Large enough to celebrate, small eno­ugh to care.”   Carl F. George[i]

Fra Kirkevekstboka skrevet i 1995:

Hovedspørsmål

Temaet for dette kapittelet er organisering av me­nighetsarbeidet. Drøftingen vil først og fremst dreie seg om hvilke grupper en menighet bør inneholde for å kunne vokse. Dessuten skal vi se på betydningen av å utvikle tilbud til bestemte befolkningsgrupper.

Wagner[ii] mener at store, mellomstore og små grup­per tilsammen utgjør en menighet[iii]. Store grup­per har over 80 medlemmer, mellomstore grup­per har 30 til 80, mens små grupper har fra 5 til 15 medlemmer. Menigheter som er bygd opp på denne måten, vil verken være for store slik at den enkelte fø­ler seg fremmedgjort og alene eller for liten til å kunne skape spennende festsamvær[iv]. De vil ha færre vekstbarrierer enn menigheter som bare består av én mellomstor eller stor gruppe. Veksten i slike én-gruppe-menigheter stopper, som vi skal se i kapit­tel 8, vanligvis ved ca. 200 medlemmer fordi større enheter skaper fremmed­gjø­ring. Slike menigheter har normalt bare en pas­tor og få “arenaer” hvor frivil­lige ledere kan få en prak­tisk og varig trening. Min­dre grupper kan være en gunstig ramme for å ut­vikle ledere.

 

Smågrupper

Byggesteiner

Jeg har tidligere påpekt at menigheter som vokser legger vekt på å bygge opp mindre grupper in­nenfor menigheten. I slike grupper kan alle bli godt kjent med hverandre. Det er mulig å utvikle intimitet og gruppene kan bli preget av en “kom-som-du-er-hold­ning” med stor forståelse, åpenhet, ærlighet og ak­sept[v].

George[vi] mener at smågrupper må gjøres til byg­gesteiner i menighe­tens grunnmur. Alle beslutninger, alle deler av me­nigheten og all lederut­vikling må bli evaluert i lys av deres bidrag til å mu­ltiplisere små­grupper.

Evangelisere og  inkludere

Begrunnelsen for å gjøre smågrupper til grunnvol­len i menighetens arbeid er flersidig. For det første mener flere at slike grupper kan være en nøkkel til evangelisering. Paul Yonggi Cho[vii] viser til at små­gruppene er det viktigste redskap hans menighet har, til å nå nye med evangeliet. Dette skjer både ved at gruppene fungerer som magneter i nabolaget, og ved at gruppemedlemmene inviterer venner til sam­lingene. Cho uttrykker det slik: “Hver gruppe blir en kjerne til vekkelse i sitt nabolag, fordi cellegrup­pen er stedet hvor sant liv kan finnes i det nabolaget. Når et cellemøte er fullt av liv, og når folk er lykke­lige og meddeler andre sin tro og vitner om hva Herren har gjort i deres liv, vil andre mennesker bli trukket til dem.” [viii]

Store menigheter har ofte vanskelig for å in­kludere nye i menighetens miljø. Ingen bestemte til­deles an­svar. Ved å få de nye inn i mindre grupper vil per­sonlige relasjoner fortere utvikles slik at man ikke fø­ler seg alene. En liten gruppe vil føle an­svar for å følge opp og holde kontakt med den nye. På denne måten kan smågrupper være et viktig redskap i ar­beidet med å vinne mennesker og gjøre dem til disi­pler.[ix]

Åndelig vekst

Store møter er lite egnet til å sikre at den enkelte vokser åndelig. Små fora kan i større grad gjøre det mulig å utvikle en opplæring tilpasset den enkelte. Det kan også være lettere å utvikle og praktise­re sine åndelige gaver i en liten og trygg sammenheng. Rela­sjonene i slike grupper kan hjelpe den enkelte til å finne sin tjeneste eller sitt kall i menighetsarbeidet.

Omsorg

Små fora er mye bedre egnet til å ut­øve omsorg for den enkelte. Det kan både være gjen­tagende og varig forbønn for spesi­elle forhold, og mer praktisk omsorg i akutte situasjoner. Smågrupper er blitt viktigere de siste tiårene fordi mange ikke har familie og slekt å støtte seg til der de bor. Dessuten vil en voksende menighet stadig få kontakt med per­soner som ikke har kristen familie eller slekt.

Smågrupper vil kunne sørge for at arbeidet med besøk på sykehus o.l. blir gjort og fordelt utover hele menigheten. Ofte faller dette arbeidet på al­ler­ede overbelastede enkeltpersoner, eldsteråd eller på pas­toren. Pastor og eldsteråd får da mindre tid til å lede menigheten.

Ledertrening

Smågruppene kan være et egnet sted for re­krutte­ring og utvikling av nye ledere. En mulighet er å la hver gruppeleder ha en “lederaspirant” som gradvis settes i stand til å ta på seg lederoppgaver. Et slikt system legger til rette for at menigheten hele ti­den utvikler ledere som kan starte eller ta over grupper. Dette skaper økt vekst­kraft.

 

Hvordan utvikle smågrupper?

Mange menigheter har forsøkt smågrupper uten at det har blitt en entydig suk­sess. En del mennesker føler det vanskelig å inngå i et lite og tett fellesskap hvor stor grad av åpenhet og tillit er nødvendig. Det kan derfor ta lang tid å ut­vikle grupper som fungerer.

En utbredt måte å bygge opp et gruppesystem på er å utvikle nabogrup­per. Fordelen med slike grupper er at opp­merksom­heten kan rettes mot nabolaget som grup­pemedlem­mene bor i. Man må imidlertid huske på at denne metoden kan føre til at personer med svært ulik bak­grunn, alder og interes­ser kommer i samme gruppe. Spredningen kan bli så stor at en­kelte vil fo­retrekke å ikke delta.

En måte å unngå dette proble­met på er å sette sammen noe mer ensartede grup­per, eller la natur­lige venne­flokker danne grupper[x]. Det et er da vik­tig å sørge for å få inte­grert per­so­ner som ikke har en naturlig ven­nekrets i menighe­ten, samt nye med­lemmer. For å unngå at menig­hetens vekstkraft re­dusere, er det av stor betyd­ning at man kla­rer å splitte slike grupper når de vok­ser. Dessuten er det viktig at grup­pelede­ren sørger for at gruppesam­ling­ene ikke ut­vi­kler seg i retning av hyg­gekvel­der[xi].

En mer uvanlig metode er å utforme grupper rettet mot spesielle formål, oppgaver eller behov. Gruppene kan set­tes sammen ut fra tjenestene man har i me­nigheten, f.eks. søndagsskole­lærere og menighetstje­nere. Personlig omsorg kan da kombineres med ut­veksling av idéer og gjensidig motivering til tjeneste. Det blir i tillegg mindre tidkrevende å delta i små­grupper og samtidig ha tjenester i menigheten. Andre al­ternativer er å utvikle grupper som er spesi­elt ret­tet mot formål som disippeltrening eller mot spesi­elle behov som rehabelitering etter ei livskrise[xii].

Ved oppbyggingen av smågrup­per kan flere av de nevnte metodene brukes samtidig. Man kan både ha nabo-, venne-, tenå­rings- og di­sippeltreningsgrupper. Alle gruppene, uansett spesia­litet, bør inneholde in­dividuell omsorg (veiledning, prak­tisk hjelp og for­bønn), bibelstudium, bønn, lov­pris­ning og evangelise­ring[xiii].

 

Mellomgruppen, forsamlingen

 

Svært mange menigheter stopper å vokse når de blir så store som en mellomstor gruppe (30-80 aktive perso­ner). Grunnen til dette er at menigheter opp til denne størrelsen i ho­vedsak bare består av én gruppe (med unntak av noe barne- og ungdomsar­beid). Gradvis øker fremmedgjø­ringen, og veksten stagne­rer. Likevel er denne grup­pestørrelsen viktig for me­nigheten.

I kirkevekstlitteraturen er det først og fremst be­tydningen av å utvikle smågrupper og store fest­sam­vær som er drøftet. Mellomgruppen er lite behandlet, men er likevel nødvendig i en menighet.

Slike grupper er av en størrelse som gjør at den en­kelte har tilstrekkelig oversikt samtidig som de inne­holder en viss bredde og spenst. De aller fleste vil kjenne hverandre såpass godt at de kan føre en grei samtale.

De mellomstore gruppene er godt egnet til aktivite­ter som det er vanskelig å ha i en stor forsamling og som det samtidig ikke er mulig eller effektivt å ha i de minste gruppene. Det kan for det første dreie seg om tilbud til ulike aldersgrupper som barn, ung­dom eller eldre. For det andre kan det dreie seg om ulike opplæringstiltak og bibelstudier, hvor kravene til le­derne er så store at det vil bli for res­surs- og tidkre­vene å lære opp alle lederne i smågruppene. Dersom det samti­dig er umulig å utforme et opp­legg som er til­passet hele menigheten (f.eks. ungdom og pensjo­nister) er det riktig å velg den mellomstore gruppen.

 

Storsamling med fest i Guds hus

 

Det er en økende forståelse for hvor inspirerende og betydningsfulle de store festsamværene kan være for Guds folk. Vi vil derfor drøfte dette temaet i et eget kapittel (9). Her vil vi bare ta opp ett par poeng som vi ikke kommer tilbake til.

Når det er samlet mange men­nesker som er hung­rige etter å møte Gud, mener Wagner[xiv] at en spesiell type lov­prisning kan inntreffe. Fra sosiologien vet vi at kollektiv atferd blir anner­ledes i små enn i store grupper. Størrelsen på forsam­lingen har derfor be­tydning for hvordan et møte blir. Selv om det ikke er en direkte sammenheng mellom størrelse og atmo­sfære, vil menigheter med mange tilstede på ukens hovedmøte ha lettere for å skape en gunstig atmo­sfære for feiring. For små menighe­ter kan regel­messig sam­arbeid med an­dre menighe­ter kompensere for manglende størrelse. Kanskje kan mindre na­bomenigheter med jevne mellomrom ar­rangere lov­sangkvelder. De unge har gjort dette på flere steder, men de voksne utnytter sjelden mulig­he­ten til den inspirasjon slike fellessamlinger kan gi. En må imid­lertid huske på at dersom forskjellene mellom menig­hetene er stor kan kompromisser om form lett skape samlinger som ingen av deltakerne synes er in­spire­rende.

Feiringer var viktig i bi­belsk tid. Tempelet var ut­formet slik at mange kunne være tilstede sam­tidig for å søke Gud og se andre gjøre det. Store fei­ringer har vært en viktig del av den jødiske og kristne tra­disjon, fra soningsdagen, tabernakelfes­ten, pinsefei­ringen til mo­derne Billy Graham-kampan­jer.[xv].

 

Homogenitetsprinsippet

Hva det innebærer

Et av de mest omdiskuterte bidrag fra kirkevekst­bevegelsen er det såkalte homogenitetsprinsippet. Dette prinsippet kom først til uttrykk gjennom McGavrans[xvi] observasjon av at folk øn­sker å bli kristne uten å bryte rasemessige, språklige eller klassemessige barrierer.

Wagner[xvii] mener at av hypotesene framsatt gjen­nom kirkevekstbevegelsen er dette den som har størst generalitet. Han påpeker at to tiår med forsk­ning i utallige kulturer i de fleste områder i ver­den viser at kirker som vokser, er kirker som ret­ter seg mot én homogen gruppe.

Kontroversielt

Mange har funnet det vanskelig å akseptere dette prinsippet. Jim Reapsome[xviii], redaktør i Evangelical Mission Quarterly, hevder at vi må motstå fris­telsen til å rettferdigjøre kirke- og mi­sjonstaktikk på basis av hva som samler mest folk. Isteden må vi pri­oritere forkynnelsen av det nye mennes­ket. Omvendelse dreier seg for ham om å bryte ned so­siale, religiøse, økonomiske og etniske barrierer (kol. 3,11).

Dette synspunktet er i tråd med ge­nerelle strø­minger i de nord-amerikanske og vest-eu­ropeiske samfunn. Ulike sosiale og etniske grupper skal leve i mangfoldige og harmoniske samfunn. Kristne, ofte intellektuelle, utviklet derfor ifølge Wagner[xix] en holdning om at kirker som inkluderte ulike grupper er mer velbehagelig for Gud enn de som bare inne­holder én gruppe.

I Skandinavia, iallfall i de fleste områder, har vi ikke samme mangfold av etniske, sosiale eller kultu­relle grupper, som man finner i storbyer i USA og på det europeiske kontinentet. Imidlertid har vi nok av ek­sempler på at menigheter som vokser, er preget av en viss homogenitet. Enkelte menigheter vinner flest mennesker i en viss aldersgruppe, andre er særlig ef­fektive i rekrutteringen av unge familier, noen til­trekker seg enslige, enkelte når best mennesker som har eller har hatt alkohol- eller narkotikaproblemer, mens andre menigheter synes å rekruttere intellek­tuelle. Jeg tror de fleste som er kjent med vårt kris­tenliv, relativt raskt kunne plas­sere menigheter inn i de ulike gruppene.

At ulike menigheter er mest effektive i arbeidet med å nå bestemte grupper, betyr ikke at andre utestenges, eller at det ikke finnes noe varia­sjon i medlemssammensetningen i disse menighe­tene. Det betyr rett og slett at menigheten har ut­viklet en kultur eller tradisjon som gjør den mest ef­fektiv overfor bestemte grupper. Ifølge konklusjonene i mye av kirkevekstlitteraturen er det viktig for me­nigheter som ønsker vekst, å finne fram til hvilke grupper de er mest effektive til å nå og utnytte disse fortrinnene.

Enkelte har hevdet at homogenitetsprinsippet kan bidra til rasisme. Wagner[xx] argumenterer imid­lertid for at prinsippet slett ikke fremmer rasisme. Det er basert på en høy vurdering av ulikheter i kul­tur og fremhever hvor rett det er at menighetene utvikler en kristen livsstil som er tilpasset kulturen til med­lem­mene. Han mener også at Det nye testamentet gir sin tilslutning til homogenitetsprinsippet ved å under­streke at ikke-jøder ikke må adoptere den jødiske kulturen for å bli kristne.

Et eksempel på homogene menigheter som oppfat­tes som lite kontroversielle av de fleste kristne, er de messianske synagogene som har vokst fram, først og fremst i USA. De har vært et effektivt redskap for å nå jøder med evangeliet. Samtidig har jødene gjen­nom disse menighetene fått bevare mye av sitt kultu­relle sær­preg.

 

Multimenigheter

 

Homogenitetsprinsippet innbærer at man bør konsentrere innsatsen mot relativt homogene grup­per. Betyr dette så at én menighet ikke kan nå flere ulike grupper?

I de fleste menigheter er det tilbud som er tilret­te­lagt for bestemte grupper. Det er ungdomsmøter, unge-voksne grupper og pensjonisttreff. Til en viss grad har man m.a.o. allerede utformet opplegg tilpas­set homogene grupper. Selv om mange bare deltar i virksomheten til sin egen gruppe (f.eks. ungdoms­gruppen), oppfatter de fleste menigheter ikke dette som et helhetlig tilbud eller som en egen menighet.

Begrunnelsen for å ikke utforme helhetlige tilbud til de ulike grupper er ofte knyttet til et ønske om at alle grupper skal være en del av samme menig­hets­fellesskap. Vi har tidligere i dette kapittelet dis­kutert dette spørsmålet prinsipielt. Her vil jeg bare påpeke at det teknisk sett er mulig å ut­forme helhetlige til­bud til ulike grupper innenfor en menighet. Et slikt tilbud kan inkludere egne gudstjenester, slik følgende eksmpel illustrerer:

I en storbykirke holdes det seks ulike gudstjenester med samme svarte prest. “Den første høykirkelige gudstjenesten med orgelmusikk begynner kl. 6 om morgenen, den neste har gitarakkompanement og litt lettere opplegg, den tredje er for barnefamilier, der deltar barna i opplegget, den fjerde for de som li­ker rock, den femte har et forholdsvist enkelt opp­legg, mens den sjette kl. seks om ettermiddagen når alko­holikerne, de narkomane og taperne i samfun­net.”[xxi]

Det er vanskelig å bygge opp hel­hetlige tilbud til flere grup­per. For en menighet som har holdt til på samme sted i mange år vil det være vanskelig å unngå bli identi­fisert med en bestemt stil eller form. Dette kan redusere muligheten for å tiltrekke seg andre grup­per av befolkningen enn de som aller­ede går i menig­heten. Vil man likevel forsøke å bygge opp hel­het­lige tilbud til ulike grupper, må menigheten regne med å bruke relativt store ressurser for å på­virke fordommer hos målgruppene. Dersom me­nigheten allerede har kontakt med inn­vandrere el­ler andre sosiale og kulturelle minori­teter, vil det være fornuftig å ta ut­gangspunkt i disse.

 

Oppsummering

 

I dette kapittelet har jeg argumentert for at en me­nighet bør bestå av tre ulike grupper: Smågrupper som sikrer at den enkelte kommer inn i et tett felles­kap, mellomstore grupper tilpasset un­dervisning eller bestemte grupper som ungdommer eller pensjonister, samt store grupper som gjør det mulig å skape fest­samvær.

Homogenitetsprinsippet innebærer at folk øn­sker å bli kristne uten å bryte rasemessige, språklige eller klassemessige barrierer. Dette betyr at man bør for­søke å utvikle menigheter rettet mot bestemte be­folknings­grupper. Et annet alternativ er å utvikle menigheter med parallelle tilbud til ulike grupper, såkalte mul­timenigheter.

 

[i] 1992, på omslaget.

[ii] 1984

[iii] Dette poenget understreker han gjennom følgende formulering: “Celebration + Congregation + Cell = Church” (Wagner 1984, s. 111).

[iv] George 1992

[v] Våge 1990

[vi] 1992, s. 87.

[vii] 1983

[viii] Cho 1983, s. 62.

[ix] George 1992

[x] Williams 1991

[xi] Williams 1991 og Arnold 1992

[xii] Arnold 1992

[xiii] Arnold 1992

[xiv] Wagner 1984

[xv] Wagner 1984

[xvi] 1970

[xvii] 1984

[xviii] 1983

[xix] 1984

[xx] 1984

[xxi] Ray Bakke til Vårt Land 16. okt. 1993, s. 14.

Large enough to celebrate, small eno­ugh to care.”   Carl F. George[i]

Hovedspørsmål

Temaet for dette kapittelet er organisering av me­nighetsarbeidet. Drøftingen vil først og fremst dreie seg om hvilke grupper en menighet bør inneholde for å kunne vokse. Dessuten skal vi se på betydningen av å utvikle tilbud til bestemte befolkningsgrupper.

Wagner[ii] mener at store, mellomstore og små grup­per tilsammen utgjør en menighet[iii]. Store grup­per har over 80 medlemmer, mellomstore grup­per har 30 til 80, mens små grupper har fra 5 til 15 medlemmer. Menigheter som er bygd opp på denne måten, vil verken være for store slik at den enkelte fø­ler seg fremmedgjort og alene eller for liten til å kunne skape spennende festsamvær[iv]. De vil ha færre vekstbarrierer enn menigheter som bare består av én mellomstor eller stor gruppe. Veksten i slike én-gruppe-menigheter stopper, som vi skal se i kapit­tel 8, vanligvis ved ca. 200 medlemmer fordi større enheter skaper fremmed­gjø­ring. Slike menigheter har normalt bare en pas­tor og få “arenaer” hvor frivil­lige ledere kan få en prak­tisk og varig trening. Min­dre grupper kan være en gunstig ramme for å ut­vikle ledere.

 

Smågrupper

Byggesteiner

Jeg har tidligere påpekt at menigheter som vokser legger vekt på å bygge opp mindre grupper in­nenfor menigheten. I slike grupper kan alle bli godt kjent med hverandre. Det er mulig å utvikle intimitet og gruppene kan bli preget av en “kom-som-du-er-hold­ning” med stor forståelse, åpenhet, ærlighet og ak­sept[v].

George[vi] mener at smågrupper må gjøres til byg­gesteiner i menighe­tens grunnmur. Alle beslutninger, alle deler av me­nigheten og all lederut­vikling må bli evaluert i lys av deres bidrag til å mu­ltiplisere små­grupper.

Evangelisere og  inkludere

Begrunnelsen for å gjøre smågrupper til grunnvol­len i menighetens arbeid er flersidig. For det første mener flere at slike grupper kan være en nøkkel til evangelisering. Paul Yonggi Cho[vii] viser til at små­gruppene er det viktigste redskap hans menighet har, til å nå nye med evangeliet. Dette skjer både ved at gruppene fungerer som magneter i nabolaget, og ved at gruppemedlemmene inviterer venner til sam­lingene. Cho uttrykker det slik: “Hver gruppe blir en kjerne til vekkelse i sitt nabolag, fordi cellegrup­pen er stedet hvor sant liv kan finnes i det nabolaget. Når et cellemøte er fullt av liv, og når folk er lykke­lige og meddeler andre sin tro og vitner om hva Herren har gjort i deres liv, vil andre mennesker bli trukket til dem.” [viii]

Store menigheter har ofte vanskelig for å in­kludere nye i menighetens miljø. Ingen bestemte til­deles an­svar. Ved å få de nye inn i mindre grupper vil per­sonlige relasjoner fortere utvikles slik at man ikke fø­ler seg alene. En liten gruppe vil føle an­svar for å følge opp og holde kontakt med den nye. På denne måten kan smågrupper være et viktig redskap i ar­beidet med å vinne mennesker og gjøre dem til disi­pler.[ix]

Åndelig vekst

Store møter er lite egnet til å sikre at den enkelte vokser åndelig. Små fora kan i større grad gjøre det mulig å utvikle en opplæring tilpasset den enkelte. Det kan også være lettere å utvikle og praktise­re sine åndelige gaver i en liten og trygg sammenheng. Rela­sjonene i slike grupper kan hjelpe den enkelte til å finne sin tjeneste eller sitt kall i menighetsarbeidet.

Omsorg

Små fora er mye bedre egnet til å ut­øve omsorg for den enkelte. Det kan både være gjen­tagende og varig forbønn for spesi­elle forhold, og mer praktisk omsorg i akutte situasjoner. Smågrupper er blitt viktigere de siste tiårene fordi mange ikke har familie og slekt å støtte seg til der de bor. Dessuten vil en voksende menighet stadig få kontakt med per­soner som ikke har kristen familie eller slekt.

Smågrupper vil kunne sørge for at arbeidet med besøk på sykehus o.l. blir gjort og fordelt utover hele menigheten. Ofte faller dette arbeidet på al­ler­ede overbelastede enkeltpersoner, eldsteråd eller på pas­toren. Pastor og eldsteråd får da mindre tid til å lede menigheten.

Ledertrening

Smågruppene kan være et egnet sted for re­krutte­ring og utvikling av nye ledere. En mulighet er å la hver gruppeleder ha en “lederaspirant” som gradvis settes i stand til å ta på seg lederoppgaver. Et slikt system legger til rette for at menigheten hele ti­den utvikler ledere som kan starte eller ta over grupper. Dette skaper økt vekst­kraft.

 

Hvordan utvikle smågrupper?

Mange menigheter har forsøkt smågrupper uten at det har blitt en entydig suk­sess. En del mennesker føler det vanskelig å inngå i et lite og tett fellesskap hvor stor grad av åpenhet og tillit er nødvendig. Det kan derfor ta lang tid å ut­vikle grupper som fungerer.

En utbredt måte å bygge opp et gruppesystem på er å utvikle nabogrup­per. Fordelen med slike grupper er at opp­merksom­heten kan rettes mot nabolaget som grup­pemedlem­mene bor i. Man må imidlertid huske på at denne metoden kan føre til at personer med svært ulik bak­grunn, alder og interes­ser kommer i samme gruppe. Spredningen kan bli så stor at en­kelte vil fo­retrekke å ikke delta.

En måte å unngå dette proble­met på er å sette sammen noe mer ensartede grup­per, eller la natur­lige venne­flokker danne grupper[x]. Det et er da vik­tig å sørge for å få inte­grert per­so­ner som ikke har en naturlig ven­nekrets i menighe­ten, samt nye med­lemmer. For å unngå at menig­hetens vekstkraft re­dusere, er det av stor betyd­ning at man kla­rer å splitte slike grupper når de vok­ser. Dessuten er det viktig at grup­pelede­ren sørger for at gruppesam­ling­ene ikke ut­vi­kler seg i retning av hyg­gekvel­der[xi].

En mer uvanlig metode er å utforme grupper rettet mot spesielle formål, oppgaver eller behov. Gruppene kan set­tes sammen ut fra tjenestene man har i me­nigheten, f.eks. søndagsskole­lærere og menighetstje­nere. Personlig omsorg kan da kombineres med ut­veksling av idéer og gjensidig motivering til tjeneste. Det blir i tillegg mindre tidkrevende å delta i små­grupper og samtidig ha tjenester i menigheten. Andre al­ternativer er å utvikle grupper som er spesi­elt ret­tet mot formål som disippeltrening eller mot spesi­elle behov som rehabelitering etter ei livskrise[xii].

Ved oppbyggingen av smågrup­per kan flere av de nevnte metodene brukes samtidig. Man kan både ha nabo-, venne-, tenå­rings- og di­sippeltreningsgrupper. Alle gruppene, uansett spesia­litet, bør inneholde in­dividuell omsorg (veiledning, prak­tisk hjelp og for­bønn), bibelstudium, bønn, lov­pris­ning og evangelise­ring[xiii].

 

Mellomgruppen, forsamlingen

 

Svært mange menigheter stopper å vokse når de blir så store som en mellomstor gruppe (30-80 aktive perso­ner). Grunnen til dette er at menigheter opp til denne størrelsen i ho­vedsak bare består av én gruppe (med unntak av noe barne- og ungdomsar­beid). Gradvis øker fremmedgjø­ringen, og veksten stagne­rer. Likevel er denne grup­pestørrelsen viktig for me­nigheten.

I kirkevekstlitteraturen er det først og fremst be­tydningen av å utvikle smågrupper og store fest­sam­vær som er drøftet. Mellomgruppen er lite behandlet, men er likevel nødvendig i en menighet.

Slike grupper er av en størrelse som gjør at den en­kelte har tilstrekkelig oversikt samtidig som de inne­holder en viss bredde og spenst. De aller fleste vil kjenne hverandre såpass godt at de kan føre en grei samtale.

De mellomstore gruppene er godt egnet til aktivite­ter som det er vanskelig å ha i en stor forsamling og som det samtidig ikke er mulig eller effektivt å ha i de minste gruppene. Det kan for det første dreie seg om tilbud til ulike aldersgrupper som barn, ung­dom eller eldre. For det andre kan det dreie seg om ulike opplæringstiltak og bibelstudier, hvor kravene til le­derne er så store at det vil bli for res­surs- og tidkre­vene å lære opp alle lederne i smågruppene. Dersom det samti­dig er umulig å utforme et opp­legg som er til­passet hele menigheten (f.eks. ungdom og pensjo­nister) er det riktig å velg den mellomstore gruppen.

 

Storsamling med fest i Guds hus

 

Det er en økende forståelse for hvor inspirerende og betydningsfulle de store festsamværene kan være for Guds folk. Vi vil derfor drøfte dette temaet i et eget kapittel (9). Her vil vi bare ta opp ett par poeng som vi ikke kommer tilbake til.

Når det er samlet mange men­nesker som er hung­rige etter å møte Gud, mener Wagner[xiv] at en spesiell type lov­prisning kan inntreffe. Fra sosiologien vet vi at kollektiv atferd blir anner­ledes i små enn i store grupper. Størrelsen på forsam­lingen har derfor be­tydning for hvordan et møte blir. Selv om det ikke er en direkte sammenheng mellom størrelse og atmo­sfære, vil menigheter med mange tilstede på ukens hovedmøte ha lettere for å skape en gunstig atmo­sfære for feiring. For små menighe­ter kan regel­messig sam­arbeid med an­dre menighe­ter kompensere for manglende størrelse. Kanskje kan mindre na­bomenigheter med jevne mellomrom ar­rangere lov­sangkvelder. De unge har gjort dette på flere steder, men de voksne utnytter sjelden mulig­he­ten til den inspirasjon slike fellessamlinger kan gi. En må imid­lertid huske på at dersom forskjellene mellom menig­hetene er stor kan kompromisser om form lett skape samlinger som ingen av deltakerne synes er in­spire­rende.

Feiringer var viktig i bi­belsk tid. Tempelet var ut­formet slik at mange kunne være tilstede sam­tidig for å søke Gud og se andre gjøre det. Store fei­ringer har vært en viktig del av den jødiske og kristne tra­disjon, fra soningsdagen, tabernakelfes­ten, pinsefei­ringen til mo­derne Billy Graham-kampan­jer.[xv].

 

Homogenitetsprinsippet

Hva det innebærer

Et av de mest omdiskuterte bidrag fra kirkevekst­bevegelsen er det såkalte homogenitetsprinsippet. Dette prinsippet kom først til uttrykk gjennom McGavrans[xvi] observasjon av at folk øn­sker å bli kristne uten å bryte rasemessige, språklige eller klassemessige barrierer.

Wagner[xvii] mener at av hypotesene framsatt gjen­nom kirkevekstbevegelsen er dette den som har størst generalitet. Han påpeker at to tiår med forsk­ning i utallige kulturer i de fleste områder i ver­den viser at kirker som vokser, er kirker som ret­ter seg mot én homogen gruppe.

Kontroversielt

Mange har funnet det vanskelig å akseptere dette prinsippet. Jim Reapsome[xviii], redaktør i Evangelical Mission Quarterly, hevder at vi må motstå fris­telsen til å rettferdigjøre kirke- og mi­sjonstaktikk på basis av hva som samler mest folk. Isteden må vi pri­oritere forkynnelsen av det nye mennes­ket. Omvendelse dreier seg for ham om å bryte ned so­siale, religiøse, økonomiske og etniske barrierer (kol. 3,11).

Dette synspunktet er i tråd med ge­nerelle strø­minger i de nord-amerikanske og vest-eu­ropeiske samfunn. Ulike sosiale og etniske grupper skal leve i mangfoldige og harmoniske samfunn. Kristne, ofte intellektuelle, utviklet derfor ifølge Wagner[xix] en holdning om at kirker som inkluderte ulike grupper er mer velbehagelig for Gud enn de som bare inne­holder én gruppe.

I Skandinavia, iallfall i de fleste områder, har vi ikke samme mangfold av etniske, sosiale eller kultu­relle grupper, som man finner i storbyer i USA og på det europeiske kontinentet. Imidlertid har vi nok av ek­sempler på at menigheter som vokser, er preget av en viss homogenitet. Enkelte menigheter vinner flest mennesker i en viss aldersgruppe, andre er særlig ef­fektive i rekrutteringen av unge familier, noen til­trekker seg enslige, enkelte når best mennesker som har eller har hatt alkohol- eller narkotikaproblemer, mens andre menigheter synes å rekruttere intellek­tuelle. Jeg tror de fleste som er kjent med vårt kris­tenliv, relativt raskt kunne plas­sere menigheter inn i de ulike gruppene.

At ulike menigheter er mest effektive i arbeidet med å nå bestemte grupper, betyr ikke at andre utestenges, eller at det ikke finnes noe varia­sjon i medlemssammensetningen i disse menighe­tene. Det betyr rett og slett at menigheten har ut­viklet en kultur eller tradisjon som gjør den mest ef­fektiv overfor bestemte grupper. Ifølge konklusjonene i mye av kirkevekstlitteraturen er det viktig for me­nigheter som ønsker vekst, å finne fram til hvilke grupper de er mest effektive til å nå og utnytte disse fortrinnene.

Enkelte har hevdet at homogenitetsprinsippet kan bidra til rasisme. Wagner[xx] argumenterer imid­lertid for at prinsippet slett ikke fremmer rasisme. Det er basert på en høy vurdering av ulikheter i kul­tur og fremhever hvor rett det er at menighetene utvikler en kristen livsstil som er tilpasset kulturen til med­lem­mene. Han mener også at Det nye testamentet gir sin tilslutning til homogenitetsprinsippet ved å under­streke at ikke-jøder ikke må adoptere den jødiske kulturen for å bli kristne.

Et eksempel på homogene menigheter som oppfat­tes som lite kontroversielle av de fleste kristne, er de messianske synagogene som har vokst fram, først og fremst i USA. De har vært et effektivt redskap for å nå jøder med evangeliet. Samtidig har jødene gjen­nom disse menighetene fått bevare mye av sitt kultu­relle sær­preg.

 

Multimenigheter

 

Homogenitetsprinsippet innbærer at man bør konsentrere innsatsen mot relativt homogene grup­per. Betyr dette så at én menighet ikke kan nå flere ulike grupper?

I de fleste menigheter er det tilbud som er tilret­te­lagt for bestemte grupper. Det er ungdomsmøter, unge-voksne grupper og pensjonisttreff. Til en viss grad har man m.a.o. allerede utformet opplegg tilpas­set homogene grupper. Selv om mange bare deltar i virksomheten til sin egen gruppe (f.eks. ungdoms­gruppen), oppfatter de fleste menigheter ikke dette som et helhetlig tilbud eller som en egen menighet.

Begrunnelsen for å ikke utforme helhetlige tilbud til de ulike grupper er ofte knyttet til et ønske om at alle grupper skal være en del av samme menig­hets­fellesskap. Vi har tidligere i dette kapittelet dis­kutert dette spørsmålet prinsipielt. Her vil jeg bare påpeke at det teknisk sett er mulig å ut­forme helhetlige til­bud til ulike grupper innenfor en menighet. Et slikt tilbud kan inkludere egne gudstjenester, slik følgende eksmpel illustrerer:

I en storbykirke holdes det seks ulike gudstjenester med samme svarte prest. “Den første høykirkelige gudstjenesten med orgelmusikk begynner kl. 6 om morgenen, den neste har gitarakkompanement og litt lettere opplegg, den tredje er for barnefamilier, der deltar barna i opplegget, den fjerde for de som li­ker rock, den femte har et forholdsvist enkelt opp­legg, mens den sjette kl. seks om ettermiddagen når alko­holikerne, de narkomane og taperne i samfun­net.”[xxi]

Det er vanskelig å bygge opp hel­hetlige tilbud til flere grup­per. For en menighet som har holdt til på samme sted i mange år vil det være vanskelig å unngå bli identi­fisert med en bestemt stil eller form. Dette kan redusere muligheten for å tiltrekke seg andre grup­per av befolkningen enn de som aller­ede går i menig­heten. Vil man likevel forsøke å bygge opp hel­het­lige tilbud til ulike grupper, må menigheten regne med å bruke relativt store ressurser for å på­virke fordommer hos målgruppene. Dersom me­nigheten allerede har kontakt med inn­vandrere el­ler andre sosiale og kulturelle minori­teter, vil det være fornuftig å ta ut­gangspunkt i disse.

 

Oppsummering

 

I dette kapittelet har jeg argumentert for at en me­nighet bør bestå av tre ulike grupper: Smågrupper som sikrer at den enkelte kommer inn i et tett felles­kap, mellomstore grupper tilpasset un­dervisning eller bestemte grupper som ungdommer eller pensjonister, samt store grupper som gjør det mulig å skape fest­samvær.

Homogenitetsprinsippet innebærer at folk øn­sker å bli kristne uten å bryte rasemessige, språklige eller klassemessige barrierer. Dette betyr at man bør for­søke å utvikle menigheter rettet mot bestemte be­folknings­grupper. Et annet alternativ er å utvikle menigheter med parallelle tilbud til ulike grupper, såkalte mul­timenigheter.

 

[i] 1992, på omslaget.

[ii] 1984

[iii] Dette poenget understreker han gjennom følgende formulering: “Celebration + Congregation + Cell = Church” (Wagner 1984, s. 111).

[iv] George 1992

[v] Våge 1990

[vi] 1992, s. 87.

[vii] 1983

[viii] Cho 1983, s. 62.

[ix] George 1992

[x] Williams 1991

[xi] Williams 1991 og Arnold 1992

[xii] Arnold 1992

[xiii] Arnold 1992

[xiv] Wagner 1984

[xv] Wagner 1984

[xvi] 1970

[xvii] 1984

[xviii] 1983

[xix] 1984

[xx] 1984

[xxi] Ray Bakke til Vårt Land 16. okt. 1993, s. 14.

Large enough to celebrate, small eno­ugh to care.”   Carl F. George[i]

Hovedspørsmål

Temaet for dette kapittelet er organisering av me­nighetsarbeidet. Drøftingen vil først og fremst dreie seg om hvilke grupper en menighet bør inneholde for å kunne vokse. Dessuten skal vi se på betydningen av å utvikle tilbud til bestemte befolkningsgrupper.

Wagner[ii] mener at store, mellomstore og små grup­per tilsammen utgjør en menighet[iii]. Store grup­per har over 80 medlemmer, mellomstore grup­per har 30 til 80, mens små grupper har fra 5 til 15 medlemmer. Menigheter som er bygd opp på denne måten, vil verken være for store slik at den enkelte fø­ler seg fremmedgjort og alene eller for liten til å kunne skape spennende festsamvær[iv]. De vil ha færre vekstbarrierer enn menigheter som bare består av én mellomstor eller stor gruppe. Veksten i slike én-gruppe-menigheter stopper, som vi skal se i kapit­tel 8, vanligvis ved ca. 200 medlemmer fordi større enheter skaper fremmed­gjø­ring. Slike menigheter har normalt bare en pas­tor og få “arenaer” hvor frivil­lige ledere kan få en prak­tisk og varig trening. Min­dre grupper kan være en gunstig ramme for å ut­vikle ledere.

 

Smågrupper

Byggesteiner

Jeg har tidligere påpekt at menigheter som vokser legger vekt på å bygge opp mindre grupper in­nenfor menigheten. I slike grupper kan alle bli godt kjent med hverandre. Det er mulig å utvikle intimitet og gruppene kan bli preget av en “kom-som-du-er-hold­ning” med stor forståelse, åpenhet, ærlighet og ak­sept[v].

George[vi] mener at smågrupper må gjøres til byg­gesteiner i menighe­tens grunnmur. Alle beslutninger, alle deler av me­nigheten og all lederut­vikling må bli evaluert i lys av deres bidrag til å mu­ltiplisere små­grupper.

Evangelisere og  inkludere

Begrunnelsen for å gjøre smågrupper til grunnvol­len i menighetens arbeid er flersidig. For det første mener flere at slike grupper kan være en nøkkel til evangelisering. Paul Yonggi Cho[vii] viser til at små­gruppene er det viktigste redskap hans menighet har, til å nå nye med evangeliet. Dette skjer både ved at gruppene fungerer som magneter i nabolaget, og ved at gruppemedlemmene inviterer venner til sam­lingene. Cho uttrykker det slik: “Hver gruppe blir en kjerne til vekkelse i sitt nabolag, fordi cellegrup­pen er stedet hvor sant liv kan finnes i det nabolaget. Når et cellemøte er fullt av liv, og når folk er lykke­lige og meddeler andre sin tro og vitner om hva Herren har gjort i deres liv, vil andre mennesker bli trukket til dem.” [viii]

Store menigheter har ofte vanskelig for å in­kludere nye i menighetens miljø. Ingen bestemte til­deles an­svar. Ved å få de nye inn i mindre grupper vil per­sonlige relasjoner fortere utvikles slik at man ikke fø­ler seg alene. En liten gruppe vil føle an­svar for å følge opp og holde kontakt med den nye. På denne måten kan smågrupper være et viktig redskap i ar­beidet med å vinne mennesker og gjøre dem til disi­pler.[ix]

Åndelig vekst

Store møter er lite egnet til å sikre at den enkelte vokser åndelig. Små fora kan i større grad gjøre det mulig å utvikle en opplæring tilpasset den enkelte. Det kan også være lettere å utvikle og praktise­re sine åndelige gaver i en liten og trygg sammenheng. Rela­sjonene i slike grupper kan hjelpe den enkelte til å finne sin tjeneste eller sitt kall i menighetsarbeidet.

Omsorg

Små fora er mye bedre egnet til å ut­øve omsorg for den enkelte. Det kan både være gjen­tagende og varig forbønn for spesi­elle forhold, og mer praktisk omsorg i akutte situasjoner. Smågrupper er blitt viktigere de siste tiårene fordi mange ikke har familie og slekt å støtte seg til der de bor. Dessuten vil en voksende menighet stadig få kontakt med per­soner som ikke har kristen familie eller slekt.

Smågrupper vil kunne sørge for at arbeidet med besøk på sykehus o.l. blir gjort og fordelt utover hele menigheten. Ofte faller dette arbeidet på al­ler­ede overbelastede enkeltpersoner, eldsteråd eller på pas­toren. Pastor og eldsteråd får da mindre tid til å lede menigheten.

Ledertrening

Smågruppene kan være et egnet sted for re­krutte­ring og utvikling av nye ledere. En mulighet er å la hver gruppeleder ha en “lederaspirant” som gradvis settes i stand til å ta på seg lederoppgaver. Et slikt system legger til rette for at menigheten hele ti­den utvikler ledere som kan starte eller ta over grupper. Dette skaper økt vekst­kraft.

 

Hvordan utvikle smågrupper?

Mange menigheter har forsøkt smågrupper uten at det har blitt en entydig suk­sess. En del mennesker føler det vanskelig å inngå i et lite og tett fellesskap hvor stor grad av åpenhet og tillit er nødvendig. Det kan derfor ta lang tid å ut­vikle grupper som fungerer.

En utbredt måte å bygge opp et gruppesystem på er å utvikle nabogrup­per. Fordelen med slike grupper er at opp­merksom­heten kan rettes mot nabolaget som grup­pemedlem­mene bor i. Man må imidlertid huske på at denne metoden kan føre til at personer med svært ulik bak­grunn, alder og interes­ser kommer i samme gruppe. Spredningen kan bli så stor at en­kelte vil fo­retrekke å ikke delta.

En måte å unngå dette proble­met på er å sette sammen noe mer ensartede grup­per, eller la natur­lige venne­flokker danne grupper[x]. Det et er da vik­tig å sørge for å få inte­grert per­so­ner som ikke har en naturlig ven­nekrets i menighe­ten, samt nye med­lemmer. For å unngå at menig­hetens vekstkraft re­dusere, er det av stor betyd­ning at man kla­rer å splitte slike grupper når de vok­ser. Dessuten er det viktig at grup­pelede­ren sørger for at gruppesam­ling­ene ikke ut­vi­kler seg i retning av hyg­gekvel­der[xi].

En mer uvanlig metode er å utforme grupper rettet mot spesielle formål, oppgaver eller behov. Gruppene kan set­tes sammen ut fra tjenestene man har i me­nigheten, f.eks. søndagsskole­lærere og menighetstje­nere. Personlig omsorg kan da kombineres med ut­veksling av idéer og gjensidig motivering til tjeneste. Det blir i tillegg mindre tidkrevende å delta i små­grupper og samtidig ha tjenester i menigheten. Andre al­ternativer er å utvikle grupper som er spesi­elt ret­tet mot formål som disippeltrening eller mot spesi­elle behov som rehabelitering etter ei livskrise[xii].

Ved oppbyggingen av smågrup­per kan flere av de nevnte metodene brukes samtidig. Man kan både ha nabo-, venne-, tenå­rings- og di­sippeltreningsgrupper. Alle gruppene, uansett spesia­litet, bør inneholde in­dividuell omsorg (veiledning, prak­tisk hjelp og for­bønn), bibelstudium, bønn, lov­pris­ning og evangelise­ring[xiii].

 

Mellomgruppen, forsamlingen

 

Svært mange menigheter stopper å vokse når de blir så store som en mellomstor gruppe (30-80 aktive perso­ner). Grunnen til dette er at menigheter opp til denne størrelsen i ho­vedsak bare består av én gruppe (med unntak av noe barne- og ungdomsar­beid). Gradvis øker fremmedgjø­ringen, og veksten stagne­rer. Likevel er denne grup­pestørrelsen viktig for me­nigheten.

I kirkevekstlitteraturen er det først og fremst be­tydningen av å utvikle smågrupper og store fest­sam­vær som er drøftet. Mellomgruppen er lite behandlet, men er likevel nødvendig i en menighet.

Slike grupper er av en størrelse som gjør at den en­kelte har tilstrekkelig oversikt samtidig som de inne­holder en viss bredde og spenst. De aller fleste vil kjenne hverandre såpass godt at de kan føre en grei samtale.

De mellomstore gruppene er godt egnet til aktivite­ter som det er vanskelig å ha i en stor forsamling og som det samtidig ikke er mulig eller effektivt å ha i de minste gruppene. Det kan for det første dreie seg om tilbud til ulike aldersgrupper som barn, ung­dom eller eldre. For det andre kan det dreie seg om ulike opplæringstiltak og bibelstudier, hvor kravene til le­derne er så store at det vil bli for res­surs- og tidkre­vene å lære opp alle lederne i smågruppene. Dersom det samti­dig er umulig å utforme et opp­legg som er til­passet hele menigheten (f.eks. ungdom og pensjo­nister) er det riktig å velg den mellomstore gruppen.

 

Storsamling med fest i Guds hus

 

Det er en økende forståelse for hvor inspirerende og betydningsfulle de store festsamværene kan være for Guds folk. Vi vil derfor drøfte dette temaet i et eget kapittel (9). Her vil vi bare ta opp ett par poeng som vi ikke kommer tilbake til.

Når det er samlet mange men­nesker som er hung­rige etter å møte Gud, mener Wagner[xiv] at en spesiell type lov­prisning kan inntreffe. Fra sosiologien vet vi at kollektiv atferd blir anner­ledes i små enn i store grupper. Størrelsen på forsam­lingen har derfor be­tydning for hvordan et møte blir. Selv om det ikke er en direkte sammenheng mellom størrelse og atmo­sfære, vil menigheter med mange tilstede på ukens hovedmøte ha lettere for å skape en gunstig atmo­sfære for feiring. For små menighe­ter kan regel­messig sam­arbeid med an­dre menighe­ter kompensere for manglende størrelse. Kanskje kan mindre na­bomenigheter med jevne mellomrom ar­rangere lov­sangkvelder. De unge har gjort dette på flere steder, men de voksne utnytter sjelden mulig­he­ten til den inspirasjon slike fellessamlinger kan gi. En må imid­lertid huske på at dersom forskjellene mellom menig­hetene er stor kan kompromisser om form lett skape samlinger som ingen av deltakerne synes er in­spire­rende.

Feiringer var viktig i bi­belsk tid. Tempelet var ut­formet slik at mange kunne være tilstede sam­tidig for å søke Gud og se andre gjøre det. Store fei­ringer har vært en viktig del av den jødiske og kristne tra­disjon, fra soningsdagen, tabernakelfes­ten, pinsefei­ringen til mo­derne Billy Graham-kampan­jer.[xv].

 

Homogenitetsprinsippet

Hva det innebærer

Et av de mest omdiskuterte bidrag fra kirkevekst­bevegelsen er det såkalte homogenitetsprinsippet. Dette prinsippet kom først til uttrykk gjennom McGavrans[xvi] observasjon av at folk øn­sker å bli kristne uten å bryte rasemessige, språklige eller klassemessige barrierer.

Wagner[xvii] mener at av hypotesene framsatt gjen­nom kirkevekstbevegelsen er dette den som har størst generalitet. Han påpeker at to tiår med forsk­ning i utallige kulturer i de fleste områder i ver­den viser at kirker som vokser, er kirker som ret­ter seg mot én homogen gruppe.

Kontroversielt

Mange har funnet det vanskelig å akseptere dette prinsippet. Jim Reapsome[xviii], redaktør i Evangelical Mission Quarterly, hevder at vi må motstå fris­telsen til å rettferdigjøre kirke- og mi­sjonstaktikk på basis av hva som samler mest folk. Isteden må vi pri­oritere forkynnelsen av det nye mennes­ket. Omvendelse dreier seg for ham om å bryte ned so­siale, religiøse, økonomiske og etniske barrierer (kol. 3,11).

Dette synspunktet er i tråd med ge­nerelle strø­minger i de nord-amerikanske og vest-eu­ropeiske samfunn. Ulike sosiale og etniske grupper skal leve i mangfoldige og harmoniske samfunn. Kristne, ofte intellektuelle, utviklet derfor ifølge Wagner[xix] en holdning om at kirker som inkluderte ulike grupper er mer velbehagelig for Gud enn de som bare inne­holder én gruppe.

I Skandinavia, iallfall i de fleste områder, har vi ikke samme mangfold av etniske, sosiale eller kultu­relle grupper, som man finner i storbyer i USA og på det europeiske kontinentet. Imidlertid har vi nok av ek­sempler på at menigheter som vokser, er preget av en viss homogenitet. Enkelte menigheter vinner flest mennesker i en viss aldersgruppe, andre er særlig ef­fektive i rekrutteringen av unge familier, noen til­trekker seg enslige, enkelte når best mennesker som har eller har hatt alkohol- eller narkotikaproblemer, mens andre menigheter synes å rekruttere intellek­tuelle. Jeg tror de fleste som er kjent med vårt kris­tenliv, relativt raskt kunne plas­sere menigheter inn i de ulike gruppene.

At ulike menigheter er mest effektive i arbeidet med å nå bestemte grupper, betyr ikke at andre utestenges, eller at det ikke finnes noe varia­sjon i medlemssammensetningen i disse menighe­tene. Det betyr rett og slett at menigheten har ut­viklet en kultur eller tradisjon som gjør den mest ef­fektiv overfor bestemte grupper. Ifølge konklusjonene i mye av kirkevekstlitteraturen er det viktig for me­nigheter som ønsker vekst, å finne fram til hvilke grupper de er mest effektive til å nå og utnytte disse fortrinnene.

Enkelte har hevdet at homogenitetsprinsippet kan bidra til rasisme. Wagner[xx] argumenterer imid­lertid for at prinsippet slett ikke fremmer rasisme. Det er basert på en høy vurdering av ulikheter i kul­tur og fremhever hvor rett det er at menighetene utvikler en kristen livsstil som er tilpasset kulturen til med­lem­mene. Han mener også at Det nye testamentet gir sin tilslutning til homogenitetsprinsippet ved å under­streke at ikke-jøder ikke må adoptere den jødiske kulturen for å bli kristne.

Et eksempel på homogene menigheter som oppfat­tes som lite kontroversielle av de fleste kristne, er de messianske synagogene som har vokst fram, først og fremst i USA. De har vært et effektivt redskap for å nå jøder med evangeliet. Samtidig har jødene gjen­nom disse menighetene fått bevare mye av sitt kultu­relle sær­preg.

 

Multimenigheter

 

Homogenitetsprinsippet innbærer at man bør konsentrere innsatsen mot relativt homogene grup­per. Betyr dette så at én menighet ikke kan nå flere ulike grupper?

I de fleste menigheter er det tilbud som er tilret­te­lagt for bestemte grupper. Det er ungdomsmøter, unge-voksne grupper og pensjonisttreff. Til en viss grad har man m.a.o. allerede utformet opplegg tilpas­set homogene grupper. Selv om mange bare deltar i virksomheten til sin egen gruppe (f.eks. ungdoms­gruppen), oppfatter de fleste menigheter ikke dette som et helhetlig tilbud eller som en egen menighet.

Begrunnelsen for å ikke utforme helhetlige tilbud til de ulike grupper er ofte knyttet til et ønske om at alle grupper skal være en del av samme menig­hets­fellesskap. Vi har tidligere i dette kapittelet dis­kutert dette spørsmålet prinsipielt. Her vil jeg bare påpeke at det teknisk sett er mulig å ut­forme helhetlige til­bud til ulike grupper innenfor en menighet. Et slikt tilbud kan inkludere egne gudstjenester, slik følgende eksmpel illustrerer:

I en storbykirke holdes det seks ulike gudstjenester med samme svarte prest. “Den første høykirkelige gudstjenesten med orgelmusikk begynner kl. 6 om morgenen, den neste har gitarakkompanement og litt lettere opplegg, den tredje er for barnefamilier, der deltar barna i opplegget, den fjerde for de som li­ker rock, den femte har et forholdsvist enkelt opp­legg, mens den sjette kl. seks om ettermiddagen når alko­holikerne, de narkomane og taperne i samfun­net.”[xxi]

Det er vanskelig å bygge opp hel­hetlige tilbud til flere grup­per. For en menighet som har holdt til på samme sted i mange år vil det være vanskelig å unngå bli identi­fisert med en bestemt stil eller form. Dette kan redusere muligheten for å tiltrekke seg andre grup­per av befolkningen enn de som aller­ede går i menig­heten. Vil man likevel forsøke å bygge opp hel­het­lige tilbud til ulike grupper, må menigheten regne med å bruke relativt store ressurser for å på­virke fordommer hos målgruppene. Dersom me­nigheten allerede har kontakt med inn­vandrere el­ler andre sosiale og kulturelle minori­teter, vil det være fornuftig å ta ut­gangspunkt i disse.

 

Oppsummering

 

I dette kapittelet har jeg argumentert for at en me­nighet bør bestå av tre ulike grupper: Smågrupper som sikrer at den enkelte kommer inn i et tett felles­kap, mellomstore grupper tilpasset un­dervisning eller bestemte grupper som ungdommer eller pensjonister, samt store grupper som gjør det mulig å skape fest­samvær.

Homogenitetsprinsippet innebærer at folk øn­sker å bli kristne uten å bryte rasemessige, språklige eller klassemessige barrierer. Dette betyr at man bør for­søke å utvikle menigheter rettet mot bestemte be­folknings­grupper. Et annet alternativ er å utvikle menigheter med parallelle tilbud til ulike grupper, såkalte mul­timenigheter.

 

[i] 1992, på omslaget.

[ii] 1984

[iii] Dette poenget understreker han gjennom følgende formulering: “Celebration + Congregation + Cell = Church” (Wagner 1984, s. 111).

[iv] George 1992

[v] Våge 1990

[vi] 1992, s. 87.

[vii] 1983

[viii] Cho 1983, s. 62.

[ix] George 1992

[x] Williams 1991

[xi] Williams 1991 og Arnold 1992

[xii] Arnold 1992

[xiii] Arnold 1992

[xiv] Wagner 1984

[xv] Wagner 1984

[xvi] 1970

[xvii] 1984

[xviii] 1983

[xix] 1984

[xx] 1984

[xxi] Ray Bakke til Vårt Land 16. okt. 1993, s. 14.

Large enough to celebrate, small eno­ugh to care.”   Carl F. George[i]

Hovedspørsmål

Temaet for dette kapittelet er organisering av me­nighetsarbeidet. Drøftingen vil først og fremst dreie seg om hvilke grupper en menighet bør inneholde for å kunne vokse. Dessuten skal vi se på betydningen av å utvikle tilbud til bestemte befolkningsgrupper.

Wagner[ii] mener at store, mellomstore og små grup­per tilsammen utgjør en menighet[iii]. Store grup­per har over 80 medlemmer, mellomstore grup­per har 30 til 80, mens små grupper har fra 5 til 15 medlemmer. Menigheter som er bygd opp på denne måten, vil verken være for store slik at den enkelte fø­ler seg fremmedgjort og alene eller for liten til å kunne skape spennende festsamvær[iv]. De vil ha færre vekstbarrierer enn menigheter som bare består av én mellomstor eller stor gruppe. Veksten i slike én-gruppe-menigheter stopper, som vi skal se i kapit­tel 8, vanligvis ved ca. 200 medlemmer fordi større enheter skaper fremmed­gjø­ring. Slike menigheter har normalt bare en pas­tor og få “arenaer” hvor frivil­lige ledere kan få en prak­tisk og varig trening. Min­dre grupper kan være en gunstig ramme for å ut­vikle ledere.

 

Smågrupper

Byggesteiner

Jeg har tidligere påpekt at menigheter som vokser legger vekt på å bygge opp mindre grupper in­nenfor menigheten. I slike grupper kan alle bli godt kjent med hverandre. Det er mulig å utvikle intimitet og gruppene kan bli preget av en “kom-som-du-er-hold­ning” med stor forståelse, åpenhet, ærlighet og ak­sept[v].

George[vi] mener at smågrupper må gjøres til byg­gesteiner i menighe­tens grunnmur. Alle beslutninger, alle deler av me­nigheten og all lederut­vikling må bli evaluert i lys av deres bidrag til å mu­ltiplisere små­grupper.

Evangelisere og  inkludere

Begrunnelsen for å gjøre smågrupper til grunnvol­len i menighetens arbeid er flersidig. For det første mener flere at slike grupper kan være en nøkkel til evangelisering. Paul Yonggi Cho[vii] viser til at små­gruppene er det viktigste redskap hans menighet har, til å nå nye med evangeliet. Dette skjer både ved at gruppene fungerer som magneter i nabolaget, og ved at gruppemedlemmene inviterer venner til sam­lingene. Cho uttrykker det slik: “Hver gruppe blir en kjerne til vekkelse i sitt nabolag, fordi cellegrup­pen er stedet hvor sant liv kan finnes i det nabolaget. Når et cellemøte er fullt av liv, og når folk er lykke­lige og meddeler andre sin tro og vitner om hva Herren har gjort i deres liv, vil andre mennesker bli trukket til dem.” [viii]

Store menigheter har ofte vanskelig for å in­kludere nye i menighetens miljø. Ingen bestemte til­deles an­svar. Ved å få de nye inn i mindre grupper vil per­sonlige relasjoner fortere utvikles slik at man ikke fø­ler seg alene. En liten gruppe vil føle an­svar for å følge opp og holde kontakt med den nye. På denne måten kan smågrupper være et viktig redskap i ar­beidet med å vinne mennesker og gjøre dem til disi­pler.[ix]

Åndelig vekst

Store møter er lite egnet til å sikre at den enkelte vokser åndelig. Små fora kan i større grad gjøre det mulig å utvikle en opplæring tilpasset den enkelte. Det kan også være lettere å utvikle og praktise­re sine åndelige gaver i en liten og trygg sammenheng. Rela­sjonene i slike grupper kan hjelpe den enkelte til å finne sin tjeneste eller sitt kall i menighetsarbeidet.

Omsorg

Små fora er mye bedre egnet til å ut­øve omsorg for den enkelte. Det kan både være gjen­tagende og varig forbønn for spesi­elle forhold, og mer praktisk omsorg i akutte situasjoner. Smågrupper er blitt viktigere de siste tiårene fordi mange ikke har familie og slekt å støtte seg til der de bor. Dessuten vil en voksende menighet stadig få kontakt med per­soner som ikke har kristen familie eller slekt.

Smågrupper vil kunne sørge for at arbeidet med besøk på sykehus o.l. blir gjort og fordelt utover hele menigheten. Ofte faller dette arbeidet på al­ler­ede overbelastede enkeltpersoner, eldsteråd eller på pas­toren. Pastor og eldsteråd får da mindre tid til å lede menigheten.

Ledertrening

Smågruppene kan være et egnet sted for re­krutte­ring og utvikling av nye ledere. En mulighet er å la hver gruppeleder ha en “lederaspirant” som gradvis settes i stand til å ta på seg lederoppgaver. Et slikt system legger til rette for at menigheten hele ti­den utvikler ledere som kan starte eller ta over grupper. Dette skaper økt vekst­kraft.

 

Hvordan utvikle smågrupper?

Mange menigheter har forsøkt smågrupper uten at det har blitt en entydig suk­sess. En del mennesker føler det vanskelig å inngå i et lite og tett fellesskap hvor stor grad av åpenhet og tillit er nødvendig. Det kan derfor ta lang tid å ut­vikle grupper som fungerer.

En utbredt måte å bygge opp et gruppesystem på er å utvikle nabogrup­per. Fordelen med slike grupper er at opp­merksom­heten kan rettes mot nabolaget som grup­pemedlem­mene bor i. Man må imidlertid huske på at denne metoden kan føre til at personer med svært ulik bak­grunn, alder og interes­ser kommer i samme gruppe. Spredningen kan bli så stor at en­kelte vil fo­retrekke å ikke delta.

En måte å unngå dette proble­met på er å sette sammen noe mer ensartede grup­per, eller la natur­lige venne­flokker danne grupper[x]. Det et er da vik­tig å sørge for å få inte­grert per­so­ner som ikke har en naturlig ven­nekrets i menighe­ten, samt nye med­lemmer. For å unngå at menig­hetens vekstkraft re­dusere, er det av stor betyd­ning at man kla­rer å splitte slike grupper når de vok­ser. Dessuten er det viktig at grup­pelede­ren sørger for at gruppesam­ling­ene ikke ut­vi­kler seg i retning av hyg­gekvel­der[xi].

En mer uvanlig metode er å utforme grupper rettet mot spesielle formål, oppgaver eller behov. Gruppene kan set­tes sammen ut fra tjenestene man har i me­nigheten, f.eks. søndagsskole­lærere og menighetstje­nere. Personlig omsorg kan da kombineres med ut­veksling av idéer og gjensidig motivering til tjeneste. Det blir i tillegg mindre tidkrevende å delta i små­grupper og samtidig ha tjenester i menigheten. Andre al­ternativer er å utvikle grupper som er spesi­elt ret­tet mot formål som disippeltrening eller mot spesi­elle behov som rehabelitering etter ei livskrise[xii].

Ved oppbyggingen av smågrup­per kan flere av de nevnte metodene brukes samtidig. Man kan både ha nabo-, venne-, tenå­rings- og di­sippeltreningsgrupper. Alle gruppene, uansett spesia­litet, bør inneholde in­dividuell omsorg (veiledning, prak­tisk hjelp og for­bønn), bibelstudium, bønn, lov­pris­ning og evangelise­ring[xiii].

 

Mellomgruppen, forsamlingen

 

Svært mange menigheter stopper å vokse når de blir så store som en mellomstor gruppe (30-80 aktive perso­ner). Grunnen til dette er at menigheter opp til denne størrelsen i ho­vedsak bare består av én gruppe (med unntak av noe barne- og ungdomsar­beid). Gradvis øker fremmedgjø­ringen, og veksten stagne­rer. Likevel er denne grup­pestørrelsen viktig for me­nigheten.

I kirkevekstlitteraturen er det først og fremst be­tydningen av å utvikle smågrupper og store fest­sam­vær som er drøftet. Mellomgruppen er lite behandlet, men er likevel nødvendig i en menighet.

Slike grupper er av en størrelse som gjør at den en­kelte har tilstrekkelig oversikt samtidig som de inne­holder en viss bredde og spenst. De aller fleste vil kjenne hverandre såpass godt at de kan føre en grei samtale.

De mellomstore gruppene er godt egnet til aktivite­ter som det er vanskelig å ha i en stor forsamling og som det samtidig ikke er mulig eller effektivt å ha i de minste gruppene. Det kan for det første dreie seg om tilbud til ulike aldersgrupper som barn, ung­dom eller eldre. For det andre kan det dreie seg om ulike opplæringstiltak og bibelstudier, hvor kravene til le­derne er så store at det vil bli for res­surs- og tidkre­vene å lære opp alle lederne i smågruppene. Dersom det samti­dig er umulig å utforme et opp­legg som er til­passet hele menigheten (f.eks. ungdom og pensjo­nister) er det riktig å velg den mellomstore gruppen.

 

Storsamling med fest i Guds hus

 

Det er en økende forståelse for hvor inspirerende og betydningsfulle de store festsamværene kan være for Guds folk. Vi vil derfor drøfte dette temaet i et eget kapittel (9). Her vil vi bare ta opp ett par poeng som vi ikke kommer tilbake til.

Når det er samlet mange men­nesker som er hung­rige etter å møte Gud, mener Wagner[xiv] at en spesiell type lov­prisning kan inntreffe. Fra sosiologien vet vi at kollektiv atferd blir anner­ledes i små enn i store grupper. Størrelsen på forsam­lingen har derfor be­tydning for hvordan et møte blir. Selv om det ikke er en direkte sammenheng mellom størrelse og atmo­sfære, vil menigheter med mange tilstede på ukens hovedmøte ha lettere for å skape en gunstig atmo­sfære for feiring. For små menighe­ter kan regel­messig sam­arbeid med an­dre menighe­ter kompensere for manglende størrelse. Kanskje kan mindre na­bomenigheter med jevne mellomrom ar­rangere lov­sangkvelder. De unge har gjort dette på flere steder, men de voksne utnytter sjelden mulig­he­ten til den inspirasjon slike fellessamlinger kan gi. En må imid­lertid huske på at dersom forskjellene mellom menig­hetene er stor kan kompromisser om form lett skape samlinger som ingen av deltakerne synes er in­spire­rende.

Feiringer var viktig i bi­belsk tid. Tempelet var ut­formet slik at mange kunne være tilstede sam­tidig for å søke Gud og se andre gjøre det. Store fei­ringer har vært en viktig del av den jødiske og kristne tra­disjon, fra soningsdagen, tabernakelfes­ten, pinsefei­ringen til mo­derne Billy Graham-kampan­jer.[xv].

 

Homogenitetsprinsippet

Hva det innebærer

Et av de mest omdiskuterte bidrag fra kirkevekst­bevegelsen er det såkalte homogenitetsprinsippet. Dette prinsippet kom først til uttrykk gjennom McGavrans[xvi] observasjon av at folk øn­sker å bli kristne uten å bryte rasemessige, språklige eller klassemessige barrierer.

Wagner[xvii] mener at av hypotesene framsatt gjen­nom kirkevekstbevegelsen er dette den som har størst generalitet. Han påpeker at to tiår med forsk­ning i utallige kulturer i de fleste områder i ver­den viser at kirker som vokser, er kirker som ret­ter seg mot én homogen gruppe.

Kontroversielt

Mange har funnet det vanskelig å akseptere dette prinsippet. Jim Reapsome[xviii], redaktør i Evangelical Mission Quarterly, hevder at vi må motstå fris­telsen til å rettferdigjøre kirke- og mi­sjonstaktikk på basis av hva som samler mest folk. Isteden må vi pri­oritere forkynnelsen av det nye mennes­ket. Omvendelse dreier seg for ham om å bryte ned so­siale, religiøse, økonomiske og etniske barrierer (kol. 3,11).

Dette synspunktet er i tråd med ge­nerelle strø­minger i de nord-amerikanske og vest-eu­ropeiske samfunn. Ulike sosiale og etniske grupper skal leve i mangfoldige og harmoniske samfunn. Kristne, ofte intellektuelle, utviklet derfor ifølge Wagner[xix] en holdning om at kirker som inkluderte ulike grupper er mer velbehagelig for Gud enn de som bare inne­holder én gruppe.

I Skandinavia, iallfall i de fleste områder, har vi ikke samme mangfold av etniske, sosiale eller kultu­relle grupper, som man finner i storbyer i USA og på det europeiske kontinentet. Imidlertid har vi nok av ek­sempler på at menigheter som vokser, er preget av en viss homogenitet. Enkelte menigheter vinner flest mennesker i en viss aldersgruppe, andre er særlig ef­fektive i rekrutteringen av unge familier, noen til­trekker seg enslige, enkelte når best mennesker som har eller har hatt alkohol- eller narkotikaproblemer, mens andre menigheter synes å rekruttere intellek­tuelle. Jeg tror de fleste som er kjent med vårt kris­tenliv, relativt raskt kunne plas­sere menigheter inn i de ulike gruppene.

At ulike menigheter er mest effektive i arbeidet med å nå bestemte grupper, betyr ikke at andre utestenges, eller at det ikke finnes noe varia­sjon i medlemssammensetningen i disse menighe­tene. Det betyr rett og slett at menigheten har ut­viklet en kultur eller tradisjon som gjør den mest ef­fektiv overfor bestemte grupper. Ifølge konklusjonene i mye av kirkevekstlitteraturen er det viktig for me­nigheter som ønsker vekst, å finne fram til hvilke grupper de er mest effektive til å nå og utnytte disse fortrinnene.

Enkelte har hevdet at homogenitetsprinsippet kan bidra til rasisme. Wagner[xx] argumenterer imid­lertid for at prinsippet slett ikke fremmer rasisme. Det er basert på en høy vurdering av ulikheter i kul­tur og fremhever hvor rett det er at menighetene utvikler en kristen livsstil som er tilpasset kulturen til med­lem­mene. Han mener også at Det nye testamentet gir sin tilslutning til homogenitetsprinsippet ved å under­streke at ikke-jøder ikke må adoptere den jødiske kulturen for å bli kristne.

Et eksempel på homogene menigheter som oppfat­tes som lite kontroversielle av de fleste kristne, er de messianske synagogene som har vokst fram, først og fremst i USA. De har vært et effektivt redskap for å nå jøder med evangeliet. Samtidig har jødene gjen­nom disse menighetene fått bevare mye av sitt kultu­relle sær­preg.

 

Multimenigheter

 

Homogenitetsprinsippet innbærer at man bør konsentrere innsatsen mot relativt homogene grup­per. Betyr dette så at én menighet ikke kan nå flere ulike grupper?

I de fleste menigheter er det tilbud som er tilret­te­lagt for bestemte grupper. Det er ungdomsmøter, unge-voksne grupper og pensjonisttreff. Til en viss grad har man m.a.o. allerede utformet opplegg tilpas­set homogene grupper. Selv om mange bare deltar i virksomheten til sin egen gruppe (f.eks. ungdoms­gruppen), oppfatter de fleste menigheter ikke dette som et helhetlig tilbud eller som en egen menighet.

Begrunnelsen for å ikke utforme helhetlige tilbud til de ulike grupper er ofte knyttet til et ønske om at alle grupper skal være en del av samme menig­hets­fellesskap. Vi har tidligere i dette kapittelet dis­kutert dette spørsmålet prinsipielt. Her vil jeg bare påpeke at det teknisk sett er mulig å ut­forme helhetlige til­bud til ulike grupper innenfor en menighet. Et slikt tilbud kan inkludere egne gudstjenester, slik følgende eksmpel illustrerer:

I en storbykirke holdes det seks ulike gudstjenester med samme svarte prest. “Den første høykirkelige gudstjenesten med orgelmusikk begynner kl. 6 om morgenen, den neste har gitarakkompanement og litt lettere opplegg, den tredje er for barnefamilier, der deltar barna i opplegget, den fjerde for de som li­ker rock, den femte har et forholdsvist enkelt opp­legg, mens den sjette kl. seks om ettermiddagen når alko­holikerne, de narkomane og taperne i samfun­net.”[xxi]

Det er vanskelig å bygge opp hel­hetlige tilbud til flere grup­per. For en menighet som har holdt til på samme sted i mange år vil det være vanskelig å unngå bli identi­fisert med en bestemt stil eller form. Dette kan redusere muligheten for å tiltrekke seg andre grup­per av befolkningen enn de som aller­ede går i menig­heten. Vil man likevel forsøke å bygge opp hel­het­lige tilbud til ulike grupper, må menigheten regne med å bruke relativt store ressurser for å på­virke fordommer hos målgruppene. Dersom me­nigheten allerede har kontakt med inn­vandrere el­ler andre sosiale og kulturelle minori­teter, vil det være fornuftig å ta ut­gangspunkt i disse.

 

Oppsummering

 

I dette kapittelet har jeg argumentert for at en me­nighet bør bestå av tre ulike grupper: Smågrupper som sikrer at den enkelte kommer inn i et tett felles­kap, mellomstore grupper tilpasset un­dervisning eller bestemte grupper som ungdommer eller pensjonister, samt store grupper som gjør det mulig å skape fest­samvær.

Homogenitetsprinsippet innebærer at folk øn­sker å bli kristne uten å bryte rasemessige, språklige eller klassemessige barrierer. Dette betyr at man bør for­søke å utvikle menigheter rettet mot bestemte be­folknings­grupper. Et annet alternativ er å utvikle menigheter med parallelle tilbud til ulike grupper, såkalte mul­timenigheter.

 

[i] 1992, på omslaget.

[ii] 1984

[iii] Dette poenget understreker han gjennom følgende formulering: “Celebration + Congregation + Cell = Church” (Wagner 1984, s. 111).

[iv] George 1992

[v] Våge 1990

[vi] 1992, s. 87.

[vii] 1983

[viii] Cho 1983, s. 62.

[ix] George 1992

[x] Williams 1991

[xi] Williams 1991 og Arnold 1992

[xii] Arnold 1992

[xiii] Arnold 1992

[xiv] Wagner 1984

[xv] Wagner 1984

[xvi] 1970

[xvii] 1984

[xviii] 1983

[xix] 1984

[xx] 1984

[xxi] Ray Bakke til Vårt Land 16. okt. 1993, s. 14.

Large enough to celebrate, small eno­ugh to care.”   Carl F. George[i]

Hovedspørsmål

Temaet for dette kapittelet er organisering av me­nighetsarbeidet. Drøftingen vil først og fremst dreie seg om hvilke grupper en menighet bør inneholde for å kunne vokse. Dessuten skal vi se på betydningen av å utvikle tilbud til bestemte befolkningsgrupper.

Wagner[ii] mener at store, mellomstore og små grup­per tilsammen utgjør en menighet[iii]. Store grup­per har over 80 medlemmer, mellomstore grup­per har 30 til 80, mens små grupper har fra 5 til 15 medlemmer. Menigheter som er bygd opp på denne måten, vil verken være for store slik at den enkelte fø­ler seg fremmedgjort og alene eller for liten til å kunne skape spennende festsamvær[iv]. De vil ha færre vekstbarrierer enn menigheter som bare består av én mellomstor eller stor gruppe. Veksten i slike én-gruppe-menigheter stopper, som vi skal se i kapit­tel 8, vanligvis ved ca. 200 medlemmer fordi større enheter skaper fremmed­gjø­ring. Slike menigheter har normalt bare en pas­tor og få “arenaer” hvor frivil­lige ledere kan få en prak­tisk og varig trening. Min­dre grupper kan være en gunstig ramme for å ut­vikle ledere.

 

Smågrupper

Byggesteiner

Jeg har tidligere påpekt at menigheter som vokser legger vekt på å bygge opp mindre grupper in­nenfor menigheten. I slike grupper kan alle bli godt kjent med hverandre. Det er mulig å utvikle intimitet og gruppene kan bli preget av en “kom-som-du-er-hold­ning” med stor forståelse, åpenhet, ærlighet og ak­sept[v].

George[vi] mener at smågrupper må gjøres til byg­gesteiner i menighe­tens grunnmur. Alle beslutninger, alle deler av me­nigheten og all lederut­vikling må bli evaluert i lys av deres bidrag til å mu­ltiplisere små­grupper.

Evangelisere og  inkludere

Begrunnelsen for å gjøre smågrupper til grunnvol­len i menighetens arbeid er flersidig. For det første mener flere at slike grupper kan være en nøkkel til evangelisering. Paul Yonggi Cho[vii] viser til at små­gruppene er det viktigste redskap hans menighet har, til å nå nye med evangeliet. Dette skjer både ved at gruppene fungerer som magneter i nabolaget, og ved at gruppemedlemmene inviterer venner til sam­lingene. Cho uttrykker det slik: “Hver gruppe blir en kjerne til vekkelse i sitt nabolag, fordi cellegrup­pen er stedet hvor sant liv kan finnes i det nabolaget. Når et cellemøte er fullt av liv, og når folk er lykke­lige og meddeler andre sin tro og vitner om hva Herren har gjort i deres liv, vil andre mennesker bli trukket til dem.” [viii]

Store menigheter har ofte vanskelig for å in­kludere nye i menighetens miljø. Ingen bestemte til­deles an­svar. Ved å få de nye inn i mindre grupper vil per­sonlige relasjoner fortere utvikles slik at man ikke fø­ler seg alene. En liten gruppe vil føle an­svar for å følge opp og holde kontakt med den nye. På denne måten kan smågrupper være et viktig redskap i ar­beidet med å vinne mennesker og gjøre dem til disi­pler.[ix]

Åndelig vekst

Store møter er lite egnet til å sikre at den enkelte vokser åndelig. Små fora kan i større grad gjøre det mulig å utvikle en opplæring tilpasset den enkelte. Det kan også være lettere å utvikle og praktise­re sine åndelige gaver i en liten og trygg sammenheng. Rela­sjonene i slike grupper kan hjelpe den enkelte til å finne sin tjeneste eller sitt kall i menighetsarbeidet.

Omsorg

Små fora er mye bedre egnet til å ut­øve omsorg for den enkelte. Det kan både være gjen­tagende og varig forbønn for spesi­elle forhold, og mer praktisk omsorg i akutte situasjoner. Smågrupper er blitt viktigere de siste tiårene fordi mange ikke har familie og slekt å støtte seg til der de bor. Dessuten vil en voksende menighet stadig få kontakt med per­soner som ikke har kristen familie eller slekt.

Smågrupper vil kunne sørge for at arbeidet med besøk på sykehus o.l. blir gjort og fordelt utover hele menigheten. Ofte faller dette arbeidet på al­ler­ede overbelastede enkeltpersoner, eldsteråd eller på pas­toren. Pastor og eldsteråd får da mindre tid til å lede menigheten.

Ledertrening

Smågruppene kan være et egnet sted for re­krutte­ring og utvikling av nye ledere. En mulighet er å la hver gruppeleder ha en “lederaspirant” som gradvis settes i stand til å ta på seg lederoppgaver. Et slikt system legger til rette for at menigheten hele ti­den utvikler ledere som kan starte eller ta over grupper. Dette skaper økt vekst­kraft.

 

Hvordan utvikle smågrupper?

Mange menigheter har forsøkt smågrupper uten at det har blitt en entydig suk­sess. En del mennesker føler det vanskelig å inngå i et lite og tett fellesskap hvor stor grad av åpenhet og tillit er nødvendig. Det kan derfor ta lang tid å ut­vikle grupper som fungerer.

En utbredt måte å bygge opp et gruppesystem på er å utvikle nabogrup­per. Fordelen med slike grupper er at opp­merksom­heten kan rettes mot nabolaget som grup­pemedlem­mene bor i. Man må imidlertid huske på at denne metoden kan føre til at personer med svært ulik bak­grunn, alder og interes­ser kommer i samme gruppe. Spredningen kan bli så stor at en­kelte vil fo­retrekke å ikke delta.

En måte å unngå dette proble­met på er å sette sammen noe mer ensartede grup­per, eller la natur­lige venne­flokker danne grupper[x]. Det et er da vik­tig å sørge for å få inte­grert per­so­ner som ikke har en naturlig ven­nekrets i menighe­ten, samt nye med­lemmer. For å unngå at menig­hetens vekstkraft re­dusere, er det av stor betyd­ning at man kla­rer å splitte slike grupper når de vok­ser. Dessuten er det viktig at grup­pelede­ren sørger for at gruppesam­ling­ene ikke ut­vi­kler seg i retning av hyg­gekvel­der[xi].

En mer uvanlig metode er å utforme grupper rettet mot spesielle formål, oppgaver eller behov. Gruppene kan set­tes sammen ut fra tjenestene man har i me­nigheten, f.eks. søndagsskole­lærere og menighetstje­nere. Personlig omsorg kan da kombineres med ut­veksling av idéer og gjensidig motivering til tjeneste. Det blir i tillegg mindre tidkrevende å delta i små­grupper og samtidig ha tjenester i menigheten. Andre al­ternativer er å utvikle grupper som er spesi­elt ret­tet mot formål som disippeltrening eller mot spesi­elle behov som rehabelitering etter ei livskrise[xii].

Ved oppbyggingen av smågrup­per kan flere av de nevnte metodene brukes samtidig. Man kan både ha nabo-, venne-, tenå­rings- og di­sippeltreningsgrupper. Alle gruppene, uansett spesia­litet, bør inneholde in­dividuell omsorg (veiledning, prak­tisk hjelp og for­bønn), bibelstudium, bønn, lov­pris­ning og evangelise­ring[xiii].

 

Mellomgruppen, forsamlingen

 

Svært mange menigheter stopper å vokse når de blir så store som en mellomstor gruppe (30-80 aktive perso­ner). Grunnen til dette er at menigheter opp til denne størrelsen i ho­vedsak bare består av én gruppe (med unntak av noe barne- og ungdomsar­beid). Gradvis øker fremmedgjø­ringen, og veksten stagne­rer. Likevel er denne grup­pestørrelsen viktig for me­nigheten.

I kirkevekstlitteraturen er det først og fremst be­tydningen av å utvikle smågrupper og store fest­sam­vær som er drøftet. Mellomgruppen er lite behandlet, men er likevel nødvendig i en menighet.

Slike grupper er av en størrelse som gjør at den en­kelte har tilstrekkelig oversikt samtidig som de inne­holder en viss bredde og spenst. De aller fleste vil kjenne hverandre såpass godt at de kan føre en grei samtale.

De mellomstore gruppene er godt egnet til aktivite­ter som det er vanskelig å ha i en stor forsamling og som det samtidig ikke er mulig eller effektivt å ha i de minste gruppene. Det kan for det første dreie seg om tilbud til ulike aldersgrupper som barn, ung­dom eller eldre. For det andre kan det dreie seg om ulike opplæringstiltak og bibelstudier, hvor kravene til le­derne er så store at det vil bli for res­surs- og tidkre­vene å lære opp alle lederne i smågruppene. Dersom det samti­dig er umulig å utforme et opp­legg som er til­passet hele menigheten (f.eks. ungdom og pensjo­nister) er det riktig å velg den mellomstore gruppen.

 

Storsamling med fest i Guds hus

 

Det er en økende forståelse for hvor inspirerende og betydningsfulle de store festsamværene kan være for Guds folk. Vi vil derfor drøfte dette temaet i et eget kapittel (9). Her vil vi bare ta opp ett par poeng som vi ikke kommer tilbake til.

Når det er samlet mange men­nesker som er hung­rige etter å møte Gud, mener Wagner[xiv] at en spesiell type lov­prisning kan inntreffe. Fra sosiologien vet vi at kollektiv atferd blir anner­ledes i små enn i store grupper. Størrelsen på forsam­lingen har derfor be­tydning for hvordan et møte blir. Selv om det ikke er en direkte sammenheng mellom størrelse og atmo­sfære, vil menigheter med mange tilstede på ukens hovedmøte ha lettere for å skape en gunstig atmo­sfære for feiring. For små menighe­ter kan regel­messig sam­arbeid med an­dre menighe­ter kompensere for manglende størrelse. Kanskje kan mindre na­bomenigheter med jevne mellomrom ar­rangere lov­sangkvelder. De unge har gjort dette på flere steder, men de voksne utnytter sjelden mulig­he­ten til den inspirasjon slike fellessamlinger kan gi. En må imid­lertid huske på at dersom forskjellene mellom menig­hetene er stor kan kompromisser om form lett skape samlinger som ingen av deltakerne synes er in­spire­rende.

Feiringer var viktig i bi­belsk tid. Tempelet var ut­formet slik at mange kunne være tilstede sam­tidig for å søke Gud og se andre gjøre det. Store fei­ringer har vært en viktig del av den jødiske og kristne tra­disjon, fra soningsdagen, tabernakelfes­ten, pinsefei­ringen til mo­derne Billy Graham-kampan­jer.[xv].

 

Homogenitetsprinsippet

Hva det innebærer

Et av de mest omdiskuterte bidrag fra kirkevekst­bevegelsen er det såkalte homogenitetsprinsippet. Dette prinsippet kom først til uttrykk gjennom McGavrans[xvi] observasjon av at folk øn­sker å bli kristne uten å bryte rasemessige, språklige eller klassemessige barrierer.

Wagner[xvii] mener at av hypotesene framsatt gjen­nom kirkevekstbevegelsen er dette den som har størst generalitet. Han påpeker at to tiår med forsk­ning i utallige kulturer i de fleste områder i ver­den viser at kirker som vokser, er kirker som ret­ter seg mot én homogen gruppe.

Kontroversielt

Mange har funnet det vanskelig å akseptere dette prinsippet. Jim Reapsome[xviii], redaktør i Evangelical Mission Quarterly, hevder at vi må motstå fris­telsen til å rettferdigjøre kirke- og mi­sjonstaktikk på basis av hva som samler mest folk. Isteden må vi pri­oritere forkynnelsen av det nye mennes­ket. Omvendelse dreier seg for ham om å bryte ned so­siale, religiøse, økonomiske og etniske barrierer (kol. 3,11).

Dette synspunktet er i tråd med ge­nerelle strø­minger i de nord-amerikanske og vest-eu­ropeiske samfunn. Ulike sosiale og etniske grupper skal leve i mangfoldige og harmoniske samfunn. Kristne, ofte intellektuelle, utviklet derfor ifølge Wagner[xix] en holdning om at kirker som inkluderte ulike grupper er mer velbehagelig for Gud enn de som bare inne­holder én gruppe.

I Skandinavia, iallfall i de fleste områder, har vi ikke samme mangfold av etniske, sosiale eller kultu­relle grupper, som man finner i storbyer i USA og på det europeiske kontinentet. Imidlertid har vi nok av ek­sempler på at menigheter som vokser, er preget av en viss homogenitet. Enkelte menigheter vinner flest mennesker i en viss aldersgruppe, andre er særlig ef­fektive i rekrutteringen av unge familier, noen til­trekker seg enslige, enkelte når best mennesker som har eller har hatt alkohol- eller narkotikaproblemer, mens andre menigheter synes å rekruttere intellek­tuelle. Jeg tror de fleste som er kjent med vårt kris­tenliv, relativt raskt kunne plas­sere menigheter inn i de ulike gruppene.

At ulike menigheter er mest effektive i arbeidet med å nå bestemte grupper, betyr ikke at andre utestenges, eller at det ikke finnes noe varia­sjon i medlemssammensetningen i disse menighe­tene. Det betyr rett og slett at menigheten har ut­viklet en kultur eller tradisjon som gjør den mest ef­fektiv overfor bestemte grupper. Ifølge konklusjonene i mye av kirkevekstlitteraturen er det viktig for me­nigheter som ønsker vekst, å finne fram til hvilke grupper de er mest effektive til å nå og utnytte disse fortrinnene.

Enkelte har hevdet at homogenitetsprinsippet kan bidra til rasisme. Wagner[xx] argumenterer imid­lertid for at prinsippet slett ikke fremmer rasisme. Det er basert på en høy vurdering av ulikheter i kul­tur og fremhever hvor rett det er at menighetene utvikler en kristen livsstil som er tilpasset kulturen til med­lem­mene. Han mener også at Det nye testamentet gir sin tilslutning til homogenitetsprinsippet ved å under­streke at ikke-jøder ikke må adoptere den jødiske kulturen for å bli kristne.

Et eksempel på homogene menigheter som oppfat­tes som lite kontroversielle av de fleste kristne, er de messianske synagogene som har vokst fram, først og fremst i USA. De har vært et effektivt redskap for å nå jøder med evangeliet. Samtidig har jødene gjen­nom disse menighetene fått bevare mye av sitt kultu­relle sær­preg.

 

Multimenigheter

 

Homogenitetsprinsippet innbærer at man bør konsentrere innsatsen mot relativt homogene grup­per. Betyr dette så at én menighet ikke kan nå flere ulike grupper?

I de fleste menigheter er det tilbud som er tilret­te­lagt for bestemte grupper. Det er ungdomsmøter, unge-voksne grupper og pensjonisttreff. Til en viss grad har man m.a.o. allerede utformet opplegg tilpas­set homogene grupper. Selv om mange bare deltar i virksomheten til sin egen gruppe (f.eks. ungdoms­gruppen), oppfatter de fleste menigheter ikke dette som et helhetlig tilbud eller som en egen menighet.

Begrunnelsen for å ikke utforme helhetlige tilbud til de ulike grupper er ofte knyttet til et ønske om at alle grupper skal være en del av samme menig­hets­fellesskap. Vi har tidligere i dette kapittelet dis­kutert dette spørsmålet prinsipielt. Her vil jeg bare påpeke at det teknisk sett er mulig å ut­forme helhetlige til­bud til ulike grupper innenfor en menighet. Et slikt tilbud kan inkludere egne gudstjenester, slik følgende eksmpel illustrerer:

I en storbykirke holdes det seks ulike gudstjenester med samme svarte prest. “Den første høykirkelige gudstjenesten med orgelmusikk begynner kl. 6 om morgenen, den neste har gitarakkompanement og litt lettere opplegg, den tredje er for barnefamilier, der deltar barna i opplegget, den fjerde for de som li­ker rock, den femte har et forholdsvist enkelt opp­legg, mens den sjette kl. seks om ettermiddagen når alko­holikerne, de narkomane og taperne i samfun­net.”[xxi]

Det er vanskelig å bygge opp hel­hetlige tilbud til flere grup­per. For en menighet som har holdt til på samme sted i mange år vil det være vanskelig å unngå bli identi­fisert med en bestemt stil eller form. Dette kan redusere muligheten for å tiltrekke seg andre grup­per av befolkningen enn de som aller­ede går i menig­heten. Vil man likevel forsøke å bygge opp hel­het­lige tilbud til ulike grupper, må menigheten regne med å bruke relativt store ressurser for å på­virke fordommer hos målgruppene. Dersom me­nigheten allerede har kontakt med inn­vandrere el­ler andre sosiale og kulturelle minori­teter, vil det være fornuftig å ta ut­gangspunkt i disse.

 

Oppsummering

 

I dette kapittelet har jeg argumentert for at en me­nighet bør bestå av tre ulike grupper: Smågrupper som sikrer at den enkelte kommer inn i et tett felles­kap, mellomstore grupper tilpasset un­dervisning eller bestemte grupper som ungdommer eller pensjonister, samt store grupper som gjør det mulig å skape fest­samvær.

Homogenitetsprinsippet innebærer at folk øn­sker å bli kristne uten å bryte rasemessige, språklige eller klassemessige barrierer. Dette betyr at man bør for­søke å utvikle menigheter rettet mot bestemte be­folknings­grupper. Et annet alternativ er å utvikle menigheter med parallelle tilbud til ulike grupper, såkalte mul­timenigheter.

 

[i] 1992, på omslaget.

[ii] 1984

[iii] Dette poenget understreker han gjennom følgende formulering: “Celebration + Congregation + Cell = Church” (Wagner 1984, s. 111).

[iv] George 1992

[v] Våge 1990

[vi] 1992, s. 87.

[vii] 1983

[viii] Cho 1983, s. 62.

[ix] George 1992

[x] Williams 1991

[xi] Williams 1991 og Arnold 1992

[xii] Arnold 1992

[xiii] Arnold 1992

[xiv] Wagner 1984

[xv] Wagner 1984

[xvi] 1970

[xvii] 1984

[xviii] 1983

[xix] 1984

[xx] 1984

[xxi] Ray Bakke til Vårt Land 16. okt. 1993, s. 14.

Large enough to celebrate, small eno­ugh to care.”   Carl F. George[i]

Hovedspørsmål

Temaet for dette kapittelet er organisering av me­nighetsarbeidet. Drøftingen vil først og fremst dreie seg om hvilke grupper en menighet bør inneholde for å kunne vokse. Dessuten skal vi se på betydningen av å utvikle tilbud til bestemte befolkningsgrupper.

Wagner[ii] mener at store, mellomstore og små grup­per tilsammen utgjør en menighet[iii]. Store grup­per har over 80 medlemmer, mellomstore grup­per har 30 til 80, mens små grupper har fra 5 til 15 medlemmer. Menigheter som er bygd opp på denne måten, vil verken være for store slik at den enkelte fø­ler seg fremmedgjort og alene eller for liten til å kunne skape spennende festsamvær[iv]. De vil ha færre vekstbarrierer enn menigheter som bare består av én mellomstor eller stor gruppe. Veksten i slike én-gruppe-menigheter stopper, som vi skal se i kapit­tel 8, vanligvis ved ca. 200 medlemmer fordi større enheter skaper fremmed­gjø­ring. Slike menigheter har normalt bare en pas­tor og få “arenaer” hvor frivil­lige ledere kan få en prak­tisk og varig trening. Min­dre grupper kan være en gunstig ramme for å ut­vikle ledere.

 

Smågrupper

Byggesteiner

Jeg har tidligere påpekt at menigheter som vokser legger vekt på å bygge opp mindre grupper in­nenfor menigheten. I slike grupper kan alle bli godt kjent med hverandre. Det er mulig å utvikle intimitet og gruppene kan bli preget av en “kom-som-du-er-hold­ning” med stor forståelse, åpenhet, ærlighet og ak­sept[v].

George[vi] mener at smågrupper må gjøres til byg­gesteiner i menighe­tens grunnmur. Alle beslutninger, alle deler av me­nigheten og all lederut­vikling må bli evaluert i lys av deres bidrag til å mu­ltiplisere små­grupper.

Evangelisere og  inkludere

Begrunnelsen for å gjøre smågrupper til grunnvol­len i menighetens arbeid er flersidig. For det første mener flere at slike grupper kan være en nøkkel til evangelisering. Paul Yonggi Cho[vii] viser til at små­gruppene er det viktigste redskap hans menighet har, til å nå nye med evangeliet. Dette skjer både ved at gruppene fungerer som magneter i nabolaget, og ved at gruppemedlemmene inviterer venner til sam­lingene. Cho uttrykker det slik: “Hver gruppe blir en kjerne til vekkelse i sitt nabolag, fordi cellegrup­pen er stedet hvor sant liv kan finnes i det nabolaget. Når et cellemøte er fullt av liv, og når folk er lykke­lige og meddeler andre sin tro og vitner om hva Herren har gjort i deres liv, vil andre mennesker bli trukket til dem.” [viii]

Store menigheter har ofte vanskelig for å in­kludere nye i menighetens miljø. Ingen bestemte til­deles an­svar. Ved å få de nye inn i mindre grupper vil per­sonlige relasjoner fortere utvikles slik at man ikke fø­ler seg alene. En liten gruppe vil føle an­svar for å følge opp og holde kontakt med den nye. På denne måten kan smågrupper være et viktig redskap i ar­beidet med å vinne mennesker og gjøre dem til disi­pler.[ix]

Åndelig vekst

Store møter er lite egnet til å sikre at den enkelte vokser åndelig. Små fora kan i større grad gjøre det mulig å utvikle en opplæring tilpasset den enkelte. Det kan også være lettere å utvikle og praktise­re sine åndelige gaver i en liten og trygg sammenheng. Rela­sjonene i slike grupper kan hjelpe den enkelte til å finne sin tjeneste eller sitt kall i menighetsarbeidet.

Omsorg

Små fora er mye bedre egnet til å ut­øve omsorg for den enkelte. Det kan både være gjen­tagende og varig forbønn for spesi­elle forhold, og mer praktisk omsorg i akutte situasjoner. Smågrupper er blitt viktigere de siste tiårene fordi mange ikke har familie og slekt å støtte seg til der de bor. Dessuten vil en voksende menighet stadig få kontakt med per­soner som ikke har kristen familie eller slekt.

Smågrupper vil kunne sørge for at arbeidet med besøk på sykehus o.l. blir gjort og fordelt utover hele menigheten. Ofte faller dette arbeidet på al­ler­ede overbelastede enkeltpersoner, eldsteråd eller på pas­toren. Pastor og eldsteråd får da mindre tid til å lede menigheten.

Ledertrening

Smågruppene kan være et egnet sted for re­krutte­ring og utvikling av nye ledere. En mulighet er å la hver gruppeleder ha en “lederaspirant” som gradvis settes i stand til å ta på seg lederoppgaver. Et slikt system legger til rette for at menigheten hele ti­den utvikler ledere som kan starte eller ta over grupper. Dette skaper økt vekst­kraft.

 

Hvordan utvikle smågrupper?

Mange menigheter har forsøkt smågrupper uten at det har blitt en entydig suk­sess. En del mennesker føler det vanskelig å inngå i et lite og tett fellesskap hvor stor grad av åpenhet og tillit er nødvendig. Det kan derfor ta lang tid å ut­vikle grupper som fungerer.

En utbredt måte å bygge opp et gruppesystem på er å utvikle nabogrup­per. Fordelen med slike grupper er at opp­merksom­heten kan rettes mot nabolaget som grup­pemedlem­mene bor i. Man må imidlertid huske på at denne metoden kan føre til at personer med svært ulik bak­grunn, alder og interes­ser kommer i samme gruppe. Spredningen kan bli så stor at en­kelte vil fo­retrekke å ikke delta.

En måte å unngå dette proble­met på er å sette sammen noe mer ensartede grup­per, eller la natur­lige venne­flokker danne grupper[x]. Det et er da vik­tig å sørge for å få inte­grert per­so­ner som ikke har en naturlig ven­nekrets i menighe­ten, samt nye med­lemmer. For å unngå at menig­hetens vekstkraft re­dusere, er det av stor betyd­ning at man kla­rer å splitte slike grupper når de vok­ser. Dessuten er det viktig at grup­pelede­ren sørger for at gruppesam­ling­ene ikke ut­vi­kler seg i retning av hyg­gekvel­der[xi].

En mer uvanlig metode er å utforme grupper rettet mot spesielle formål, oppgaver eller behov. Gruppene kan set­tes sammen ut fra tjenestene man har i me­nigheten, f.eks. søndagsskole­lærere og menighetstje­nere. Personlig omsorg kan da kombineres med ut­veksling av idéer og gjensidig motivering til tjeneste. Det blir i tillegg mindre tidkrevende å delta i små­grupper og samtidig ha tjenester i menigheten. Andre al­ternativer er å utvikle grupper som er spesi­elt ret­tet mot formål som disippeltrening eller mot spesi­elle behov som rehabelitering etter ei livskrise[xii].

Ved oppbyggingen av smågrup­per kan flere av de nevnte metodene brukes samtidig. Man kan både ha nabo-, venne-, tenå­rings- og di­sippeltreningsgrupper. Alle gruppene, uansett spesia­litet, bør inneholde in­dividuell omsorg (veiledning, prak­tisk hjelp og for­bønn), bibelstudium, bønn, lov­pris­ning og evangelise­ring[xiii].

 

Mellomgruppen, forsamlingen

 

Svært mange menigheter stopper å vokse når de blir så store som en mellomstor gruppe (30-80 aktive perso­ner). Grunnen til dette er at menigheter opp til denne størrelsen i ho­vedsak bare består av én gruppe (med unntak av noe barne- og ungdomsar­beid). Gradvis øker fremmedgjø­ringen, og veksten stagne­rer. Likevel er denne grup­pestørrelsen viktig for me­nigheten.

I kirkevekstlitteraturen er det først og fremst be­tydningen av å utvikle smågrupper og store fest­sam­vær som er drøftet. Mellomgruppen er lite behandlet, men er likevel nødvendig i en menighet.

Slike grupper er av en størrelse som gjør at den en­kelte har tilstrekkelig oversikt samtidig som de inne­holder en viss bredde og spenst. De aller fleste vil kjenne hverandre såpass godt at de kan føre en grei samtale.

De mellomstore gruppene er godt egnet til aktivite­ter som det er vanskelig å ha i en stor forsamling og som det samtidig ikke er mulig eller effektivt å ha i de minste gruppene. Det kan for det første dreie seg om tilbud til ulike aldersgrupper som barn, ung­dom eller eldre. For det andre kan det dreie seg om ulike opplæringstiltak og bibelstudier, hvor kravene til le­derne er så store at det vil bli for res­surs- og tidkre­vene å lære opp alle lederne i smågruppene. Dersom det samti­dig er umulig å utforme et opp­legg som er til­passet hele menigheten (f.eks. ungdom og pensjo­nister) er det riktig å velg den mellomstore gruppen.

 

Storsamling med fest i Guds hus

 

Det er en økende forståelse for hvor inspirerende og betydningsfulle de store festsamværene kan være for Guds folk. Vi vil derfor drøfte dette temaet i et eget kapittel (9). Her vil vi bare ta opp ett par poeng som vi ikke kommer tilbake til.

Når det er samlet mange men­nesker som er hung­rige etter å møte Gud, mener Wagner[xiv] at en spesiell type lov­prisning kan inntreffe. Fra sosiologien vet vi at kollektiv atferd blir anner­ledes i små enn i store grupper. Størrelsen på forsam­lingen har derfor be­tydning for hvordan et møte blir. Selv om det ikke er en direkte sammenheng mellom størrelse og atmo­sfære, vil menigheter med mange tilstede på ukens hovedmøte ha lettere for å skape en gunstig atmo­sfære for feiring. For små menighe­ter kan regel­messig sam­arbeid med an­dre menighe­ter kompensere for manglende størrelse. Kanskje kan mindre na­bomenigheter med jevne mellomrom ar­rangere lov­sangkvelder. De unge har gjort dette på flere steder, men de voksne utnytter sjelden mulig­he­ten til den inspirasjon slike fellessamlinger kan gi. En må imid­lertid huske på at dersom forskjellene mellom menig­hetene er stor kan kompromisser om form lett skape samlinger som ingen av deltakerne synes er in­spire­rende.

Feiringer var viktig i bi­belsk tid. Tempelet var ut­formet slik at mange kunne være tilstede sam­tidig for å søke Gud og se andre gjøre det. Store fei­ringer har vært en viktig del av den jødiske og kristne tra­disjon, fra soningsdagen, tabernakelfes­ten, pinsefei­ringen til mo­derne Billy Graham-kampan­jer.[xv].

 

Homogenitetsprinsippet

Hva det innebærer

Et av de mest omdiskuterte bidrag fra kirkevekst­bevegelsen er det såkalte homogenitetsprinsippet. Dette prinsippet kom først til uttrykk gjennom McGavrans[xvi] observasjon av at folk øn­sker å bli kristne uten å bryte rasemessige, språklige eller klassemessige barrierer.

Wagner[xvii] mener at av hypotesene framsatt gjen­nom kirkevekstbevegelsen er dette den som har størst generalitet. Han påpeker at to tiår med forsk­ning i utallige kulturer i de fleste områder i ver­den viser at kirker som vokser, er kirker som ret­ter seg mot én homogen gruppe.

Kontroversielt

Mange har funnet det vanskelig å akseptere dette prinsippet. Jim Reapsome[xviii], redaktør i Evangelical Mission Quarterly, hevder at vi må motstå fris­telsen til å rettferdigjøre kirke- og mi­sjonstaktikk på basis av hva som samler mest folk. Isteden må vi pri­oritere forkynnelsen av det nye mennes­ket. Omvendelse dreier seg for ham om å bryte ned so­siale, religiøse, økonomiske og etniske barrierer (kol. 3,11).

Dette synspunktet er i tråd med ge­nerelle strø­minger i de nord-amerikanske og vest-eu­ropeiske samfunn. Ulike sosiale og etniske grupper skal leve i mangfoldige og harmoniske samfunn. Kristne, ofte intellektuelle, utviklet derfor ifølge Wagner[xix] en holdning om at kirker som inkluderte ulike grupper er mer velbehagelig for Gud enn de som bare inne­holder én gruppe.

I Skandinavia, iallfall i de fleste områder, har vi ikke samme mangfold av etniske, sosiale eller kultu­relle grupper, som man finner i storbyer i USA og på det europeiske kontinentet. Imidlertid har vi nok av ek­sempler på at menigheter som vokser, er preget av en viss homogenitet. Enkelte menigheter vinner flest mennesker i en viss aldersgruppe, andre er særlig ef­fektive i rekrutteringen av unge familier, noen til­trekker seg enslige, enkelte når best mennesker som har eller har hatt alkohol- eller narkotikaproblemer, mens andre menigheter synes å rekruttere intellek­tuelle. Jeg tror de fleste som er kjent med vårt kris­tenliv, relativt raskt kunne plas­sere menigheter inn i de ulike gruppene.

At ulike menigheter er mest effektive i arbeidet med å nå bestemte grupper, betyr ikke at andre utestenges, eller at det ikke finnes noe varia­sjon i medlemssammensetningen i disse menighe­tene. Det betyr rett og slett at menigheten har ut­viklet en kultur eller tradisjon som gjør den mest ef­fektiv overfor bestemte grupper. Ifølge konklusjonene i mye av kirkevekstlitteraturen er det viktig for me­nigheter som ønsker vekst, å finne fram til hvilke grupper de er mest effektive til å nå og utnytte disse fortrinnene.

Enkelte har hevdet at homogenitetsprinsippet kan bidra til rasisme. Wagner[xx] argumenterer imid­lertid for at prinsippet slett ikke fremmer rasisme. Det er basert på en høy vurdering av ulikheter i kul­tur og fremhever hvor rett det er at menighetene utvikler en kristen livsstil som er tilpasset kulturen til med­lem­mene. Han mener også at Det nye testamentet gir sin tilslutning til homogenitetsprinsippet ved å under­streke at ikke-jøder ikke må adoptere den jødiske kulturen for å bli kristne.

Et eksempel på homogene menigheter som oppfat­tes som lite kontroversielle av de fleste kristne, er de messianske synagogene som har vokst fram, først og fremst i USA. De har vært et effektivt redskap for å nå jøder med evangeliet. Samtidig har jødene gjen­nom disse menighetene fått bevare mye av sitt kultu­relle sær­preg.

 

Multimenigheter

 

Homogenitetsprinsippet innbærer at man bør konsentrere innsatsen mot relativt homogene grup­per. Betyr dette så at én menighet ikke kan nå flere ulike grupper?

I de fleste menigheter er det tilbud som er tilret­te­lagt for bestemte grupper. Det er ungdomsmøter, unge-voksne grupper og pensjonisttreff. Til en viss grad har man m.a.o. allerede utformet opplegg tilpas­set homogene grupper. Selv om mange bare deltar i virksomheten til sin egen gruppe (f.eks. ungdoms­gruppen), oppfatter de fleste menigheter ikke dette som et helhetlig tilbud eller som en egen menighet.

Begrunnelsen for å ikke utforme helhetlige tilbud til de ulike grupper er ofte knyttet til et ønske om at alle grupper skal være en del av samme menig­hets­fellesskap. Vi har tidligere i dette kapittelet dis­kutert dette spørsmålet prinsipielt. Her vil jeg bare påpeke at det teknisk sett er mulig å ut­forme helhetlige til­bud til ulike grupper innenfor en menighet. Et slikt tilbud kan inkludere egne gudstjenester, slik følgende eksmpel illustrerer:

I en storbykirke holdes det seks ulike gudstjenester med samme svarte prest. “Den første høykirkelige gudstjenesten med orgelmusikk begynner kl. 6 om morgenen, den neste har gitarakkompanement og litt lettere opplegg, den tredje er for barnefamilier, der deltar barna i opplegget, den fjerde for de som li­ker rock, den femte har et forholdsvist enkelt opp­legg, mens den sjette kl. seks om ettermiddagen når alko­holikerne, de narkomane og taperne i samfun­net.”[xxi]

Det er vanskelig å bygge opp hel­hetlige tilbud til flere grup­per. For en menighet som har holdt til på samme sted i mange år vil det være vanskelig å unngå bli identi­fisert med en bestemt stil eller form. Dette kan redusere muligheten for å tiltrekke seg andre grup­per av befolkningen enn de som aller­ede går i menig­heten. Vil man likevel forsøke å bygge opp hel­het­lige tilbud til ulike grupper, må menigheten regne med å bruke relativt store ressurser for å på­virke fordommer hos målgruppene. Dersom me­nigheten allerede har kontakt med inn­vandrere el­ler andre sosiale og kulturelle minori­teter, vil det være fornuftig å ta ut­gangspunkt i disse.

 

Oppsummering

 

I dette kapittelet har jeg argumentert for at en me­nighet bør bestå av tre ulike grupper: Smågrupper som sikrer at den enkelte kommer inn i et tett felles­kap, mellomstore grupper tilpasset un­dervisning eller bestemte grupper som ungdommer eller pensjonister, samt store grupper som gjør det mulig å skape fest­samvær.

Homogenitetsprinsippet innebærer at folk øn­sker å bli kristne uten å bryte rasemessige, språklige eller klassemessige barrierer. Dette betyr at man bør for­søke å utvikle menigheter rettet mot bestemte be­folknings­grupper. Et annet alternativ er å utvikle menigheter med parallelle tilbud til ulike grupper, såkalte mul­timenigheter.

 

[i] 1992, på omslaget.

[ii] 1984

[iii] Dette poenget understreker han gjennom følgende formulering: “Celebration + Congregation + Cell = Church” (Wagner 1984, s. 111).

[iv] George 1992

[v] Våge 1990

[vi] 1992, s. 87.

[vii] 1983

[viii] Cho 1983, s. 62.

[ix] George 1992

[x] Williams 1991

[xi] Williams 1991 og Arnold 1992

[xii] Arnold 1992

[xiii] Arnold 1992

[xiv] Wagner 1984

[xv] Wagner 1984

[xvi] 1970

[xvii] 1984

[xviii] 1983

[xix] 1984

[xx] 1984

[xxi] Ray Bakke til Vårt Land 16. okt. 1993, s. 14.

Large enough to celebrate, small eno­ugh to care.”   Carl F. George[i]

Hovedspørsmål

Temaet for dette kapittelet er organisering av me­nighetsarbeidet. Drøftingen vil først og fremst dreie seg om hvilke grupper en menighet bør inneholde for å kunne vokse. Dessuten skal vi se på betydningen av å utvikle tilbud til bestemte befolkningsgrupper.

Wagner[ii] mener at store, mellomstore og små grup­per tilsammen utgjør en menighet[iii]. Store grup­per har over 80 medlemmer, mellomstore grup­per har 30 til 80, mens små grupper har fra 5 til 15 medlemmer. Menigheter som er bygd opp på denne måten, vil verken være for store slik at den enkelte fø­ler seg fremmedgjort og alene eller for liten til å kunne skape spennende festsamvær[iv]. De vil ha færre vekstbarrierer enn menigheter som bare består av én mellomstor eller stor gruppe. Veksten i slike én-gruppe-menigheter stopper, som vi skal se i kapit­tel 8, vanligvis ved ca. 200 medlemmer fordi større enheter skaper fremmed­gjø­ring. Slike menigheter har normalt bare en pas­tor og få “arenaer” hvor frivil­lige ledere kan få en prak­tisk og varig trening. Min­dre grupper kan være en gunstig ramme for å ut­vikle ledere.

 

Smågrupper

Byggesteiner

Jeg har tidligere påpekt at menigheter som vokser legger vekt på å bygge opp mindre grupper in­nenfor menigheten. I slike grupper kan alle bli godt kjent med hverandre. Det er mulig å utvikle intimitet og gruppene kan bli preget av en “kom-som-du-er-hold­ning” med stor forståelse, åpenhet, ærlighet og ak­sept[v].

George[vi] mener at smågrupper må gjøres til byg­gesteiner i menighe­tens grunnmur. Alle beslutninger, alle deler av me­nigheten og all lederut­vikling må bli evaluert i lys av deres bidrag til å mu­ltiplisere små­grupper.

Evangelisere og  inkludere

Begrunnelsen for å gjøre smågrupper til grunnvol­len i menighetens arbeid er flersidig. For det første mener flere at slike grupper kan være en nøkkel til evangelisering. Paul Yonggi Cho[vii] viser til at små­gruppene er det viktigste redskap hans menighet har, til å nå nye med evangeliet. Dette skjer både ved at gruppene fungerer som magneter i nabolaget, og ved at gruppemedlemmene inviterer venner til sam­lingene. Cho uttrykker det slik: “Hver gruppe blir en kjerne til vekkelse i sitt nabolag, fordi cellegrup­pen er stedet hvor sant liv kan finnes i det nabolaget. Når et cellemøte er fullt av liv, og når folk er lykke­lige og meddeler andre sin tro og vitner om hva Herren har gjort i deres liv, vil andre mennesker bli trukket til dem.” [viii]

Store menigheter har ofte vanskelig for å in­kludere nye i menighetens miljø. Ingen bestemte til­deles an­svar. Ved å få de nye inn i mindre grupper vil per­sonlige relasjoner fortere utvikles slik at man ikke fø­ler seg alene. En liten gruppe vil føle an­svar for å følge opp og holde kontakt med den nye. På denne måten kan smågrupper være et viktig redskap i ar­beidet med å vinne mennesker og gjøre dem til disi­pler.[ix]

Åndelig vekst

Store møter er lite egnet til å sikre at den enkelte vokser åndelig. Små fora kan i større grad gjøre det mulig å utvikle en opplæring tilpasset den enkelte. Det kan også være lettere å utvikle og praktise­re sine åndelige gaver i en liten og trygg sammenheng. Rela­sjonene i slike grupper kan hjelpe den enkelte til å finne sin tjeneste eller sitt kall i menighetsarbeidet.

Omsorg

Små fora er mye bedre egnet til å ut­øve omsorg for den enkelte. Det kan både være gjen­tagende og varig forbønn for spesi­elle forhold, og mer praktisk omsorg i akutte situasjoner. Smågrupper er blitt viktigere de siste tiårene fordi mange ikke har familie og slekt å støtte seg til der de bor. Dessuten vil en voksende menighet stadig få kontakt med per­soner som ikke har kristen familie eller slekt.

Smågrupper vil kunne sørge for at arbeidet med besøk på sykehus o.l. blir gjort og fordelt utover hele menigheten. Ofte faller dette arbeidet på al­ler­ede overbelastede enkeltpersoner, eldsteråd eller på pas­toren. Pastor og eldsteråd får da mindre tid til å lede menigheten.

Ledertrening

Smågruppene kan være et egnet sted for re­krutte­ring og utvikling av nye ledere. En mulighet er å la hver gruppeleder ha en “lederaspirant” som gradvis settes i stand til å ta på seg lederoppgaver. Et slikt system legger til rette for at menigheten hele ti­den utvikler ledere som kan starte eller ta over grupper. Dette skaper økt vekst­kraft.

 

Hvordan utvikle smågrupper?

Mange menigheter har forsøkt smågrupper uten at det har blitt en entydig suk­sess. En del mennesker føler det vanskelig å inngå i et lite og tett fellesskap hvor stor grad av åpenhet og tillit er nødvendig. Det kan derfor ta lang tid å ut­vikle grupper som fungerer.

En utbredt måte å bygge opp et gruppesystem på er å utvikle nabogrup­per. Fordelen med slike grupper er at opp­merksom­heten kan rettes mot nabolaget som grup­pemedlem­mene bor i. Man må imidlertid huske på at denne metoden kan føre til at personer med svært ulik bak­grunn, alder og interes­ser kommer i samme gruppe. Spredningen kan bli så stor at en­kelte vil fo­retrekke å ikke delta.

En måte å unngå dette proble­met på er å sette sammen noe mer ensartede grup­per, eller la natur­lige venne­flokker danne grupper[x]. Det et er da vik­tig å sørge for å få inte­grert per­so­ner som ikke har en naturlig ven­nekrets i menighe­ten, samt nye med­lemmer. For å unngå at menig­hetens vekstkraft re­dusere, er det av stor betyd­ning at man kla­rer å splitte slike grupper når de vok­ser. Dessuten er det viktig at grup­pelede­ren sørger for at gruppesam­ling­ene ikke ut­vi­kler seg i retning av hyg­gekvel­der[xi].

En mer uvanlig metode er å utforme grupper rettet mot spesielle formål, oppgaver eller behov. Gruppene kan set­tes sammen ut fra tjenestene man har i me­nigheten, f.eks. søndagsskole­lærere og menighetstje­nere. Personlig omsorg kan da kombineres med ut­veksling av idéer og gjensidig motivering til tjeneste. Det blir i tillegg mindre tidkrevende å delta i små­grupper og samtidig ha tjenester i menigheten. Andre al­ternativer er å utvikle grupper som er spesi­elt ret­tet mot formål som disippeltrening eller mot spesi­elle behov som rehabelitering etter ei livskrise[xii].

Ved oppbyggingen av smågrup­per kan flere av de nevnte metodene brukes samtidig. Man kan både ha nabo-, venne-, tenå­rings- og di­sippeltreningsgrupper. Alle gruppene, uansett spesia­litet, bør inneholde in­dividuell omsorg (veiledning, prak­tisk hjelp og for­bønn), bibelstudium, bønn, lov­pris­ning og evangelise­ring[xiii].

 

Mellomgruppen, forsamlingen

 

Svært mange menigheter stopper å vokse når de blir så store som en mellomstor gruppe (30-80 aktive perso­ner). Grunnen til dette er at menigheter opp til denne størrelsen i ho­vedsak bare består av én gruppe (med unntak av noe barne- og ungdomsar­beid). Gradvis øker fremmedgjø­ringen, og veksten stagne­rer. Likevel er denne grup­pestørrelsen viktig for me­nigheten.

I kirkevekstlitteraturen er det først og fremst be­tydningen av å utvikle smågrupper og store fest­sam­vær som er drøftet. Mellomgruppen er lite behandlet, men er likevel nødvendig i en menighet.

Slike grupper er av en størrelse som gjør at den en­kelte har tilstrekkelig oversikt samtidig som de inne­holder en viss bredde og spenst. De aller fleste vil kjenne hverandre såpass godt at de kan føre en grei samtale.

De mellomstore gruppene er godt egnet til aktivite­ter som det er vanskelig å ha i en stor forsamling og som det samtidig ikke er mulig eller effektivt å ha i de minste gruppene. Det kan for det første dreie seg om tilbud til ulike aldersgrupper som barn, ung­dom eller eldre. For det andre kan det dreie seg om ulike opplæringstiltak og bibelstudier, hvor kravene til le­derne er så store at det vil bli for res­surs- og tidkre­vene å lære opp alle lederne i smågruppene. Dersom det samti­dig er umulig å utforme et opp­legg som er til­passet hele menigheten (f.eks. ungdom og pensjo­nister) er det riktig å velg den mellomstore gruppen.

 

Storsamling med fest i Guds hus

 

Det er en økende forståelse for hvor inspirerende og betydningsfulle de store festsamværene kan være for Guds folk. Vi vil derfor drøfte dette temaet i et eget kapittel (9). Her vil vi bare ta opp ett par poeng som vi ikke kommer tilbake til.

Når det er samlet mange men­nesker som er hung­rige etter å møte Gud, mener Wagner[xiv] at en spesiell type lov­prisning kan inntreffe. Fra sosiologien vet vi at kollektiv atferd blir anner­ledes i små enn i store grupper. Størrelsen på forsam­lingen har derfor be­tydning for hvordan et møte blir. Selv om det ikke er en direkte sammenheng mellom størrelse og atmo­sfære, vil menigheter med mange tilstede på ukens hovedmøte ha lettere for å skape en gunstig atmo­sfære for feiring. For små menighe­ter kan regel­messig sam­arbeid med an­dre menighe­ter kompensere for manglende størrelse. Kanskje kan mindre na­bomenigheter med jevne mellomrom ar­rangere lov­sangkvelder. De unge har gjort dette på flere steder, men de voksne utnytter sjelden mulig­he­ten til den inspirasjon slike fellessamlinger kan gi. En må imid­lertid huske på at dersom forskjellene mellom menig­hetene er stor kan kompromisser om form lett skape samlinger som ingen av deltakerne synes er in­spire­rende.

Feiringer var viktig i bi­belsk tid. Tempelet var ut­formet slik at mange kunne være tilstede sam­tidig for å søke Gud og se andre gjøre det. Store fei­ringer har vært en viktig del av den jødiske og kristne tra­disjon, fra soningsdagen, tabernakelfes­ten, pinsefei­ringen til mo­derne Billy Graham-kampan­jer.[xv].

 

Homogenitetsprinsippet

Hva det innebærer

Et av de mest omdiskuterte bidrag fra kirkevekst­bevegelsen er det såkalte homogenitetsprinsippet. Dette prinsippet kom først til uttrykk gjennom McGavrans[xvi] observasjon av at folk øn­sker å bli kristne uten å bryte rasemessige, språklige eller klassemessige barrierer.

Wagner[xvii] mener at av hypotesene framsatt gjen­nom kirkevekstbevegelsen er dette den som har størst generalitet. Han påpeker at to tiår med forsk­ning i utallige kulturer i de fleste områder i ver­den viser at kirker som vokser, er kirker som ret­ter seg mot én homogen gruppe.

Kontroversielt

Mange har funnet det vanskelig å akseptere dette prinsippet. Jim Reapsome[xviii], redaktør i Evangelical Mission Quarterly, hevder at vi må motstå fris­telsen til å rettferdigjøre kirke- og mi­sjonstaktikk på basis av hva som samler mest folk. Isteden må vi pri­oritere forkynnelsen av det nye mennes­ket. Omvendelse dreier seg for ham om å bryte ned so­siale, religiøse, økonomiske og etniske barrierer (kol. 3,11).

Dette synspunktet er i tråd med ge­nerelle strø­minger i de nord-amerikanske og vest-eu­ropeiske samfunn. Ulike sosiale og etniske grupper skal leve i mangfoldige og harmoniske samfunn. Kristne, ofte intellektuelle, utviklet derfor ifølge Wagner[xix] en holdning om at kirker som inkluderte ulike grupper er mer velbehagelig for Gud enn de som bare inne­holder én gruppe.

I Skandinavia, iallfall i de fleste områder, har vi ikke samme mangfold av etniske, sosiale eller kultu­relle grupper, som man finner i storbyer i USA og på det europeiske kontinentet. Imidlertid har vi nok av ek­sempler på at menigheter som vokser, er preget av en viss homogenitet. Enkelte menigheter vinner flest mennesker i en viss aldersgruppe, andre er særlig ef­fektive i rekrutteringen av unge familier, noen til­trekker seg enslige, enkelte når best mennesker som har eller har hatt alkohol- eller narkotikaproblemer, mens andre menigheter synes å rekruttere intellek­tuelle. Jeg tror de fleste som er kjent med vårt kris­tenliv, relativt raskt kunne plas­sere menigheter inn i de ulike gruppene.

At ulike menigheter er mest effektive i arbeidet med å nå bestemte grupper, betyr ikke at andre utestenges, eller at det ikke finnes noe varia­sjon i medlemssammensetningen i disse menighe­tene. Det betyr rett og slett at menigheten har ut­viklet en kultur eller tradisjon som gjør den mest ef­fektiv overfor bestemte grupper. Ifølge konklusjonene i mye av kirkevekstlitteraturen er det viktig for me­nigheter som ønsker vekst, å finne fram til hvilke grupper de er mest effektive til å nå og utnytte disse fortrinnene.

Enkelte har hevdet at homogenitetsprinsippet kan bidra til rasisme. Wagner[xx] argumenterer imid­lertid for at prinsippet slett ikke fremmer rasisme. Det er basert på en høy vurdering av ulikheter i kul­tur og fremhever hvor rett det er at menighetene utvikler en kristen livsstil som er tilpasset kulturen til med­lem­mene. Han mener også at Det nye testamentet gir sin tilslutning til homogenitetsprinsippet ved å under­streke at ikke-jøder ikke må adoptere den jødiske kulturen for å bli kristne.

Et eksempel på homogene menigheter som oppfat­tes som lite kontroversielle av de fleste kristne, er de messianske synagogene som har vokst fram, først og fremst i USA. De har vært et effektivt redskap for å nå jøder med evangeliet. Samtidig har jødene gjen­nom disse menighetene fått bevare mye av sitt kultu­relle sær­preg.

 

Multimenigheter

 

Homogenitetsprinsippet innbærer at man bør konsentrere innsatsen mot relativt homogene grup­per. Betyr dette så at én menighet ikke kan nå flere ulike grupper?

I de fleste menigheter er det tilbud som er tilret­te­lagt for bestemte grupper. Det er ungdomsmøter, unge-voksne grupper og pensjonisttreff. Til en viss grad har man m.a.o. allerede utformet opplegg tilpas­set homogene grupper. Selv om mange bare deltar i virksomheten til sin egen gruppe (f.eks. ungdoms­gruppen), oppfatter de fleste menigheter ikke dette som et helhetlig tilbud eller som en egen menighet.

Begrunnelsen for å ikke utforme helhetlige tilbud til de ulike grupper er ofte knyttet til et ønske om at alle grupper skal være en del av samme menig­hets­fellesskap. Vi har tidligere i dette kapittelet dis­kutert dette spørsmålet prinsipielt. Her vil jeg bare påpeke at det teknisk sett er mulig å ut­forme helhetlige til­bud til ulike grupper innenfor en menighet. Et slikt tilbud kan inkludere egne gudstjenester, slik følgende eksmpel illustrerer:

I en storbykirke holdes det seks ulike gudstjenester med samme svarte prest. “Den første høykirkelige gudstjenesten med orgelmusikk begynner kl. 6 om morgenen, den neste har gitarakkompanement og litt lettere opplegg, den tredje er for barnefamilier, der deltar barna i opplegget, den fjerde for de som li­ker rock, den femte har et forholdsvist enkelt opp­legg, mens den sjette kl. seks om ettermiddagen når alko­holikerne, de narkomane og taperne i samfun­net.”[xxi]

Det er vanskelig å bygge opp hel­hetlige tilbud til flere grup­per. For en menighet som har holdt til på samme sted i mange år vil det være vanskelig å unngå bli identi­fisert med en bestemt stil eller form. Dette kan redusere muligheten for å tiltrekke seg andre grup­per av befolkningen enn de som aller­ede går i menig­heten. Vil man likevel forsøke å bygge opp hel­het­lige tilbud til ulike grupper, må menigheten regne med å bruke relativt store ressurser for å på­virke fordommer hos målgruppene. Dersom me­nigheten allerede har kontakt med inn­vandrere el­ler andre sosiale og kulturelle minori­teter, vil det være fornuftig å ta ut­gangspunkt i disse.

 

Oppsummering

 

I dette kapittelet har jeg argumentert for at en me­nighet bør bestå av tre ulike grupper: Smågrupper som sikrer at den enkelte kommer inn i et tett felles­kap, mellomstore grupper tilpasset un­dervisning eller bestemte grupper som ungdommer eller pensjonister, samt store grupper som gjør det mulig å skape fest­samvær.

Homogenitetsprinsippet innebærer at folk øn­sker å bli kristne uten å bryte rasemessige, språklige eller klassemessige barrierer. Dette betyr at man bør for­søke å utvikle menigheter rettet mot bestemte be­folknings­grupper. Et annet alternativ er å utvikle menigheter med parallelle tilbud til ulike grupper, såkalte mul­timenigheter.

 

[i] 1992, på omslaget.

[ii] 1984

[iii] Dette poenget understreker han gjennom følgende formulering: “Celebration + Congregation + Cell = Church” (Wagner 1984, s. 111).

[iv] George 1992

[v] Våge 1990

[vi] 1992, s. 87.

[vii] 1983

[viii] Cho 1983, s. 62.

[ix] George 1992

[x] Williams 1991

[xi] Williams 1991 og Arnold 1992

[xii] Arnold 1992

[xiii] Arnold 1992

[xiv] Wagner 1984

[xv] Wagner 1984

[xvi] 1970

[xvii] 1984

[xviii] 1983

[xix] 1984

[xx] 1984

[xxi] Ray Bakke til Vårt Land 16. okt. 1993, s. 14.

Large enough to celebrate, small eno­ugh to care.”   Carl F. George[i]

Hovedspørsmål

Temaet for dette kapittelet er organisering av me­nighetsarbeidet. Drøftingen vil først og fremst dreie seg om hvilke grupper en menighet bør inneholde for å kunne vokse. Dessuten skal vi se på betydningen av å utvikle tilbud til bestemte befolkningsgrupper.

Wagner[ii] mener at store, mellomstore og små grup­per tilsammen utgjør en menighet[iii]. Store grup­per har over 80 medlemmer, mellomstore grup­per har 30 til 80, mens små grupper har fra 5 til 15 medlemmer. Menigheter som er bygd opp på denne måten, vil verken være for store slik at den enkelte fø­ler seg fremmedgjort og alene eller for liten til å kunne skape spennende festsamvær[iv]. De vil ha færre vekstbarrierer enn menigheter som bare består av én mellomstor eller stor gruppe. Veksten i slike én-gruppe-menigheter stopper, som vi skal se i kapit­tel 8, vanligvis ved ca. 200 medlemmer fordi større enheter skaper fremmed­gjø­ring. Slike menigheter har normalt bare en pas­tor og få “arenaer” hvor frivil­lige ledere kan få en prak­tisk og varig trening. Min­dre grupper kan være en gunstig ramme for å ut­vikle ledere.

 

Smågrupper

Byggesteiner

Jeg har tidligere påpekt at menigheter som vokser legger vekt på å bygge opp mindre grupper in­nenfor menigheten. I slike grupper kan alle bli godt kjent med hverandre. Det er mulig å utvikle intimitet og gruppene kan bli preget av en “kom-som-du-er-hold­ning” med stor forståelse, åpenhet, ærlighet og ak­sept[v].

George[vi] mener at smågrupper må gjøres til byg­gesteiner i menighe­tens grunnmur. Alle beslutninger, alle deler av me­nigheten og all lederut­vikling må bli evaluert i lys av deres bidrag til å mu­ltiplisere små­grupper.

Evangelisere og  inkludere

Begrunnelsen for å gjøre smågrupper til grunnvol­len i menighetens arbeid er flersidig. For det første mener flere at slike grupper kan være en nøkkel til evangelisering. Paul Yonggi Cho[vii] viser til at små­gruppene er det viktigste redskap hans menighet har, til å nå nye med evangeliet. Dette skjer både ved at gruppene fungerer som magneter i nabolaget, og ved at gruppemedlemmene inviterer venner til sam­lingene. Cho uttrykker det slik: “Hver gruppe blir en kjerne til vekkelse i sitt nabolag, fordi cellegrup­pen er stedet hvor sant liv kan finnes i det nabolaget. Når et cellemøte er fullt av liv, og når folk er lykke­lige og meddeler andre sin tro og vitner om hva Herren har gjort i deres liv, vil andre mennesker bli trukket til dem.” [viii]

Store menigheter har ofte vanskelig for å in­kludere nye i menighetens miljø. Ingen bestemte til­deles an­svar. Ved å få de nye inn i mindre grupper vil per­sonlige relasjoner fortere utvikles slik at man ikke fø­ler seg alene. En liten gruppe vil føle an­svar for å følge opp og holde kontakt med den nye. På denne måten kan smågrupper være et viktig redskap i ar­beidet med å vinne mennesker og gjøre dem til disi­pler.[ix]

Åndelig vekst

Store møter er lite egnet til å sikre at den enkelte vokser åndelig. Små fora kan i større grad gjøre det mulig å utvikle en opplæring tilpasset den enkelte. Det kan også være lettere å utvikle og praktise­re sine åndelige gaver i en liten og trygg sammenheng. Rela­sjonene i slike grupper kan hjelpe den enkelte til å finne sin tjeneste eller sitt kall i menighetsarbeidet.

Omsorg

Små fora er mye bedre egnet til å ut­øve omsorg for den enkelte. Det kan både være gjen­tagende og varig forbønn for spesi­elle forhold, og mer praktisk omsorg i akutte situasjoner. Smågrupper er blitt viktigere de siste tiårene fordi mange ikke har familie og slekt å støtte seg til der de bor. Dessuten vil en voksende menighet stadig få kontakt med per­soner som ikke har kristen familie eller slekt.

Smågrupper vil kunne sørge for at arbeidet med besøk på sykehus o.l. blir gjort og fordelt utover hele menigheten. Ofte faller dette arbeidet på al­ler­ede overbelastede enkeltpersoner, eldsteråd eller på pas­toren. Pastor og eldsteråd får da mindre tid til å lede menigheten.

Ledertrening

Smågruppene kan være et egnet sted for re­krutte­ring og utvikling av nye ledere. En mulighet er å la hver gruppeleder ha en “lederaspirant” som gradvis settes i stand til å ta på seg lederoppgaver. Et slikt system legger til rette for at menigheten hele ti­den utvikler ledere som kan starte eller ta over grupper. Dette skaper økt vekst­kraft.

 

Hvordan utvikle smågrupper?

Mange menigheter har forsøkt smågrupper uten at det har blitt en entydig suk­sess. En del mennesker føler det vanskelig å inngå i et lite og tett fellesskap hvor stor grad av åpenhet og tillit er nødvendig. Det kan derfor ta lang tid å ut­vikle grupper som fungerer.

En utbredt måte å bygge opp et gruppesystem på er å utvikle nabogrup­per. Fordelen med slike grupper er at opp­merksom­heten kan rettes mot nabolaget som grup­pemedlem­mene bor i. Man må imidlertid huske på at denne metoden kan føre til at personer med svært ulik bak­grunn, alder og interes­ser kommer i samme gruppe. Spredningen kan bli så stor at en­kelte vil fo­retrekke å ikke delta.

En måte å unngå dette proble­met på er å sette sammen noe mer ensartede grup­per, eller la natur­lige venne­flokker danne grupper[x]. Det et er da vik­tig å sørge for å få inte­grert per­so­ner som ikke har en naturlig ven­nekrets i menighe­ten, samt nye med­lemmer. For å unngå at menig­hetens vekstkraft re­dusere, er det av stor betyd­ning at man kla­rer å splitte slike grupper når de vok­ser. Dessuten er det viktig at grup­pelede­ren sørger for at gruppesam­ling­ene ikke ut­vi­kler seg i retning av hyg­gekvel­der[xi].

En mer uvanlig metode er å utforme grupper rettet mot spesielle formål, oppgaver eller behov. Gruppene kan set­tes sammen ut fra tjenestene man har i me­nigheten, f.eks. søndagsskole­lærere og menighetstje­nere. Personlig omsorg kan da kombineres med ut­veksling av idéer og gjensidig motivering til tjeneste. Det blir i tillegg mindre tidkrevende å delta i små­grupper og samtidig ha tjenester i menigheten. Andre al­ternativer er å utvikle grupper som er spesi­elt ret­tet mot formål som disippeltrening eller mot spesi­elle behov som rehabelitering etter ei livskrise[xii].

Ved oppbyggingen av smågrup­per kan flere av de nevnte metodene brukes samtidig. Man kan både ha nabo-, venne-, tenå­rings- og di­sippeltreningsgrupper. Alle gruppene, uansett spesia­litet, bør inneholde in­dividuell omsorg (veiledning, prak­tisk hjelp og for­bønn), bibelstudium, bønn, lov­pris­ning og evangelise­ring[xiii].

 

Mellomgruppen, forsamlingen

 

Svært mange menigheter stopper å vokse når de blir så store som en mellomstor gruppe (30-80 aktive perso­ner). Grunnen til dette er at menigheter opp til denne størrelsen i ho­vedsak bare består av én gruppe (med unntak av noe barne- og ungdomsar­beid). Gradvis øker fremmedgjø­ringen, og veksten stagne­rer. Likevel er denne grup­pestørrelsen viktig for me­nigheten.

I kirkevekstlitteraturen er det først og fremst be­tydningen av å utvikle smågrupper og store fest­sam­vær som er drøftet. Mellomgruppen er lite behandlet, men er likevel nødvendig i en menighet.

Slike grupper er av en størrelse som gjør at den en­kelte har tilstrekkelig oversikt samtidig som de inne­holder en viss bredde og spenst. De aller fleste vil kjenne hverandre såpass godt at de kan føre en grei samtale.

De mellomstore gruppene er godt egnet til aktivite­ter som det er vanskelig å ha i en stor forsamling og som det samtidig ikke er mulig eller effektivt å ha i de minste gruppene. Det kan for det første dreie seg om tilbud til ulike aldersgrupper som barn, ung­dom eller eldre. For det andre kan det dreie seg om ulike opplæringstiltak og bibelstudier, hvor kravene til le­derne er så store at det vil bli for res­surs- og tidkre­vene å lære opp alle lederne i smågruppene. Dersom det samti­dig er umulig å utforme et opp­legg som er til­passet hele menigheten (f.eks. ungdom og pensjo­nister) er det riktig å velg den mellomstore gruppen.

 

Storsamling med fest i Guds hus

 

Det er en økende forståelse for hvor inspirerende og betydningsfulle de store festsamværene kan være for Guds folk. Vi vil derfor drøfte dette temaet i et eget kapittel (9). Her vil vi bare ta opp ett par poeng som vi ikke kommer tilbake til.

Når det er samlet mange men­nesker som er hung­rige etter å møte Gud, mener Wagner[xiv] at en spesiell type lov­prisning kan inntreffe. Fra sosiologien vet vi at kollektiv atferd blir anner­ledes i små enn i store grupper. Størrelsen på forsam­lingen har derfor be­tydning for hvordan et møte blir. Selv om det ikke er en direkte sammenheng mellom størrelse og atmo­sfære, vil menigheter med mange tilstede på ukens hovedmøte ha lettere for å skape en gunstig atmo­sfære for feiring. For små menighe­ter kan regel­messig sam­arbeid med an­dre menighe­ter kompensere for manglende størrelse. Kanskje kan mindre na­bomenigheter med jevne mellomrom ar­rangere lov­sangkvelder. De unge har gjort dette på flere steder, men de voksne utnytter sjelden mulig­he­ten til den inspirasjon slike fellessamlinger kan gi. En må imid­lertid huske på at dersom forskjellene mellom menig­hetene er stor kan kompromisser om form lett skape samlinger som ingen av deltakerne synes er in­spire­rende.

Feiringer var viktig i bi­belsk tid. Tempelet var ut­formet slik at mange kunne være tilstede sam­tidig for å søke Gud og se andre gjøre det. Store fei­ringer har vært en viktig del av den jødiske og kristne tra­disjon, fra soningsdagen, tabernakelfes­ten, pinsefei­ringen til mo­derne Billy Graham-kampan­jer.[xv].

 

Homogenitetsprinsippet

Hva det innebærer

Et av de mest omdiskuterte bidrag fra kirkevekst­bevegelsen er det såkalte homogenitetsprinsippet. Dette prinsippet kom først til uttrykk gjennom McGavrans[xvi] observasjon av at folk øn­sker å bli kristne uten å bryte rasemessige, språklige eller klassemessige barrierer.

Wagner[xvii] mener at av hypotesene framsatt gjen­nom kirkevekstbevegelsen er dette den som har størst generalitet. Han påpeker at to tiår med forsk­ning i utallige kulturer i de fleste områder i ver­den viser at kirker som vokser, er kirker som ret­ter seg mot én homogen gruppe.

Kontroversielt

Mange har funnet det vanskelig å akseptere dette prinsippet. Jim Reapsome[xviii], redaktør i Evangelical Mission Quarterly, hevder at vi må motstå fris­telsen til å rettferdigjøre kirke- og mi­sjonstaktikk på basis av hva som samler mest folk. Isteden må vi pri­oritere forkynnelsen av det nye mennes­ket. Omvendelse dreier seg for ham om å bryte ned so­siale, religiøse, økonomiske og etniske barrierer (kol. 3,11).

Dette synspunktet er i tråd med ge­nerelle strø­minger i de nord-amerikanske og vest-eu­ropeiske samfunn. Ulike sosiale og etniske grupper skal leve i mangfoldige og harmoniske samfunn. Kristne, ofte intellektuelle, utviklet derfor ifølge Wagner[xix] en holdning om at kirker som inkluderte ulike grupper er mer velbehagelig for Gud enn de som bare inne­holder én gruppe.

I Skandinavia, iallfall i de fleste områder, har vi ikke samme mangfold av etniske, sosiale eller kultu­relle grupper, som man finner i storbyer i USA og på det europeiske kontinentet. Imidlertid har vi nok av ek­sempler på at menigheter som vokser, er preget av en viss homogenitet. Enkelte menigheter vinner flest mennesker i en viss aldersgruppe, andre er særlig ef­fektive i rekrutteringen av unge familier, noen til­trekker seg enslige, enkelte når best mennesker som har eller har hatt alkohol- eller narkotikaproblemer, mens andre menigheter synes å rekruttere intellek­tuelle. Jeg tror de fleste som er kjent med vårt kris­tenliv, relativt raskt kunne plas­sere menigheter inn i de ulike gruppene.

At ulike menigheter er mest effektive i arbeidet med å nå bestemte grupper, betyr ikke at andre utestenges, eller at det ikke finnes noe varia­sjon i medlemssammensetningen i disse menighe­tene. Det betyr rett og slett at menigheten har ut­viklet en kultur eller tradisjon som gjør den mest ef­fektiv overfor bestemte grupper. Ifølge konklusjonene i mye av kirkevekstlitteraturen er det viktig for me­nigheter som ønsker vekst, å finne fram til hvilke grupper de er mest effektive til å nå og utnytte disse fortrinnene.

Enkelte har hevdet at homogenitetsprinsippet kan bidra til rasisme. Wagner[xx] argumenterer imid­lertid for at prinsippet slett ikke fremmer rasisme. Det er basert på en høy vurdering av ulikheter i kul­tur og fremhever hvor rett det er at menighetene utvikler en kristen livsstil som er tilpasset kulturen til med­lem­mene. Han mener også at Det nye testamentet gir sin tilslutning til homogenitetsprinsippet ved å under­streke at ikke-jøder ikke må adoptere den jødiske kulturen for å bli kristne.

Et eksempel på homogene menigheter som oppfat­tes som lite kontroversielle av de fleste kristne, er de messianske synagogene som har vokst fram, først og fremst i USA. De har vært et effektivt redskap for å nå jøder med evangeliet. Samtidig har jødene gjen­nom disse menighetene fått bevare mye av sitt kultu­relle sær­preg.

 

Multimenigheter

 

Homogenitetsprinsippet innbærer at man bør konsentrere innsatsen mot relativt homogene grup­per. Betyr dette så at én menighet ikke kan nå flere ulike grupper?

I de fleste menigheter er det tilbud som er tilret­te­lagt for bestemte grupper. Det er ungdomsmøter, unge-voksne grupper og pensjonisttreff. Til en viss grad har man m.a.o. allerede utformet opplegg tilpas­set homogene grupper. Selv om mange bare deltar i virksomheten til sin egen gruppe (f.eks. ungdoms­gruppen), oppfatter de fleste menigheter ikke dette som et helhetlig tilbud eller som en egen menighet.

Begrunnelsen for å ikke utforme helhetlige tilbud til de ulike grupper er ofte knyttet til et ønske om at alle grupper skal være en del av samme menig­hets­fellesskap. Vi har tidligere i dette kapittelet dis­kutert dette spørsmålet prinsipielt. Her vil jeg bare påpeke at det teknisk sett er mulig å ut­forme helhetlige til­bud til ulike grupper innenfor en menighet. Et slikt tilbud kan inkludere egne gudstjenester, slik følgende eksmpel illustrerer:

I en storbykirke holdes det seks ulike gudstjenester med samme svarte prest. “Den første høykirkelige gudstjenesten med orgelmusikk begynner kl. 6 om morgenen, den neste har gitarakkompanement og litt lettere opplegg, den tredje er for barnefamilier, der deltar barna i opplegget, den fjerde for de som li­ker rock, den femte har et forholdsvist enkelt opp­legg, mens den sjette kl. seks om ettermiddagen når alko­holikerne, de narkomane og taperne i samfun­net.”[xxi]

Det er vanskelig å bygge opp hel­hetlige tilbud til flere grup­per. For en menighet som har holdt til på samme sted i mange år vil det være vanskelig å unngå bli identi­fisert med en bestemt stil eller form. Dette kan redusere muligheten for å tiltrekke seg andre grup­per av befolkningen enn de som aller­ede går i menig­heten. Vil man likevel forsøke å bygge opp hel­het­lige tilbud til ulike grupper, må menigheten regne med å bruke relativt store ressurser for å på­virke fordommer hos målgruppene. Dersom me­nigheten allerede har kontakt med inn­vandrere el­ler andre sosiale og kulturelle minori­teter, vil det være fornuftig å ta ut­gangspunkt i disse.

 

Oppsummering

 

I dette kapittelet har jeg argumentert for at en me­nighet bør bestå av tre ulike grupper: Smågrupper som sikrer at den enkelte kommer inn i et tett felles­kap, mellomstore grupper tilpasset un­dervisning eller bestemte grupper som ungdommer eller pensjonister, samt store grupper som gjør det mulig å skape fest­samvær.

Homogenitetsprinsippet innebærer at folk øn­sker å bli kristne uten å bryte rasemessige, språklige eller klassemessige barrierer. Dette betyr at man bør for­søke å utvikle menigheter rettet mot bestemte be­folknings­grupper. Et annet alternativ er å utvikle menigheter med parallelle tilbud til ulike grupper, såkalte mul­timenigheter.

 

[i] 1992, på omslaget.

[ii] 1984

[iii] Dette poenget understreker han gjennom følgende formulering: “Celebration + Congregation + Cell = Church” (Wagner 1984, s. 111).

[iv] George 1992

[v] Våge 1990

[vi] 1992, s. 87.

[vii] 1983

[viii] Cho 1983, s. 62.

[ix] George 1992

[x] Williams 1991

[xi] Williams 1991 og Arnold 1992

[xii] Arnold 1992

[xiii] Arnold 1992

[xiv] Wagner 1984

[xv] Wagner 1984

[xvi] 1970

[xvii] 1984

[xviii] 1983

[xix] 1984

[xx] 1984

[xxi] Ray Bakke til Vårt Land 16. okt. 1993, s. 14.

Large enough to celebrate, small eno­ugh to care.”   Carl F. George[i]

Hovedspørsmål

Temaet for dette kapittelet er organisering av me­nighetsarbeidet. Drøftingen vil først og fremst dreie seg om hvilke grupper en menighet bør inneholde for å kunne vokse. Dessuten skal vi se på betydningen av å utvikle tilbud til bestemte befolkningsgrupper.

Wagner[ii] mener at store, mellomstore og små grup­per tilsammen utgjør en menighet[iii]. Store grup­per har over 80 medlemmer, mellomstore grup­per har 30 til 80, mens små grupper har fra 5 til 15 medlemmer. Menigheter som er bygd opp på denne måten, vil verken være for store slik at den enkelte fø­ler seg fremmedgjort og alene eller for liten til å kunne skape spennende festsamvær[iv]. De vil ha færre vekstbarrierer enn menigheter som bare består av én mellomstor eller stor gruppe. Veksten i slike én-gruppe-menigheter stopper, som vi skal se i kapit­tel 8, vanligvis ved ca. 200 medlemmer fordi større enheter skaper fremmed­gjø­ring. Slike menigheter har normalt bare en pas­tor og få “arenaer” hvor frivil­lige ledere kan få en prak­tisk og varig trening. Min­dre grupper kan være en gunstig ramme for å ut­vikle ledere.

 

Smågrupper

Byggesteiner

Jeg har tidligere påpekt at menigheter som vokser legger vekt på å bygge opp mindre grupper in­nenfor menigheten. I slike grupper kan alle bli godt kjent med hverandre. Det er mulig å utvikle intimitet og gruppene kan bli preget av en “kom-som-du-er-hold­ning” med stor forståelse, åpenhet, ærlighet og ak­sept[v].

George[vi] mener at smågrupper må gjøres til byg­gesteiner i menighe­tens grunnmur. Alle beslutninger, alle deler av me­nigheten og all lederut­vikling må bli evaluert i lys av deres bidrag til å mu­ltiplisere små­grupper.

Evangelisere og  inkludere

Begrunnelsen for å gjøre smågrupper til grunnvol­len i menighetens arbeid er flersidig. For det første mener flere at slike grupper kan være en nøkkel til evangelisering. Paul Yonggi Cho[vii] viser til at små­gruppene er det viktigste redskap hans menighet har, til å nå nye med evangeliet. Dette skjer både ved at gruppene fungerer som magneter i nabolaget, og ved at gruppemedlemmene inviterer venner til sam­lingene. Cho uttrykker det slik: “Hver gruppe blir en kjerne til vekkelse i sitt nabolag, fordi cellegrup­pen er stedet hvor sant liv kan finnes i det nabolaget. Når et cellemøte er fullt av liv, og når folk er lykke­lige og meddeler andre sin tro og vitner om hva Herren har gjort i deres liv, vil andre mennesker bli trukket til dem.” [viii]

Store menigheter har ofte vanskelig for å in­kludere nye i menighetens miljø. Ingen bestemte til­deles an­svar. Ved å få de nye inn i mindre grupper vil per­sonlige relasjoner fortere utvikles slik at man ikke fø­ler seg alene. En liten gruppe vil føle an­svar for å følge opp og holde kontakt med den nye. På denne måten kan smågrupper være et viktig redskap i ar­beidet med å vinne mennesker og gjøre dem til disi­pler.[ix]

Åndelig vekst

Store møter er lite egnet til å sikre at den enkelte vokser åndelig. Små fora kan i større grad gjøre det mulig å utvikle en opplæring tilpasset den enkelte. Det kan også være lettere å utvikle og praktise­re sine åndelige gaver i en liten og trygg sammenheng. Rela­sjonene i slike grupper kan hjelpe den enkelte til å finne sin tjeneste eller sitt kall i menighetsarbeidet.

Omsorg

Små fora er mye bedre egnet til å ut­øve omsorg for den enkelte. Det kan både være gjen­tagende og varig forbønn for spesi­elle forhold, og mer praktisk omsorg i akutte situasjoner. Smågrupper er blitt viktigere de siste tiårene fordi mange ikke har familie og slekt å støtte seg til der de bor. Dessuten vil en voksende menighet stadig få kontakt med per­soner som ikke har kristen familie eller slekt.

Smågrupper vil kunne sørge for at arbeidet med besøk på sykehus o.l. blir gjort og fordelt utover hele menigheten. Ofte faller dette arbeidet på al­ler­ede overbelastede enkeltpersoner, eldsteråd eller på pas­toren. Pastor og eldsteråd får da mindre tid til å lede menigheten.

Ledertrening

Smågruppene kan være et egnet sted for re­krutte­ring og utvikling av nye ledere. En mulighet er å la hver gruppeleder ha en “lederaspirant” som gradvis settes i stand til å ta på seg lederoppgaver. Et slikt system legger til rette for at menigheten hele ti­den utvikler ledere som kan starte eller ta over grupper. Dette skaper økt vekst­kraft.

 

Hvordan utvikle smågrupper?

Mange menigheter har forsøkt smågrupper uten at det har blitt en entydig suk­sess. En del mennesker føler det vanskelig å inngå i et lite og tett fellesskap hvor stor grad av åpenhet og tillit er nødvendig. Det kan derfor ta lang tid å ut­vikle grupper som fungerer.

En utbredt måte å bygge opp et gruppesystem på er å utvikle nabogrup­per. Fordelen med slike grupper er at opp­merksom­heten kan rettes mot nabolaget som grup­pemedlem­mene bor i. Man må imidlertid huske på at denne metoden kan føre til at personer med svært ulik bak­grunn, alder og interes­ser kommer i samme gruppe. Spredningen kan bli så stor at en­kelte vil fo­retrekke å ikke delta.

En måte å unngå dette proble­met på er å sette sammen noe mer ensartede grup­per, eller la natur­lige venne­flokker danne grupper[x]. Det et er da vik­tig å sørge for å få inte­grert per­so­ner som ikke har en naturlig ven­nekrets i menighe­ten, samt nye med­lemmer. For å unngå at menig­hetens vekstkraft re­dusere, er det av stor betyd­ning at man kla­rer å splitte slike grupper når de vok­ser. Dessuten er det viktig at grup­pelede­ren sørger for at gruppesam­ling­ene ikke ut­vi­kler seg i retning av hyg­gekvel­der[xi].

En mer uvanlig metode er å utforme grupper rettet mot spesielle formål, oppgaver eller behov. Gruppene kan set­tes sammen ut fra tjenestene man har i me­nigheten, f.eks. søndagsskole­lærere og menighetstje­nere. Personlig omsorg kan da kombineres med ut­veksling av idéer og gjensidig motivering til tjeneste. Det blir i tillegg mindre tidkrevende å delta i små­grupper og samtidig ha tjenester i menigheten. Andre al­ternativer er å utvikle grupper som er spesi­elt ret­tet mot formål som disippeltrening eller mot spesi­elle behov som rehabelitering etter ei livskrise[xii].

Ved oppbyggingen av smågrup­per kan flere av de nevnte metodene brukes samtidig. Man kan både ha nabo-, venne-, tenå­rings- og di­sippeltreningsgrupper. Alle gruppene, uansett spesia­litet, bør inneholde in­dividuell omsorg (veiledning, prak­tisk hjelp og for­bønn), bibelstudium, bønn, lov­pris­ning og evangelise­ring[xiii].

 

Mellomgruppen, forsamlingen

 

Svært mange menigheter stopper å vokse når de blir så store som en mellomstor gruppe (30-80 aktive perso­ner). Grunnen til dette er at menigheter opp til denne størrelsen i ho­vedsak bare består av én gruppe (med unntak av noe barne- og ungdomsar­beid). Gradvis øker fremmedgjø­ringen, og veksten stagne­rer. Likevel er denne grup­pestørrelsen viktig for me­nigheten.

I kirkevekstlitteraturen er det først og fremst be­tydningen av å utvikle smågrupper og store fest­sam­vær som er drøftet. Mellomgruppen er lite behandlet, men er likevel nødvendig i en menighet.

Slike grupper er av en størrelse som gjør at den en­kelte har tilstrekkelig oversikt samtidig som de inne­holder en viss bredde og spenst. De aller fleste vil kjenne hverandre såpass godt at de kan føre en grei samtale.

De mellomstore gruppene er godt egnet til aktivite­ter som det er vanskelig å ha i en stor forsamling og som det samtidig ikke er mulig eller effektivt å ha i de minste gruppene. Det kan for det første dreie seg om tilbud til ulike aldersgrupper som barn, ung­dom eller eldre. For det andre kan det dreie seg om ulike opplæringstiltak og bibelstudier, hvor kravene til le­derne er så store at det vil bli for res­surs- og tidkre­vene å lære opp alle lederne i smågruppene. Dersom det samti­dig er umulig å utforme et opp­legg som er til­passet hele menigheten (f.eks. ungdom og pensjo­nister) er det riktig å velg den mellomstore gruppen.

 

Storsamling med fest i Guds hus

 

Det er en økende forståelse for hvor inspirerende og betydningsfulle de store festsamværene kan være for Guds folk. Vi vil derfor drøfte dette temaet i et eget kapittel (9). Her vil vi bare ta opp ett par poeng som vi ikke kommer tilbake til.

Når det er samlet mange men­nesker som er hung­rige etter å møte Gud, mener Wagner[xiv] at en spesiell type lov­prisning kan inntreffe. Fra sosiologien vet vi at kollektiv atferd blir anner­ledes i små enn i store grupper. Størrelsen på forsam­lingen har derfor be­tydning for hvordan et møte blir. Selv om det ikke er en direkte sammenheng mellom størrelse og atmo­sfære, vil menigheter med mange tilstede på ukens hovedmøte ha lettere for å skape en gunstig atmo­sfære for feiring. For små menighe­ter kan regel­messig sam­arbeid med an­dre menighe­ter kompensere for manglende størrelse. Kanskje kan mindre na­bomenigheter med jevne mellomrom ar­rangere lov­sangkvelder. De unge har gjort dette på flere steder, men de voksne utnytter sjelden mulig­he­ten til den inspirasjon slike fellessamlinger kan gi. En må imid­lertid huske på at dersom forskjellene mellom menig­hetene er stor kan kompromisser om form lett skape samlinger som ingen av deltakerne synes er in­spire­rende.

Feiringer var viktig i bi­belsk tid. Tempelet var ut­formet slik at mange kunne være tilstede sam­tidig for å søke Gud og se andre gjøre det. Store fei­ringer har vært en viktig del av den jødiske og kristne tra­disjon, fra soningsdagen, tabernakelfes­ten, pinsefei­ringen til mo­derne Billy Graham-kampan­jer.[xv].

 

Homogenitetsprinsippet

Hva det innebærer

Et av de mest omdiskuterte bidrag fra kirkevekst­bevegelsen er det såkalte homogenitetsprinsippet. Dette prinsippet kom først til uttrykk gjennom McGavrans[xvi] observasjon av at folk øn­sker å bli kristne uten å bryte rasemessige, språklige eller klassemessige barrierer.

Wagner[xvii] mener at av hypotesene framsatt gjen­nom kirkevekstbevegelsen er dette den som har størst generalitet. Han påpeker at to tiår med forsk­ning i utallige kulturer i de fleste områder i ver­den viser at kirker som vokser, er kirker som ret­ter seg mot én homogen gruppe.

Kontroversielt

Mange har funnet det vanskelig å akseptere dette prinsippet. Jim Reapsome[xviii], redaktør i Evangelical Mission Quarterly, hevder at vi må motstå fris­telsen til å rettferdigjøre kirke- og mi­sjonstaktikk på basis av hva som samler mest folk. Isteden må vi pri­oritere forkynnelsen av det nye mennes­ket. Omvendelse dreier seg for ham om å bryte ned so­siale, religiøse, økonomiske og etniske barrierer (kol. 3,11).

Dette synspunktet er i tråd med ge­nerelle strø­minger i de nord-amerikanske og vest-eu­ropeiske samfunn. Ulike sosiale og etniske grupper skal leve i mangfoldige og harmoniske samfunn. Kristne, ofte intellektuelle, utviklet derfor ifølge Wagner[xix] en holdning om at kirker som inkluderte ulike grupper er mer velbehagelig for Gud enn de som bare inne­holder én gruppe.

I Skandinavia, iallfall i de fleste områder, har vi ikke samme mangfold av etniske, sosiale eller kultu­relle grupper, som man finner i storbyer i USA og på det europeiske kontinentet. Imidlertid har vi nok av ek­sempler på at menigheter som vokser, er preget av en viss homogenitet. Enkelte menigheter vinner flest mennesker i en viss aldersgruppe, andre er særlig ef­fektive i rekrutteringen av unge familier, noen til­trekker seg enslige, enkelte når best mennesker som har eller har hatt alkohol- eller narkotikaproblemer, mens andre menigheter synes å rekruttere intellek­tuelle. Jeg tror de fleste som er kjent med vårt kris­tenliv, relativt raskt kunne plas­sere menigheter inn i de ulike gruppene.

At ulike menigheter er mest effektive i arbeidet med å nå bestemte grupper, betyr ikke at andre utestenges, eller at det ikke finnes noe varia­sjon i medlemssammensetningen i disse menighe­tene. Det betyr rett og slett at menigheten har ut­viklet en kultur eller tradisjon som gjør den mest ef­fektiv overfor bestemte grupper. Ifølge konklusjonene i mye av kirkevekstlitteraturen er det viktig for me­nigheter som ønsker vekst, å finne fram til hvilke grupper de er mest effektive til å nå og utnytte disse fortrinnene.

Enkelte har hevdet at homogenitetsprinsippet kan bidra til rasisme. Wagner[xx] argumenterer imid­lertid for at prinsippet slett ikke fremmer rasisme. Det er basert på en høy vurdering av ulikheter i kul­tur og fremhever hvor rett det er at menighetene utvikler en kristen livsstil som er tilpasset kulturen til med­lem­mene. Han mener også at Det nye testamentet gir sin tilslutning til homogenitetsprinsippet ved å under­streke at ikke-jøder ikke må adoptere den jødiske kulturen for å bli kristne.

Et eksempel på homogene menigheter som oppfat­tes som lite kontroversielle av de fleste kristne, er de messianske synagogene som har vokst fram, først og fremst i USA. De har vært et effektivt redskap for å nå jøder med evangeliet. Samtidig har jødene gjen­nom disse menighetene fått bevare mye av sitt kultu­relle sær­preg.

 

Multimenigheter

 

Homogenitetsprinsippet innbærer at man bør konsentrere innsatsen mot relativt homogene grup­per. Betyr dette så at én menighet ikke kan nå flere ulike grupper?

I de fleste menigheter er det tilbud som er tilret­te­lagt for bestemte grupper. Det er ungdomsmøter, unge-voksne grupper og pensjonisttreff. Til en viss grad har man m.a.o. allerede utformet opplegg tilpas­set homogene grupper. Selv om mange bare deltar i virksomheten til sin egen gruppe (f.eks. ungdoms­gruppen), oppfatter de fleste menigheter ikke dette som et helhetlig tilbud eller som en egen menighet.

Begrunnelsen for å ikke utforme helhetlige tilbud til de ulike grupper er ofte knyttet til et ønske om at alle grupper skal være en del av samme menig­hets­fellesskap. Vi har tidligere i dette kapittelet dis­kutert dette spørsmålet prinsipielt. Her vil jeg bare påpeke at det teknisk sett er mulig å ut­forme helhetlige til­bud til ulike grupper innenfor en menighet. Et slikt tilbud kan inkludere egne gudstjenester, slik følgende eksmpel illustrerer:

I en storbykirke holdes det seks ulike gudstjenester med samme svarte prest. “Den første høykirkelige gudstjenesten med orgelmusikk begynner kl. 6 om morgenen, den neste har gitarakkompanement og litt lettere opplegg, den tredje er for barnefamilier, der deltar barna i opplegget, den fjerde for de som li­ker rock, den femte har et forholdsvist enkelt opp­legg, mens den sjette kl. seks om ettermiddagen når alko­holikerne, de narkomane og taperne i samfun­net.”[xxi]

Det er vanskelig å bygge opp hel­hetlige tilbud til flere grup­per. For en menighet som har holdt til på samme sted i mange år vil det være vanskelig å unngå bli identi­fisert med en bestemt stil eller form. Dette kan redusere muligheten for å tiltrekke seg andre grup­per av befolkningen enn de som aller­ede går i menig­heten. Vil man likevel forsøke å bygge opp hel­het­lige tilbud til ulike grupper, må menigheten regne med å bruke relativt store ressurser for å på­virke fordommer hos målgruppene. Dersom me­nigheten allerede har kontakt med inn­vandrere el­ler andre sosiale og kulturelle minori­teter, vil det være fornuftig å ta ut­gangspunkt i disse.

 

Oppsummering

 

I dette kapittelet har jeg argumentert for at en me­nighet bør bestå av tre ulike grupper: Smågrupper som sikrer at den enkelte kommer inn i et tett felles­kap, mellomstore grupper tilpasset un­dervisning eller bestemte grupper som ungdommer eller pensjonister, samt store grupper som gjør det mulig å skape fest­samvær.

Homogenitetsprinsippet innebærer at folk øn­sker å bli kristne uten å bryte rasemessige, språklige eller klassemessige barrierer. Dette betyr at man bør for­søke å utvikle menigheter rettet mot bestemte be­folknings­grupper. Et annet alternativ er å utvikle menigheter med parallelle tilbud til ulike grupper, såkalte mul­timenigheter.

 

[i] 1992, på omslaget.

[ii] 1984

[iii] Dette poenget understreker han gjennom følgende formulering: “Celebration + Congregation + Cell = Church” (Wagner 1984, s. 111).

[iv] George 1992

[v] Våge 1990

[vi] 1992, s. 87.

[vii] 1983

[viii] Cho 1983, s. 62.

[ix] George 1992

[x] Williams 1991

[xi] Williams 1991 og Arnold 1992

[xii] Arnold 1992

[xiii] Arnold 1992

[xiv] Wagner 1984

[xv] Wagner 1984

[xvi] 1970

[xvii] 1984

[xviii] 1983

[xix] 1984

[xx] 1984

[xxi] Ray Bakke til Vårt Land 16. okt. 1993, s. 14.