I debatten om menighetsledelse er det to klare fronter. De som ønsker en sterk pastor og de som advarer mot sterke ledere. For å kunne si noe viktig om dette temaet er det viktig å klargjøre hva begrepet sterk pastor eller sterk leder innebærer.

Viktig for vekst

En sterk lederskikkelse ser ut til å være en av flere viktige forutsetninger for menighetsvekst. Behovet for å gi pastoren en slik lederfunksjon støttes av studier, men er også temmelig lett å observere for dem som følger med på menigheter som vokser i Norge og i verden for øvrig. Det er ut fra dette viktig å sikre at pastoren får tilstrekkelig handlingsrom til å arbeide.

Hva preger så sterke ledere

De vanlige poengene som man ofte tenker på når en sterk leder skal beskrives er viktige. Vedkommende må tro på det han gjør, være visjonær og ha mål for sitt arbeide. Han må ha evne til å fatte beslutninger og få dem iverksatt, o.s.v. Dette er meget sentrale egenskaper som alt for få menighetsledere har, men det er likevel bare en liten del av det å være sterk. Om det kun er disse sidene som er viktige for en pastor vil han kanskje ha suksess en periode, men jeg tror ikke ledelsesformen er bærekraftig.

En leder som vil ha folk med seg må også ha evne til å motivere andre. Han må ha evne til å drøfte sine tanker med andre ledere og medarbeidere, og vedkommende må ha evne til begrunne sine beslutninger. Han må også kunne inngå kompromisser, men uten at framdriften stopper. Evnene til å samtale og drøfte må imidlertid ikke i for stor grad gå på bekostning av handlingsevne. Da ender vi i en diskusjonsklubb. Det finnes dessverre også mange eksempler på dette.

Klokskap på disse områdene er viktig men ikke nok.

Ærlig og ekte

Sterke pastorer har en lederstil som er ekte å ærlig. Dette er lite studert, men jeg tror er en forutsetning for at sterkt lederskap skal gi langsiktige resultater er at ledere er ærlige med nederlag og egne begrensninger. Vedkommende må ta sjansen på å vise sin svakhet. Han må være ekte og nær.

Frivillighet

At mennesker frivillig slutter seg til en menighet gjør det nødvendig for lederne å utvikle tillit til medlemmene. Gode rutiner som sikrer at pastor og øvrig ledelse får bekreftet denne tilliten blir da viktig. Det er synd om den eneste måten å signalisere mistillit på er å lage bråk eller forlate forsamlingen.

I menigheter hvor man ikke har formaliserte styrings- og beslutningsrutiner utvikles ofte uformelle og usunne maktstrukturer basert på slekt, klikker eller penger. Det er svært vanskelig å demme opp for dette uten god organisering og formelle styringsrutiner. Pastorer klare ikke alene å forhindre en slik utvikling. I enkelte tilfeller har vedkommende selv bidratt til et slikt problem ved overdreven bruk av ektefelle, barn eller slektninger når det finnes bedre ledere i menigheten, eller ved å gi for stor oppmerksomhet til pengesterke medlemmer eller medlemmer som er i maktposisjoner i samfunnslivet. Samtidig er det viktig å gjøre bruk av den kompetanse slike mennesker har.

Formelle styringsrutiner må verken utformes slik at de gir tungvinte og sendrektige beslutningsprosesser eller slik at ledere kan forbli over lang tid i sine funksjoner uten tillit fra menighet.