I økende grad ser vi at biskoper og andre profilerte geistlige uttaler seg om brennbare politiske saker. Argumentene de bruker er at kirken må målbære sentrale verdier i den kristne tro. De må kjempe for de fattige og undertrykte, for skaperverk og miljø, for sikkerhet i trafikken, for dialog og mot konfrontasjon.

Det er i og for seg aktverdig og i tråd med det de fleste oppfatter som viktige verdier i den kristne tro. Det kirkens ledere nå i økende grad gjør er imidlertid å blande seg inn i virkemiddelbruken på de ulike områder. De agerer på samme måte som partipolitikere. Dessverre er løsningene de skisserer ofte et ekko av venstresidens politikk. Jeg tror flere å flere føler seg ubekvemme i en slik kirke.

I kampen for fattige er det minst like viktig å skape verdier som å (om)fordele verdiene. En liberal økonomisk politikk er etter svært mange fagøkonomers synspunkt avgjørende for å skape verdier som vi siden kan ta i bruk. Det er grenser for hvor høyt man bør beskatte de som skaper de største økonomiske verdiene før de velger å bruke tid på mer fritid eller helt andre og uproduktive sysler. Det er slettes ikke gunstig for de svake eller fattige på lang sikt.

Selv om venstresiden synes å tro det, så kan man ikke tvinge mennesker til å bedrive skapende næringsvirksomhet. I en viss grad kan en regne med at pliktfølelse driver mennesker, men insentiver er også viktige. Har man ikke fått med seg det så mangler en elementær selvinnsikt.

Skattepolitikk er komplisert og konsekvensene av ulike virkemidler er usikre. Slik er det også på andre områder.

I asylpolitikken, som en del biskoper mener mye om, er det også en hel rekke faktorer å ta hensyn til. Enkelte mennesker bruker de mest usmakelige metodene for å lure seg inn i landet og myndighetene er etter mitt skjønn nødt til å føre en konsekvent politikk for å demme opp mot dette. Av og til kan denne politikken virke tøff. På lang sikt kan det imidlertid være den mest humane politikken blant annet fordi færre vil bli fristet til å forsøke å utnytte asylinstituttet.

En innvandringspolitikk som effektivt demmer opp for at mennesker på jakt etter et bedre liv i vesten klarer å lure seg inn kan virke kald og hard her og nå. En liberal politikk kan imidlertid på lang sikt gi uønskede effekter i det norske samfunn, det kan føre til at færre reelle flyktninger får nødvendig hjelp og til at færre fattige i utviklingsland får det bedre. Det er normalt mye billigere å gi materiell hjelp til mennesker i de landene de kommer fra. Det er med andre ord mange hensyn som må avveies i asylpolitikken.

I miljøpolitikken er det også ofte uklart hva som er riktige virkemidler. Miljøbevegelsen og venstresiden ønsker at samfunnet griper inn på en rekke områder. Om politikerne tok hensyn til alt dette ville det trolig kunne få sterke negative konsekvenser for verdiskapningen og derfor også for de svake i samfunnet. En avveining mellom ulike hensyn er ofte komplisert.

I det siste har vi sett at en betydelig andel profilerte kirkeledere har slått seg sammen med venstresiden i spørsmål knyttet til Islam og ytringsfrihet. Utfordringene muslimene skaper i vesten skal løses med dialog, hevdes det med styrke. Selvfølgelig er samtale viktig, men alle problemer løses ikke på den måten. I de fleste situasjoner må mange ulike virkemidler brukes. Å tro at gulrøtter alltid er det beste er misforstått snillisme. Fasthet og maktbruk er dessverre ofte nødvendig. Ytringsfriheten er blant verdiene som vi ikke kan la forvitre fordi vi er redde for å sette foten ned. Det er faktisk blant verdiene det er verdt å dø for.

Vår kristne tro gir oss verdier som er viktige å målbære i samfunnet. De praktiske løsningene og virkemidlene er imidlertid ofte usikre og kompliserte og virkningene på kort og lang sikt ofte ikke sammenfallende. Venstresidens løsninger som mange geistlige bruker kirken til å promotere, kan etter mitt syn ha langsiktige negative konsekvenser for de verdiene vi trolig er enige om at kristne bør fremme. Kirkens oppgave er å holde opp de gode verdiene. Så får de overlate valg av løsninger og virkemidler til de valgte politikerne.

Jan Inge Jenssen