krefter: territorielle åndsmakter.”[iii] Charles Kraft[iv], som også underviser på Fuller teologiske seminar, kaller dette for kosmiske ånsmakter.

Paulus besøk i Efesus og brevet til menigheten i Efesus er blant de vanligste begrunnelsene for tanken om åndelig krigføring på et strategisk nivå. Efesus var et senter for magi i Romerriket. Da Paulus dro til Efesus, må han derfor ha visst noe om den intense åndelige krigføring som ville skje. Hans brev til menigheten i Efesus, etter at han hadde forlatt stedet, tyder på at kampen han gjennomgikk i byen må ha vært kraftig. Brevet inneholder en “substansielt høyere konsentrasjon av kraftterminologi enn i noe annet av Paulus sine brev”.[v] “For vi har ikke en kamp mot kjøtt eller blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet.” (Efeserne 6, 12). Resultatet av Paulus besøk i Efesus var en vekstkraftig menighet og en base for evangelisering (Ap.gj. 19,10 og 19,20). “Med andre ord, gjennom apostelen Paulus og andre i hans team, ble maktene og myndighetene over området så svekket at evangeliet raskt ble spredt. Dette var effektiv strategisk åndelig krigføring, og mange forstår det som et angrep på den kjente teritorrielle åndsmakt, Diana av Efesus.”[vi].

Et annet, mye referert eksempel, er knyttet til Daniels tre uker lange bønneperiode (Daniel 10,1-21). Daniel bønn dreide seg om storpolitiske forhold som bl.a. involverte kongen av Persia. Vi får et glimt av hva som skjedde i den åndelige virkeligheten som et resultat av Daniels bønn.

Under Daniels bønne- og fasteperiode fikk han en åpenbaring som gjorde at han mistet sin kraft. En engel kom til ham for å fortelle hva som hadde hendt. Denne engelen ble forhindret fra å komme til Daniel på hans første bønnedag. Først etter tre uker ankom han. I denne perioden forgikk det en veldig åndelig kamp i himmelrommet. Det demoniske vesenet med navnet “fyrsten av Persia” var istand til å hindre den gode engelen inntil forsterkninger ankom.

Historien levner, ifølge Wagner[vii], “ingen tvil om at territorielle ånsmakter har stor innflytelse på menneskelig liv i alle dets sosiopolitiske aspekter. Den viser også klart at det eneste våpenet Daniel hadde til å bekjempe disse mørkets herskere med var krigsbønner.”

Skildringen av Mikaels kamp i himmelrommet i Joh. åp. 12,7 kan også ses på som et eksempel på åndelig krigføring på et strategisk nivå.

Det er først og fremst tanken om åndelig krigføring på strategisk eller kosmisk nivå som har knyttet åndelig krigføring og kirkeveksttenkningen sammen. Vi skal derfor i dette kapittelet rette det meste av oppmerksomheten mot åndelig krigføring av denne typen.

Eksempler fra Argentina

Vekkelsene i Argentina har bidratt mye til at oppmerksomheten i økende grad er rettet mot åndelige krigføring på strategisk nivå. Wagner[viii] viser til Androgué, et område i utkanten av Buenos Aires. De fleste protestantiske menighetene i området strevde for å overleve, og mange av dem var nedlagt. Eduardo Lorenzo ble i 1974 pastor i en baptistmenighet med 70 medlemmer i dette området. Han beskrives som en dynamisk leder som bevisst anvendte kunnskap fra kirkeveksttenkningen. Menigheten vokste til 250 i 1987, men få av medlemmene bodde i Androgué. Fra og med -87 skjøt imidlertid veksten fart. I 1990 var det i gjennomsnitt mer enn 1000 som deltok på søndagsmøtene, og menigheten var i stor vekst.

Lorenzo ble i begynnelsen av 1980-årene konfrontert med en demonisert kvinne. Han hadde ingen erfaring med slike fenomener, men irettesatte demonen, og den forlot kvinnen. Dette førte til at Lorenzo ble interessert i slike fenomener. Han støttet to seminarer om åndelig krigføring. Kort tid etter begynte demoner å manifestere seg åpent i menighetens møter. Etter en lang periode med bønn, identifiserte Lorenzo og hans ledere en demonisk makt over Androgué. De rekrutterte et team på 35 til 40 menighetsmedlemmer som ble enig om å bruke mandag til fredag i en bestemt uke til bønn og faste. På fredag kveld deltok 200 menighetsmedlemmer i åndelig krigføring og tok autoritet over maktene over byen. Kl. 23.45 følte de at det hadde skjedd et åndelig gjennombrudd. “De visste at kampen var over. Den onde ånden hadde forsvunnet, og kirken begynte å vokse. Ikke bare ble medlemstallet tredoblet over en kort periode, men nå er 40 prosent av medlemmene fra Androgué. Året for denne seieren var 1987!”[ix]

Carlos Annacondia, en argetinsk evangelist, er kjent for sine evangeliske korstog i byområder. Wagner[x] mener at resultatene av hans virksomhet i stor grad kan tilbakeføres til åndelig krigføring. Annacondia innlemmer i sitt “evangeliseringsarbeid en ny vektlegging av åndelig krigføring – utfordringen av makter og myndigheter, og proklameringen av evangeliet, ikke bare til menneskene, men til de åndelige vokterne som holder menneskene fanget”[xi]. Dette eksemplifiseres ved å vise til resultatene av en Annacondia-aksjon i La Plata. En pinsemenighet[xii], ledet av pastor Alberto Scataglini, vokste fra 500 til 2500 i løpet av tre år etter Annacondias aksjon. Nabomenigheten, Los Olivos baptistmenighet, ledet av Alberto Prokopchuck, vokste fra 200 til mer en 1600 medlemmer i den samme perioden.

Et annet eksempel er fra byen Resistencia, også i Argentina. Etter å ha lest John Dawsons[xiii] bok “Innta byene for Gud”, ble Victor Lorenzo[xiv] interessert i de åndelige fenomenene som Dawson beskriver. Lorenzo forsøkte så, i tråd med Dawsons anbefalinger, å få oversikt over stedets historie. Han besøkte offentlige biblioteker, museér og kom også i kontakt med professorer på det lokale universitet som var eksperter på byens historie. Lorenzo identifiserte i løpet av denne prosessen fire åndsmakter som han mente hadde stor betydning for den åndelige situasjonene i byen. Et par måneder senere, under et besøk av Cindy Jacobs, ble ytterligere to åndsmakter identifisert. Sammen med henne engasjerte Lorenzo en gruppe av trente forbedere som i sentrum av byen “i fire timer kjempet en heftig kamp mot de usynlige makter over byen”[xv].

Etter denne perioden ble det åndelige klimaet i byen, ifølge Lorenzo, endret betydelig. Det ble større åpenhet for evangeliet, og menigheten hans ble fordoblet i løpet av de tre neste årene.

Kartlegging av åndsmakter

Med utgangspunkt i tanken om åndelig krigføring på strategisk nivå har flere begynt å arbeide med hvordan det er mulig å kartlegge åndsmakter (“spiritual mapping”). Ifølge Lorenzo[xvi] er hensikten med en slik kartlegging å få fram mest mulig presis informasjon om identiteten til åndsmakter, deres strategi, og hvilke metoder som brukes til å påvirke folk og menigheter i en bestemt område. “Kartlegging av åndsmakter er som etterretningsstyrker i en hær. Gjennom disse styrkene går vi bak fiendens linjer for å forstå fiendens planer og befestninger.”[xvii]

John Dawson, leder av Ungdom i Oppdrag i Los Angeles, var en av de første som forsøkte å vise hvordan man kan kartlegge åndsmakter i et område. Han mener det spesielt er viktig å studere den sosiale, politiske og religiøse utviklingen i et området. Andre har lagt vekt på å kartlegge antireligiøse symboler og monumenter som befinner seg i et område[xviii].

Wagner[xix] mener at kartleggingen av åndsmakter i en by, bør inneholde to hoveddeler: Innsamling av informasjon og handling. Informasjonsinnsamlingen bør rettes mot:

– byens historie,

– dens fysiske utforming og

– åndelige utvikling.

I undersøkelsen av byens historie kan en skille mellom grunnleggelsen av byen og den senere utviklingen. Eksempler på forhold som bør kartlegges angående grunnleggelsen, er hvem som grunnla byen, og hva begrunnelsen for grunnleggelsen var; hva som var grunnleggernes tro, filosofi og visjoner for byen og hva dens navn betyr. En bør spørre om det finnes andre betegnelser på byen eller området, hvilken betydning disse navnene har og om de er knyttet til religion, anti-religiøse forhold e.l.

Følgende forhold kan ha betydning for den senere utviklingen av byen: Hvilken betydning har byen i nasjonens utvikling? Hva var visjonen til fremstående ledere for byen ? Har det skjedd radikale endringer i byens utvikling? Har det skjedd betydningsfulle eller bråe endringer i byens økonomiske liv? Har det vært perioder med stor innvandring og språklige, kulturelle endringer? Hvordan er innvandrerne eller minoriteter blitt behandlet? Hvordan er ulike raser eller etniske grupper blitt behandlet? Har lederne i byen brutt betydningsfulle avtaler eller overenskomster? Har kriger hatt betydning for byen og har blodige slag funnet sted der? Hvordan har byen behandlet fattige og undertrykte? Har grådighet eller korrupsjon preget politiske, økonomiske eller religiøse ledere? Hvilke naturlige katastrofer har rammet byen? Hvilken musikk lytter man på, og hva er budskapet i denne musikken? Hvilke ord vil folk flest bruke for gi en negativ og positiv karakteristikk av byen?[xx]

For det tredje er det viktig å studere byens religiøse historie. Hvilke religiøse holdninger har preget byen før og etter grunnleggelsen og hvordan ble religionen praktisert? Var det religiøse forhold av betydning for grunnleggelsen av byen? Hvilke ikke-kristne religioner eller ordener har vært tilstede i byens utvikling? Har satanistgrupper eller okkulte grupper vært virksomme i byen? Under hvilke omstendigheter kom kristendommen til byen? Hvilken rolle har kristne ledere spilt i byens utvikling? Blir det flere eller færre kristne i byen? Har det vært religiøse konflikter i området, konflikter mellom kristne eller splittelse mellom byens menigheter?[xxi]

Undersøkelsen av byens fysiske utforming bør rettes mot følgende forhold[xxii]: Hvilke endringer har skjedd i den arealmessige og arkitektoniske utbyggingen av byen? Er det brukt spesielle symboler i utformingen av byen? Er det spesielle arkitektoniske eller lokaliserings-messige relasjoner mellom de viktige bygningene, parkene e.l i byen, eller har betydningsfulle historiske begivenheter skjedd på tomtene til disse bygningene eller områdene? Hvilken bakgrunn og betydning har ulike monumenter, landemerker e.l. i byen, og hvilken kunst befinner seg i muséer og andre viktige bygninger? Hvor er butikker som omsetter pornografisk litteratur eller filmer lokalisert, hvor skjer prostitusjon og homoseksuell aktivitet og hvor gjennomføres aborter? Er det spesielle steder hvor grådighet, utbytting, fattigdom, diskriminering, vold eller hyppige ulykker har preget situasjonen? Hvor fant betydningsfulle voldelige handlinger sted?

Endelig understreker Wagner[xxiii] at man også bør rette oppmerksomheten mot den åndelig situasjonen på stedet. Som eksempler mener han at det er viktig å få kunnskap om hvilke territorielle åndsmakter som har og har hatt betydning for byen, hvilke steder hvor betydelig okkult og antikristelig virksomhet har vært bedrevet, samt hvor tilbedelse til slike makter skjer og har skjedd tidligere i stedets historie. Han understreker også betydningen av å undersøke hvordan kristne ledere har blitt mottatt i byen, om evangelisering har gitt få resultater, og om det er “lett” å be i alle deler av byen. Hvor kirkene er lokalisert, hvilke og hvor mange av dem som er levende fellesskap, kan ha betydning. Dessuten bør man vurdere hvilken betydning de kristne lederne har i byen, hvordan enheten blant dem er, og hvilken holdning byens ledere har til kristen moral. Endelig er det viktig å lytte til hva modne forbedere hører fra Gud om stedets tilstand.

Inn i samfunnet

Det finnes mange metoder for å bekjempe territorielle åndsmakter. I dette avsnittet skal vi se på noen av dem. Fellestrekket ved eksemplene er at bønnearbeidet flyttes ut av menighetens lokaler og inn i samfunnet som omgir dem. De fire eksemplene vi skal se på er: Jesusmarsjer, bønnevandringer, bønneekspedisjoner og bønnereiser[xxiv]. I tilknytning til slike metoder siteres ofte Josva 1,3: “Hvert sted dere setter foten på, gir jeg dere, slik som jeg lovet Moses”.

Den første Jesusmarsjen foregikk i mai 1987 i London. Arrangørene håpet på 5.000 deltakere. Til tross for elendig vær stilte 15.000 mennesker opp. Året etter deltok 55.000. Siden er det arrangert Jesusmarsjer over hele kloden.

Disse marsjene kan knapt kalles åndelig krigføring. Barn og voksne er med. Det brukes ballonger, bannere, bønn, lovprisning og musikk. Likevel er hensikten med marsjene knyttet til åndelig krigføring. Ved å flytte aktivitetene ut i gatene skal marsjene bidra til å redusere de territorielle åndsmaktenes slagkraft.

I Bibelen finnes det noen eksempler som har mye til felles med dagens Jesusmarsjer. Et av dem er da David ledet en hyllingsprosesjon inn i Jerusalem (2. Sam. 6,12-17).

Det har vært flere bønnevandringer i Skandinavia, bl.a. i Stavanger, Bergen og Kristiansand, hvor folk fra flere kirkesamfunn har deltatt. Stavanger indremisjon arrangerer regelmessige vandringer i byen. En bønnevandring foregår ved at en gruppe mennesker går ut på gatene og ber for de stedene de passerer. Bønnevandringer er for alle.

UiO-lederen John Dawson som bor i det mest belastede området i Los Angeles, arrangerte en bønnemarsj i sitt nabolag. Han forteller: “Vi stod foran hvert hus, irettesatte satans verk i Jesu navn, og bad om at Jesus måtte bli åpenbart i hver eneste familie.”[xxv]

I forbindelse med 700-årsjubiléet for den sveitsiske nasjon i 1991, gikk tre nonner sammen om å gå gjennom de 12 provinsene i landet. De hadde bønnesamlinger underveis, holdt seminarer om forbønn i hovedstaden i hver av provinsene, og inviterte folk i de lokale kirkene til å bli med dem på ekspedisjonen. Siden har det vært mange bønneekspedisjoner. Hensikten er å be for bestemte områder.

Alle kan ikke delta i bønneekspedisjoner. Behovet for modenhet og kall er større enn i Jesusmarsjene og bønnevandringene. Alle ekspedisjonene bør ha med et visst antall erfarne forbedere som er vant til utholdenhet i bønn.

Ved bønnereiser drar en gruppe forbedere inn i områder hvor det er få eller ingen kristne, og hvor motstanden mot kristentroen er stor. Formålet er å redusere åndsmaktenes herredømme på spesielle steder hvor de står sterkt. Bare trente forbedere bør delta på bønnereiser.

Metodene som er nevnt i dette avsnittet må ikke erstatte evangelisering eller sosiale hjelpetiltak. Hensikten er å støtte dette arbeidet ved å redusere de åndelige hindringene. Motivet bak slike marsjer må heller ikke være “å bli sett av mennesker”. Da rammes vi av kritikken mot hyklerne som liker å vise seg fram når de ber (Matt. 6,5-6).

Innvendingene

Denne tenkningen er omstridt. Det er flere som har understreket at vår oppgave er å proklamere evangeliet og lovprise Herren i stadig nye områder. Gjennom dette vil stadig større områder åpnes for evangeliet. På denne måten vil vi indirekte redusere betydningen av eventuelle territorielle åndsmakter.

Til denne innvendingen bør det nevnes at tanken om åndelig krigføring mot territorielle åndsmakter ikke utelukker at man gjennom intensiv kristen virksomhet indirekte kan redusere styrken til eventuelle territorielle åndsmakter. Kritikerne mener imidlertid at åndelig krigføring på stategisk nivå ikke er nødvendig.

Det er mange som understreker farene ved åndelig krigføring på strategisk nivå. Å ta kampen opp mot sterke åndsmakter kan gi uventede og vonde resultater. En slik tjeneste bør derfor drives med varsomhet. Man bør ikke gjøre det på egenhånd. Dessuten er det trolig kun et relativt begrenset antall mennesker som bør inneha en slike tjeneste.[xxvi]

En tredje innvendig, er at denne tenkningen lett kan føre til at enkelte ser demoner “bak hver busk”. Det er selvfølgelig en fare og det finnes nok historiske eksempler på at det har vært tilfellet i enkelte miljøer. For stor oppmerksomhet mot demoner er ikke i overenstemmelse med Bibelen. I tråd med resonnementene til C.S. Lewis[xxvii], er det likevel nødvendig å skaffe seg kunnskap om djevelens virksomhet og metoder for å kunne bekjempe ham.

En overfokusering på demoniske krefter kan føre til at en undervurderer psykologiske og sosiale prosesser i samfunnet. Alt som skjer, er ikke et resultatet av demoner. Fattigdom og undertrykking er et resultat av egoisme og uønskede sosiale strukturer. Kraft[xxviii] understreker at psykiske problemer ofte ikke har noe med demonisering å gjøre. Demonisering kan likevel i en del tilfeller være årsaken til slike problemer. Dessuten kan slike problemer ha sin rot i både psykologiske og åndelige forhold. Et slikt resonnement er også rimelig med tanke på betydningen av territorielle åndsmakter. Tenkningen innebærer derfor ikke at man skal la være å bry seg om praktisk og politisk arbeid for å endre på de samfunnsmessige forhold som ikke er riktige.

I Europa har evangeliske kristne hevdet at den folkelige katolisismen inneholder elementer av “hvit magi”. Velsignet vann og bibler plassert på bestemte steder, skulle f.eks. hindre sykdom. Praktiseringen av åndelig krigføring på strategisk nivå kan av og til bevege seg på grensen til hvit magi. F.eks. kan betydningen av å oppholde seg og bevege seg i bestemte områder for å bekjempe territorielle åndsmakter, overvurderes. Det er derfor nødvendig å tenke nøye igjennom hvor grensen går mellom åndelig krigføring og hvit magi.

Oppsummering

Tanken om territorielle åndsmakter kan gjenfinnes i bibelske tekster. Efeserbrevet brukes som et eksempel. Daniels kamp mot fyrsten av Persia kan forstås som krigføring mot territorielle åndsmakter eller åndelig krigføring på strategisk nivå. I vekkelsen i Sør-Amerika praktiseres åndelig krigføring mye.

Kartlegging av åndsmakter skal øke slagkraften i kampen mot teritorrielle åndsmakter. Forståelse av et områdes politiske og åndelige utvikling, og lokalisering av antikristelige symboler, er viktige elementer i en slik kartlegging.

Åndelig krigføring på strategisk nivå er under sterk debatt. Kritikerne hevder at vår oppgave som kristne er å etablere kristne fellesskap på alle steder. Gjennom disse fellesskapenes virksomhet og lovprisningen vil territorielle åndsmakter bekjempes. Egen åndelig krigføring er unødvendig. Tilhengerne hevder at både åndelig krigføring og menighetsplanting er nødvendig.

Tilhengerne og kritikerne er enig om at åndelig krigføring på strategisk nivå er risikofylt. Man bør være meget varsom med praktiseringen. Stor åndelig modenhet er nødvendig, og ingen må forsøke seg på egenhånd.

———————————————-

[i] 1992b

[ii] 1992b

[iii] Wagner 1992b, s. 18

[iv] 1992

[v] Wagner 1992b, s. 68

[vi] Wagner 1992b, s. 68

[vii] 1992b, s.68

[viii] 1992b

[ix] Wagner 1992b, s. 22

[x] 1992b

[xi] Wagner 1992b, s. 26