Menighetsplanting

 

Randesund misjonsmenighet ble etablert i 1984. Pas­tor under oppstarten var Leif Rasmus­sen. Menighet­en er en del av misjonsforbundet. Antall med­lemmer var ved oppstarten 35. Medlemstal­let er i 1994 vokst til 150 voksen, med barn er tallet 264.

Salem misjonsmenighet er lokali­sert i kvadraturen i Kristiansand (sentrum). Me­nig­heten hadde en del med­lemmer fra Randesund, et bo­ligområde som ligger ei snau mil fra kvadraturen. Disse ønsket å eta­blere me­nighet i sitt eget nærområde. Salem avga ved oppstar­ten av den nye menigheten 35 med­lem­mer, men kom raskt opp i samme med­lemstall som før avgivel­sen. I ti­den etter etable­ringen har modermenigheten vokst hele tiden.

Lokaliseringen i et større boligom­råde sammen med en offensiv satsing, har ført til at Randesund misjonsme­nighet hver uke har nesten 400 barn og junio­rer på en eller annen samling.

Menigheten la i starten vekt på å bygge opp bibel- og bønnegrupper i hjemmene. Først da menigheten pas­serte ca. 75 voksne medlemmer, satset de på eget bygg. Bygget ble lagt midt i den største konsentrasjonen av boliger i Randesundsområdet.

 

Hvorfor menighetsplanting?

Viktig metode for evangelisering!

 

I kirkevekstlitteraturen framheves det at den mest effektive evangeliseringsmetode er menighets­plan­ting. Dette gjelder også i områder hvor det aller­ede finnes mange menigheter, som i Skandinavia.

I misjonsarbeidet vårt er menighetsplanting en ak­septert og nødvendig metode. Skal dette arbeidet gå fram og gi varige resultater, må vi plante nye menig­heter. Dette kjenner vi til og praktiserer. Når det kommer til hjemmemisjonen, hvor det er et stort an­tall menigheter i de fleste områder, blir det fort van­skeligere. Den største motstanden mot menighets­planting kommer fra personer som er sterkt knyttet til de tradisjonelle kirkesamfun­nene.

Wagner[i] hevder i sin bok om menighetsplanting at voksende kirkesamfunn uten unntak framhever menighetsplanting. Eksempler fra USA er Assembli­es of God (et av pinsesamfunnene), Nasaréerkirken, Sørstatsbaptistene og Vineyard­menighetene, som alle vokser og har menig­hetsplan­ting som et av sine hovedmål. Noen foreløpige tall ty­der på at vi vil finne den samme sammenhengen i Norge.

 

I boken “Kirkevekst på norsk”[ii] er én av de ti ut­valgte vekstmenighetene Filadelfia pinsemenighet i sen­trum av Kristiansand. Menigheten har hatt en meget utadvent profil og vokste i tidsrommet 1980 til -91 fra 540 til 792 voksne medlemmer. I den samme perioden vokste imidlertid både Misjonsforbun­det og Frikirken ve­sentlig mer. Dette foklares først og fremst av at de valgte å eta­blere nye me­nigheter i boligområdene rundt Kristian­sand.

Dette eksempelet er hentet fra en undersøkelse av forholdet mellom veksten i nye og eldre frimenigheter i Kristiansand. Veksten fra 1983 til -92 i de 4 nye me­nig­hetene utgjorde 832 medlemmer, mens den samlede veksten for de øv­rige 16 menighetene var 1136. Det in­nebærer at veksten i de nye menighetene utgjør over 40 prosent av den samlede veksten.

Summerer vi veksten i frikirkesamfunnene som har plantet menigheter og de nyplantede menighetene, for­klarer disse over 70 prosent av den samlede veksten i menighetene.

 

Til tross for stor medlemsvekst i mange nye menig­heter, er det viktig å spørre om den har ført til vekst i Guds rike eller om det bare er mennesker som flytter fra etablerte til nye menigheter. Dette har vi desverre noe begrenset kunnskap om.

De få studier som foreligger tyder på at omvendel­sesveksten i nye menigheter er betydelig og normalt vesentlig høyere enn i eldre menigheter. Under­søkelsene er gjort i USA, hvor andelen av be­folk­ningen som er aktive i en menighet er vesentlig høy­ere enn i Skandinavia. Det er derfor ikke urimelig å anta at resultatene også er gyldige i her.

Studiene indikerer at en stor andel av de som skif­ter menighet flytter fra liberale (ofte ikke-evange­li­kale) menigheter til nye og konservative menighe­ter[iii]. Senere i kapittelet skal vi se på noen andre grunner som gjør det riktig å se med en viss vel­vilje på overflyttinger.

 

Den store betydningen menighetsplanting har for evangelisering har ført til etableringen av en interna­sjonal bevegelse kalt DAWN. DAWN betyr morgen­røde, men er på samme tid en forkortelse for Discipl­ing a Whole Nation – gjøre disipler av en hel nasjon. I vedlegg 9 er det gitt en kort presentasjon av DAWN-tanken.

 

Positivt utfordrende!

 

For det første er evangelisering og menighetsplan­ting i Det nye testamentet to sider av samme sak. Evangelisering i et område førte vanligvis til etable­ring av en ny menighet. For det andre bidrar menig­hetsplanting til å utvikle nytt leder­skap (både pasto­rer og lekledere), som det er mangel på. For det tredje stimulerer menighetsplan­ting eksisterende menighe­ter.

Nye menigheter får ofte de eksisterende menighe­tene til å øke sitt enga­sje­ment i evangelisering og an­dre aktiviteter. De virker positivt utfor­drende på eta­blerte menigheter. Nye menigheter øker dessuten vanligvis den religiøse interessen i områder hvor de eta­bleres. Dette kan gi positive effekter både for de gamle me­nighe­tene og den nye. Wagner[iv] viser til studier og en rekke eksempler som har påvist at del­takelse i de el­dre menighetene øker når en ny menig­het eta­ble­res i området.

For det fjerde er nye menigheter viktig i ar­beidet med å nå nye mennesker for Kristus. Som nevnt, har alle kir­ke­samfunn med medlemsvekst i USA vekst i an­tall menighe­ter. Alle samfunn som har vekst i an­tall me­nigheter, vokser i antall medlemmer. På den andre siden har alle kirkesam­funn som går tilbake i medlemstall tilbakegang i antall menigheter, og alle som har tilbakegang i an­tall menigheter, har tilbake­gang i medlemstal­let.

Flere har påvist, som jeg nevnte ovenfor, at nye menighe­ter vokser raskere enn eldre. Det betyr ikke at ingen eldre menigheter vokser, eller at alle nye vokser. Undersøkelser viser imidlertid at i gjennom­snitt vokser nye menigheter hurtigere enn eldre. Nye menigheter gir ufrelste flere valgmuligheter.

Det er hevdet at menigheter ikke bør lokaliseres i den umiddelbare nærhet av hverandre. Dette er kan­skje fornuf­tig i små lokalsamfunn på landsbygda. I bysentra blir befolkningen mer og mer sammensatt. Sosiale nettverk, etnisk og kulturell gruppetilhørig­het får økende betydning for hvil­ken menighet man søker til. Dette innebærer at me­nigheter som retter seg mot ulike målgrupper, godt kan vokse selv om de ligger i nærheten av hverandre. Det bør likevel ikke føre til en så stor konsen­trasjon at enkelte lokalsam­funn ikke får en eneste me­nighet. I byene er flertallet lokalisert i sentrum, mens mange boligområder ikke har egen menighet.

 

Kristiansand er den “storbyen” i Norge som har størst tetthet av menigheter. En meget stor an­del av menighe­tene er lokalisert i det én kvadrat­kilo­men­ter store sen­trum. Denne konsen­trasjo­nen er særlig sterk for frikir­kene. Kun tre av 20 frimenigheter er lokalisert i byens boligområder. Samtidig er det to områder med til sam­men ca. 9000 innbygger som nesten ikke har noen kris­ten møtevirksomhet. Fire andre bydeler har bare en liten andel kristen virksomhet sammenlignet med andelen av folketallet.

I de største byene i Norge er sannsynligvis skjevfor­delingen mellom sentrum og boligområdene enda mer markert.

Det er flere eksempler på at frykt for å eta­blere to menigheter i nærheten av hverandre er ubegrunnet. Fri­kirken i sentrum av Kristiansand, bidrog i 1977 til å eta­blere en ny menighet i bydelen Rande­sund. I 1984 ble Randesund misjons­me­nighet etablert. Til tross for at både Frikikirken og Misjonsme­nig­heten ble etablert i den umiddelbare nærheten av hver­andre vok­ser de begge. Frikirken har i dag 405 med­lemmer inkludert barn, mens misjonsmenigheten har 264 medlemmer.

 

Overflytting og vekst

 

Et spørsmål som alltid dukker opp når en snakker om nye menigheter er om de gir reell vekst – altså omvendelsesvekst – eller om de bare tapper andre menigheter for medlemmer. Dette spørsmålet vet vi relativt lite om. Jeg vil likevel forsøke å gi noen mo­menter som bør tillegges vekt ved en slik vurdering.

I kirkeveksttenkningen skilles det mellom over­fø­ringsvekst, omvendelsesvekst og naturlig tilvekst. Begrepet overføringsvekst brukes når menigheter vok­ser ved at de nye medlemmene flytter fra andre me­nigheter. Omvendelsesvekst har vi når de nye med­lemmene blir frelst gjennom menighetens virk­som­het, mens vi har naturlig tilvekst eller oppdragel­sesvekst når barna til medlemmer blir medlemmer i samme me­nighet som foreldrene. Jeg tror at denne innde­lingen ikke gir et riktig eller rettferdig bilde av be­tydningen av nye menigheter.

 

Trofast tjeneste i den menigheten man tilhører er viktig. Ikke minst har kirkevekstbevegel­sen under­strekt betydningen av “ansvarlig med­lem­skap” i en lokal menighet[v]. I denne tenkningen finnes så og si ikke begrepet “tro uten kirke”. Omvendelse innebæ­rer at man blir en del av en lokal menighet. Dette er kanskje den viktig­ste årsaken til at bevegelsen i før­ste rekke har arbei­det med hvordan etablerte menig­heter kan komme inn i fornyelse og vekst.

Etablering av menigheter skjer likevel ofte ved at mennesker i en menighet starter en ny. Det strider tilsynelatende mot prinsippet om å være en trofast og ansvarlig del av egen menighet.

I de fleste menigheter har vi en stor an­del såkalt nominelle menighetsmedlemmer, d.v.s. personer som står som medlem i en menighet, men som ikke, eller bare sporadisk, deltar i menighetens sammenkom­ster. I tillegg er det kristne som ikke har vokst i sitt åndelige liv og som ikke bidrar i menighetens arbeid i tråd med sine gaver og utrustning. Årsaken til det kan både ligge hos individet selv og den etablerte menig­hetens evne eller vilje til å slippe denne perso­nen til.

Å bidra til å starte en ny menighet har nok for mange betydd en sterk vitalisering av kristenlivet. Gjennom å skifte menighet har de fått bedre mulig­het til å få brukt sine ressurser. Dette er det vanske­lig å forstå, spesielt når det er vår egen me­nighet som ikke har møtt deres behov. Likevel må vi når vi kommer til valget mellom folks og insti­tusjo­ners be­hov, velge det første. Vi bør m.a.o. se med velvilje på nye menigheter som fører pas­sive kristne til aktive an­svarlige menighetslemmer. Flere under­søkelser viser at en stor an­del av medlemmene i nye­tablerte menigheter (ame­rikanske) er personer som ikke var aktive i en annen menighet.

Nye menigheter frigjør lederressurser. Årsaken til dette er flersidig. Det kan komme av vansker med å tilpasse seg lederteamet i menig­he­t­en man tidligere gikk i, uenighet om form, makt­kamp, flere per­so­ner med de samme tjeneste­ga­vene, eller en revitalisering av kristenlivet som følge av overgangen. Man bør se med velvilje på nye menigheter som bidrar til at ak­tive eller inak­tive medlemmer får utviklet og brukt sine ledertalenter.

Disse konklusjonene medfører at en bør skille mel­lom fire typer av overføringsvekst:

 

–   de som går fra et aktivt medlemskap i en menighet til et aktivt medlemskap i en ny – altså “ren” over-

    gang,

–   de som har vært medlem i en menighet, men ikke, eller bare sporadisk, har deltatt i menighetens arbeid.

–   passive som blir aktive i en ny menighet og som   kommer inn i en tjeneste som passer til personens utrustning

–   aktive eller passive som blir ledere etter over-

    gangen til en ny menighet

 

Et annet perspektiv på nye menigheter og over­gangsvekst er knyttet til tid.

De fleste av de etablerte frikirkene hadde en bety­delig overføringsvekst da de ble eta­blert. Det kirke­samfunn som jeg selv er en del av etablerte flere nye menigheter i sørlands­byg­dene på slutten av femtital­let og tidlig på 60-tal­let. Til tross for betydelige vek­kelser, kom mange av av de nye medlemmene i disse menighe­tene fra en mer eller mindre aktiv tilknyt­ning til Den norsk kirkes menigheter og til bedehu­sene. På litt lenger sikt tror jeg likevel konklusjonen er at den samlede aktivite­ten i menighetsfellesska­pene i disse bygdene har økt betydelig som et resultat av etable­ringene på 50- og 60-tallet. På samme måte bør vi legge til grunn et noe mer langsiktig perspektiv når vi vurderer fram­vekst­en av nye menigheter.

Et slik perspektiv er også rimelig ut fra en erkjen­nelse av forholdene omkring etableringen av våre egne frikirkemenigheter.

 

Motstand mot nyetableringer kommer ofte av frykt for at egne medlemmer skal “stjeles”. Pastorer i vok­sende menigheter har vanligvis ikke en slik frykt. Dersom med­lemmer ikke vokser åndelig eller er mis­fornøyd av en annen grunn, hjelper gjerne pas­toren dem over i en ny menighet og gir dem sin vel­signelse. Begge me­nighetene vil ha fordel av dette.

Det bør tilføyes at det fins noen aktive kristne som aldri finner en tilfreds­stil­lende menighet. De flytter fra menighet til menighet. En nyetablering vil selv­følgelig ikke hjelpe disse.

 

Hvordan plante menigheter?

Mange metoder!

 

En rekke ulike tiltak vil inngå i de fleste menig­hetsplantinger (f.eks. team, kampanjer, bibelstudier, opplæring). Disse tiltak kan kombineres på mange ulike måter. Det er derfor mulig å beskrive mange metoder basert på ulike kombinasjoner av de forskjel­lige tiltakene som inngår. Lukasse[vi] beskriver fem metoder, mens Wagner[vii] beskriver tolv. Vi skal se på noen av disse metodene og en del tiltak som inn­går i de fleste metodene.

 

Mor- dattermenigheter

 

En metode som brukes mye er at eldre me­nigheter avgir et mindre antall medlemmer som sammen får i oppdrag å starte en ny menighet[viii]. Denne metoden gjør det mulig å bruke god tid på å lære opp gruppen som skal gå i gang med pio­nerarbeidet. Modermenig­heten har dessuten finansielle eller materi­elle res­surser, sangkrefter, evangelise­ringsteam e.l. som kan være til hjelp i star­ten.

Siktemålet kan være å skape en ny selvstendig menighet eller en utpost med varige bånd til moder­menigheten.

“Mor-datter-metoden” er brukt av en rekke menig­heter og kirkesamfunn ver­den over. Motargumentet mot metoden er at det er bedre å ha én sterk menig­het enn to svake. Det er imidlertid mange eksempler på at det å avgi medlemmer til oppstarten av en ny menighet gir vekst i moderme­nigheten[ix]. Årsaken til det er trolig knyttet til at en menighetsplanting gir engasjement, fornyelse og åp­nere sosiale nettverk i modermenigheten. Man bør hel­ler ikke overse velsig­nelsen av å gi.

 

To gode eksempler på dette er de to nevnte “mor-datter-plantingene” i Kristiansand. Salem misjonsme­nighet som i -84 etablerte Rande­sund mi­sjonsmenighet, har nå et ve­sent­lig høyere antall medlemmer enn før menig­hets­plan­tingen. Frikirken i Kristiansand har til tross for engasjementet i menig­hetsplanting på fire ste­der, omtrent opp­rett­holdt medlemstallet. Tre av menig­hetene ligger innenfor en radius på 1 mil fra moderme­nigheten. En av de nye menighetene er nå selv i ferd med å plante en menig­het.

 

Menighetsplanteren

 

Ofte er det en enkeltperson som tar initiativ til å starte en menighet. En rekke slike menighe­ter har vist god vekstkraft. Andre har bare overlevd en kort stund. En person som setter i gang “egen” virksomhet blir av og til oppfattet av de tradisjonelle menig­he­tene som en som ikke lar seg innpasse i den etablerte strukturen. Dette er iblant tilfelle, men slike perso­ner kan ha fått et genuint kall til å starte en ny me­nig­het. Uansett bør vi betrakte det som et gode at perso­ner er villig til å plante nye menigheter. Vi bør også huske at uenighet om tildels bagatellmessige te­olo­giske forhold (iallfall betraktet i ettertid) har vært utgangspunkt både for store me­nigheter og hele kir­kesamfunn som i dag hører til blant de veletablerte.

 

Magnar Meland er et eksempel på en menig­hets­plan­ter. Etter å ha kommet tilbake fra et opphold på bibel­skole i USA følte han et sterkt kall til å starte en menig­het i Trondheim. Han ble redd for kallet og visste ikke hva han skulle gjøre. Ad­varsler manglet det heller ikke på. Ord som splittelse ville bli brukt mot dette. Likevel bestemte han seg for å sette i gang.

Menigheten, Trondheim Kristne Senter, ble startet i 1986. Tre familier var med fra starten. Mange ble med i menigheten og mange ble frelst. Menighe­ten vokste raskt og hadde i 1994 430 med­lem­mer. Av disse er 100 barn.

 

Uansett hvilken modell som velges for menighets­plantingen er det viktig med en sentral leder. Lukasse[x] mener at det alltid er nødvendig å ha en “anker­per­son” som har hovedansvaret for me­nig­hets­plan­tingen. En god egenskap for en slik le­der er å ha evne til å bygge et gun­stig nett av relasjo­ner til andre mennesker[xi].

Menighetsplanteren bør for det første legge vekt på å utvikle et nært vennskap med noen få personer. Slike relasjo­ner er viktige for å få sosial støtte og konstruktiv kri­tikk. Det er gunstig at personene som inngår i den nære vennskapskretsen, har ulik utdan­nings- og er­farings­bakgrunn. Gruppen bør være posi­tiv til plan­tingen, men li­kevel ha evnen til å gi kri­tikk.

For det andre er det en fordel for menighets­plante­ren å ha mange løse bekjent­skaper og evnen til å ut­vikle nye kontak­ter hurtig. Dette kan bidra til å re­kruttere nye medarbeidere og gi tilgang til nødven­dige ressurser.

Menighetesplanteren bør for det tredje ha kon­tak­ter i forskjelligartede miljøer. Flere av me­nighets­plantingene de siste årene er trolig et resultat av kontakt med frem­mede miljøer. Flere av dem har vært på ulike bibelskoler og se­minarer og del­tatt i menighetssam­menhenger i ut­landet. Dette er ikke noe nytt fenomen. Kontakt uten­for de tradisjonelle norske kirke­lige miljøer var viktig for vekkelsene som skapte fri­kirkene.

Like viktig som det er å ha kontakter med forskjel­lige kirkelige miljøer utenfor vårt land, er det å ha kon­takt med personer i ulike og forskjelligartede mil­jøer i landet. Det kan gi viktige impulser og kunn­skap om nye muligheter.

 

Helge Standal er et godt eksempel på en menighets­planter innenfor Den norske kirke. Han begynte høsten 1994 med å etablere et nytt menighetsfelleskap i et bo­ligområde i Stavanger bispedømme. Tidligere var det et par husfelleskap på stedet. 5 til 10 personer deltok van­ligvis på gudstjenesten i kirken som lå 5 til 6 kilometer unna. På gudstjenestene i bydelshuset, som det nye menighetetsfelleskapet holder til i, var det høsten -94 i gjennomsnitt 170 tilstede.

 

Kampanjer og bibelstudier

 

Mange me­nigheter er et resultat av teltmøteaksjo­ner og vekkel­seskampanjer kombinert med dør-til-dør aksjoner og avertering. En variant av dør-til-dør ak­sjon er å opp­lyse om et kommende forbønnsmøte og be om bønne­begjær til denne sammenkomsten (selv­sagt konfi­densielt). Dette kan gi informasjon om spesielle behov som menigheten kan søke å dekke.

Etablering av bibelgrupper i et om­råde kan gi grunnlag for å utvikle nye menigheter. Enkelte har også hatt god erfaring med utstrakt bruk av telefonen i arbeidet med å få nye personer inn i en nystartet menighet.

 

Team, opplæring

 

Det er viktig å bygge opp en kjernegruppe som kan støtte hverandre og lederen under oppstarten av en ny menighet. Gruppen bør være såpass stor at man ikke er avhengig av en eller to personer.

Bruk av ungdomsteam i ferieti­den er en lite utnyt­tet ressurs. Et slikt team kan være et supplement til gruppen som deltar i menighetsplantingen over lengre tid. I mange byer er det etablert bibelskoler. Grupper fra disse institusjonene bør kunne delta i arbeidet med å etablere nye menigheter. Det vil gi de gode muligheter for å bruke det de lærer i en praktisk situasjon. Bibelskolene er som re­gel ettå­rige. Teamene kan derfor være med i etable­ringsprosessen over en lengre periode.

For å etablere et godt team er det nødvendig med en solid opplæring og god tid til å bli et sterkt felles­skap før menigheten startes offisielt. Teamet bør normalt være sammen og få opplæring ett års tid før oppstartingen av menigheten.

 

Ichtus-fellesskapet bruker team i arbeidet med å plante menigheter. Den første Ichtus-menigheten startet i sørøst-London i 1974 med 14 mennesker på det første møtet. 20 år senere teller fellesskapet 2200 medlemmer og 800 barn fordelt på ca. 30 menigheter. Målet er å plante 2000 menigheter i England før år 2001 i områder og befolkningsgrupper med lav dekning av menigheter.

Menighetsplantingen starter vanligvis med en under­søkelse av den kristne aktiviteten i et område. Dersom man fin­ner at det ligger til rette for å etablere en ny me­nighet flytter et team inn i området. Dette er gjerne kan­didater fra menighetenes bibelskole. På bibelskolen har de fått trening i menighetsplanting over en lengre peri­ode.

Under etableringen legges det vekt på forbønn og ån­delig krigføring. Teamene forsøker å møte spesielle be­hov i lokalbefolkningen. Ichtus har laget et treningspro­gram for arbeidsledige som har hjulpet mange til ny jobb. Dersom arbeidet fører til at noen blir frelst, dannes det en husgruppe. Når husgruppen består av 30 voksne, dannes en menighet. De som har en spe­siell gave til å plante menigheter, drar etter hvert videre til neste me­nighetsplanting.

 

Klar visjon

 

I kapittel 7 framhevet jeg betydningen av å ha en visjon for menighetsarbeidet. For nye menigheter er det ekstra viktig. I en startfase er det nødvendig å unngå ødeleggende diskusjoner. Tiden må brukes til å sette tiltak ut i livet og en positiv entusiasme er avgjørende. Er visjonen formulert før menigheten etableres, vil potensi­elle med­lemmer vite hvilken type menig­het de vel­ger, og konfliktnivået kan holdes på et lavt nivå.

 

Lokalisering

 

Det er svært viktig å tenke nøye igjennom hvilket område man vil etablere seg i. Bønn og lydhørhet for Guds råd er det viktigste. I store byområder kan of­fentlig befolkningsstatistikk hjelpe oss til å finne ut hvor behovene for nyetablering er størst. På mindre steder vil det som regel være noen som har god oversikt uten slike kilder.

I tilknytning til lokaliseringsspørsmålet er det en fordel å be­stemme hvilken målgruppe man ønsker å rette opp­merksomheten mot. Spesielle udekkede be­hov kan danne utgangspunkt for valg av målgruppe. Ifølge Robert Schuller, pastor i Krystallkatedralen like utenfor Los Angeles, er hemmeligheten å finne et behov og fylle det. Offentlig statistikk, spørreunder­søkelser og lokalkunnskap kan være hjelpemidler for å avdekke behov og be­stemme hvilken målgruppe innsatsen bør rettes mot. Dette temaet er drøftet nærmere i kapittelet 10 om markedsføring av menig­heter.

I store boområder kan familiearbeid av ulike typer være aktuelt. Innsats overfor enslige, aleneforeldre og eldre (ofte aktuelt i sentrumsområder i byene) kan være “broer” inn til evangelisering og menighet­splanting og -vekst. Hjemmeværende husmødre har ofte behov for et sted å møte andre i samme situasjon om dagene. Innsats rettet mot denne gruppen kan være en slik bro inn i menigheten. En ny menighet vil ikke kunne klare å rette innsatsen mot alle de nevnte behovene i starten og må derfor prioritere.

 

Det finnes flere eksempler på menighetsplantinger som har tatt utgangspunkt i spesielle behov. I en ameri­kansk by gjennomførte en pastor først en spør­reunder­søkelse i et område for å avdekke behov. Han fant at mødre hadde behov for en spesiell type trening. På dette grunnlag inviterte han en kris­ten psykolog som var ekspert på området og ar­rangerte en konferanse. Mange kom og betalte en symbolsk avgift, fylte ut regis­treringskort med navn og adresse. Et team fra menighe­ten oppsøkte deretter disse familiene og flere ble dratt inn menighetsarbei­det. [xii]

 

Eget bygg?

 

Det bør ikke investeres i eget bygg før det er helt nødvendig. Mange voksende menigheter har levd i leide lokaler i mange år. Det er mye vikti­gere å bruke penger til å tilsette pastor etter hvert som menighe­ten vokser. Når det bygges, må lokalet være sentralt og synlig.

 

Oppsummering

 

Kanskje den mest effektive evangeliseringsmetode, også i Skandinavia, er menighetsplanting. Det kan virke positivt utfordrende på etablerte menigheter, frigjøre lederrssurser, bety at flere mennesker får en menig­het i nærheten av sitt bosted og gi flere alter­native møteformer som appellerer til flere befolk­nings­grupper.

Det finnes mange ulike metoder for menighetsplan­ting. Eldre menigheter kan plante en ny menighet ved å overføre en del av sine medlemmer til den nye og ved å støtte den nye menigheten praktisk og øko­nomisk. Mange enkeltpersoner har også startet livs­kraftige menigheter. Bruk av team, kampanjer, dør-til-døraksjoner er viktige elementer i opp­starten av en ny menighet.

Vanligvis er det gunstig å identifi­sere én eller noen få bestemte målgrupper som den nye menig­heten vil forsøke å nå. Dessuten vil det være en fordel å ut­forme en klar visjon for etableringen slik at potensi­elle med­lemmer skal vite hvilken type menig­het de vel­ger.

Lokaliseringen av den nye menigheten må over­veies grundig. Fortsatt er det mange lokalsamfunn som ikke har en menighet i sin umiddelbare nærhet. Det behøver imidlertid ikke å skape problemer om me­nigheter ligger i nærheten av hverandre. Slike menigheter kan virke stimulerende på hverandre.

 —————————-

[i] 1990

[ii] Sørensen og Rolfsen 1992

[iii] Wagner 1990, Parrot og Perrin 1991

[iv] 1990

[v] McGavran 1981

[vi] 1993

[vii] 1990

[viii] F.eks. Patterson 1992

[ix] Chaney 1991, Wagner 1990

[x] 1993

[xi] Jenssen 1994

[xii] Wagner 1990

[xix] Gjengitt av Zettersten i Focus on the Family, 1993.

[xx] Sanford, s. 46

[xxi] 1994

[xxii] Sanford 1994 s. 49

[xxiii] 1994

[xxiv] Sandford 1994, s. 48