Kirkevekst spirer fram fra teologiske røtter, fra kristen overbevisning. Men­nesker med urokkelig overbevis­ning kan gjøre seg bruk av kunnskap om so­sialvi­tenskap, kommunikasjon og le­delse, men uten overbevisning blir alle men­neskelige ressurser kun meto­der.

Donald McGavran og Win Arn[i]

Grunnlaget FOR KIRKEVEKST

Åndens ledelse eller metoder?

Kirkevekstbevegelsen var i de første årene svært metodeorientert. Enkelte kunne nok få inntrykk av at innføring av riktige metoder var tilstrek­kelig for å få i gang vekst. I dag finner man sjeldent en slik hold­ning. Det understrekes at bedre metoder ikke er til­strekke­lig for at flere skal bli frelst og bevart. Bare Den Hellige Ånd kan dra et menneske til Kristus. Vi kan heller ikke organisere fram liv. Det kan bare Gud med sitt levende ord. Vi må altså ikke tro at ”vi ved nye tiltak og effektive organisasjonsplaner skulle kunne gjøre vår kirkes menigheter levende.”[ii] Dette betyr at metoder for kirkevekst ikke kan erstatte Den Hellige Ånd. På den andre siden gjør ikke behovet for Åndens tilste­deværelse og ledelse metoder overflø­d­ige.

I det daglige menighetslivet er vi så vant til be­stemte metoder at de ofte forveksles med åndelighet. Alle de ulike møteformene vi har, som søndagsskole, gudstjeneste, vekkelsesmøter, teltkampanjer, manns­fester og søstermisjon, er eksempler på metode­valg. På samme måte som stadig nye metoder kan hin­dre at de tilstedeværende lar Den Hellige Ånd slippe til, kan foreldede metoder hindre at Ånden slip­pes til. Å velge riktig metoder slik at de ikke hindrer, men støt­ter opp om Åndens nærvær, blir det sentrale målet.

Dette kan illustreres ved å skille mellom gunstige og ugunstige metoder og mellom ulik grad av ånde­lighet[iii].

Det finnes nok menigheter som hverken lytter til Åndens ledelse eller bruker fornuftige metoder. Slike menigheter vil over tid forsvinne. Resultatet er derfor lett synlig. Mer komplisert er situasjonene beskrevet i rute to og tre. Menigheter som er i disse situasjo­nene trenger ikke nødvendigvis å stagnere. Samtidig er ingen av dem attraktive. I situasjonen beskrevet i rute én, er man lydhør for Åndens ledelse samtidig som metodene fremmer dens gjerning. En menighet som vil vokse, bør strebe mot en slik tilstand.

Wagner[iv] får i en av sine nyere bøker tydelig fram hvordan forholdet mellom den åndelige dimensjon og metoder er. "Det er som en helt ny bil med all moderne teknologi. Den kan være nydelig og perfekt konstruert, men den vil ikke røre seg uten at bensin blir fylt på tanken." Dette innebærer at metodene er viktige, men at de ikke kan erstatte betydningen av de åndelige sidene ved kirkevekst.

Hva betyr kirkevekst?

Vekst har to dimensjoner, vekst i antall og åndelig vekst eller helliggjørelse. Begge vekstformene er vik­tige å ha i tankene når en drøfter menighets­vekst. Det er imidlertid vanskelig å tenke seg en va­rig vekst i antall uten at menigheten vokser i kristenlivet. Evne til å vinne mennesker og integrere dem i me­nigheten krever modne menighets­medlemmer. På den andre siden er vekst i åndelighet vanskelig å tenke seg uten at dette også fører til sterkere enga­sjement i arbeidet med å vinne mennesker for Kris­tus.

"Gjør disipler!"

Kirkevekstbevegel­sen understreker betyd­ningen av å følge opp beslutninger om å følge Kristus med varig og inten­siv disippeltrening. I mye av evan­geliserings­arbeidet er målet oppnådd når en ikke-kristen har gitt en positiv verbal respons på budska­pet. Ifølge misjons­befalingen er oppdraget "å gjøre disipler". Må­let er m.a.o. oppnådd når en va­rig forandring i at­ferd vi­ser at individet er blitt en di­sippel[v].

Uten å komme inn i en lokal menighet, kan ikke en nyfrelst motta den fulle me­ningen med å være disip­pel. Den enkelte troende kan ikke fylle alle tjenestene i Guds rike. Når den en­kelte fyller tjenes­ten i menig­heten han eller hun er kalt til, blir disip­pelskapet fylt med mening. Evangeliseringen er altså ikke "full­ført før personen viser en an­svarlig del­takelse i en lo­kal menighet"[vi].

Dersom en tar utgangspunkt i dette, blir menighe­tens ansvar ikke bare å evangelisere ved å spre bud­skapet. Evangelisering må innebære at man hjelper nyomvendte i prosessen fram til de er blitt virk­somme disipler. Ofte er dette arbeidet overlatt til den enkelte nyomvendte som på eget initiativ må for­søke å komme inn i menighetens liv. I beste fall opp­fordres menighetsmedlem­mene til å ta kontakt med de ny­frelste. En helt annen tilnærming er nødvendig. Menigheten må legge like mye vekt på å organisere arbeidet med å føre de nyfrelste inn i et aktivt me­nighetsarbeid, som de legger vekt på å organisere ulike kampanjer.

Denne tenkningen medfører også at vi ikke kan nøye oss med å telle de som gir en positiv verbal re­spons på budskapet når vi skal måle resultatene av evangeliseringen. Siden et vel­lykket resultat av evan­gelisering er ansvarlig medlemskap i en menig­het, er det riktigere å måle effekten av denne innsat­sen ved å telle perso­nene som integreres i en me­nig­het.

Vi har til nå understreket at et tegn på at en per­son er blitt en disippel er at han eller henne er blitt aktiv i en lokal menighet. Begrepet innebærer imid­lertid noe mer. En disippel er en elev. Altså en person som er i en læringsprosess. Han eller henne er villig til å studere Bibelen, lytte til undervisning og handle deretter[vii].

Betydningen av personlig evangelisering

Fra bl.a. kirkevekstbevegelsen vet vi at over­givelse til Kristus først og fremst skjer gjennom sosi­ale nett­verk og ikke som øyeblikkelig overgivelse i en tilfeldig kampanje personen kom innom. Betydningen av per­sonlig evangeliseringsarbeid ser vi når en ny person blir frelst. Gjennom hans eller hennes inn­sats blir ofte familie og venner frelst og kommer inn i me­nig­heten. Den enkelte menighetsmedlems evangeli­sering er helt avgjørende for veksten i den lokale menighet. Vi skal i et se­nere kapittel (6) se på hvordan menig­heten kan hjelpe det enkelte menighetsmedlem i dette ar­bei­d­et[viii].

Vekst er bibelsk!

Et fundament i kirkeveksttenkningen er at Gud ønsker vekst, og at vekst er bibelsk. Gibbs[ix] uttryk­ker det slik "...jeg vil understreke det faktum at Skriften klart demonstrerer at det er Guds intensjon at Riket skal vokse og ikke forbli statisk". Wagner[x] mener at konsentrasjon om kirkevekst leder oss "nær hjertet av misjonsbefaling­en".

Ofte nevnes lignelsen om det lille såkornet som vokser til et stort tre (Matt. 13,31, Mark 4,30, Luk. 13,18). På samme måte har fremveksten av Guds rike på jorden en spe begynnelse, men kan likevel forår­sake en overraskende stor vekst. Frøet plantet i god jord produserer tretti, seksti eller hundre ganger det som opprinnelig ble sådd. Lig­nelsen om såkornet og sennepsfrøet (Matt 13,31-35) "gir en ad­varsel om fa­ren ved tallmessig vekst, men på samme tid bekreftes det at en slik vekst karakterise­rer Guds rike."[xi]

Flere andre fortellinger i Bibelen il­lustrerer veksten i Guds rike. Rike beskrives som fiskegarnet full av fisk (Matt 13,47-48), og som et selskap hvor alle plassene må være fylt (Matt 22,1-14).

Skriftstedene omhandler veksten i Guds rike. Det er derfor viktig at vi er i stand til å forstå sammen­hengen mellom veksten i dette riket og kir­kens vekst. På den ene siden kan for tett identifi­kasjon av kirken som Guds rike føre til at vi ikke ser menighetenes ufullkommenhet. Flyttes oppmerksomheten fra Kris­tus til kirken står evange­liseringen dessuten i fare for å forfalle til et ønske om å kapre nye med­lemmer[xii]. På den andre siden får vi sterke signaler i Skriften om at kirken har en helt sentral plass i Guds frelsesplan. Eksempler på dette er Jesu svar på Peters bekjen­nelse i Matt. 16,17-19 og Paulus beskri­velse i Kol. 4,11 av Aristark, Markus og Justus, som hans samarbeidspartnere i menighets­planting og ar­beidet for Guds rike. "Atskillelse av kirken fra Guds rike bryter nervetråden av håp og ødelegger det for­pliktende samfunnet til Kristus som frelser og her­re"[xiii].

I tråd med disse resonnementer hevder Van Engen[xiv] i sin av­handling om "veksten i den sanne kirke" at vekst må inklude­res blant de forhold som skal kjennetegne kirken. Dette betyr ikke nødvendig­vis tallmessig vekst. Den vil avhenge av en rekke for­hold i samfunnet hvor kirken arbeider. Hi­gen et­ter vekst er kriteriet som må ligge til grunn for be­døm­mingen av kirken. Samtidig er det viktig å un­der­streke at en slik higen ikke bare er tomme ord, men et konkret og reelt arbeid for at vekst skal skje. Man kan altså ikke se bort fra den kunnskap og de råd vi har om hvordan man bør til­rettelegge og arbeide for vekst. Dessuten må still­stand alltid føre til at "alarmklok­ken ringer": er det noe mer vi kan gjøre for at vår menighet kan komme inn i ny vekst?

Bibelen - Guds Ord!

Kirkevekstbevegelsen skiller seg fra tradisjonell te­ologi ved at den gjør bruk av atferdsvitenskapene. F.eks. blir sosialantropologi og sosiologi brukt når en studerer vekst og tilbakegang i kirkesamfunn og en­keltmenigheter. Dette er en av årsakene til at kirke­vekstbevegelsen ble kraftig kritisert for pragmatisme og manglende teolo­gisk grunnfeste. Kritikken hadde nok en viss beretti­gelse tidlig i kirkevekstbevegelsens historie.

I de siste årene er forhol­det mellom Bibe­lens auto­ritet og kirkeveksttenk­ningen drøftet inngående. At­ferds­viten­skapene blir først og fremst betraktet som hjelpe­mid­ler og må underlegges Bibelens autoritet[xv]. Sam­tidig som atferdsvitenskapene kan være nyttige hjelpemidler for kirkens virke, må Bibelen gå foran. Der hvor atferdsvitenskapenes an­befa­linger står i kon­flikt med Bibelens innhold.

Det bør tilføyes at de sentrale personene i kirke­vekstbe­ve­gelsen er rekruttert fra tradisjonelle evan­geliske kir­kesamfunn hvor Bibelens autoritet har stått sen­tralt.

Kulturell relevans

Kirkevekstbevegelsen framholder at kirken må til­passe seg den kulturelle sammenhengen den står i for å vinne nye mennesker. Bevegelsen har vært svært åpen for at kirken må vise evne til å ut­vikle en form som er attraktiv for gruppene man øn­sker å nå. Rainer[xvi] ut­trykker dette slik: "Det beste eksempelet på denne hermeneutiske tilnær­mingen framgår av den store interessen kirke­vekst­bevegelsens har for sosiologi, demografi og mar­keds­føring. Bevegelsen bruker alle tilgjengelige "verktøy" for å nå en kultur på en "bru­ker-vennlig" basis."

Flere skriftsteder kan rettferdiggjøre en slik til­nærming. Den klassiske referansen er 1. Kor. 9,22. "For de svake er jeg blitt svak, for å vinne de svake. For alle er jeg blitt alt, for i det min­ste å frelse noen." Robinson[xvii] tar utgangspunkt i striden i Jerusalem om de hedningekristnes skikker, når han argumente­rer for betydningen av å være åpen for fremmede kul­turtrekk (Ap.gj. 15). "Alt for ofte har den vestlige kirke vært så bundet av sin egen kultur, at den ikke har vært i stand til å foreta samme slags skritt som lederne i Jerusalem, som fri­gjorde den hedninge­kristne del av kirken fra den jø­diske kultur, for å lette evangeliets framgang".

For å få en riktig forståelse av Paulus på dette om­rådet, er det viktig å ta andre sider ved hans forkyn­nelse i betraktning. Selv om vi lever i denne verden, understreker Paulus at vi skal leve annerle­des enn verden (Rom. 12,2). I kirkeveksttenkningen er det nødvendig å fange opp denne spen­ningen. En ensidig fokusering på at vi lever i denne verden kan føre til at vi vin­ner verden, har tallmes­sig vekst, men ska­per få disipler. På den andre siden kan en ensidig foku­se­ring på at vi ikke er av denne ver­den, føre til at vi lukker oss inne i vår egen for­tref­fe­lighet. Ønsket om å nå ut til ver­den blir da be­sver­gelser uten reelt inn­hold. Det dreier seg altså ikke om et "enten-eller-spørsmål".

Å være kulturelt relevant og skape disipler er heller ikke en avveiningssak, slik at målet blir litt av hvert. Kostnadene ved å være disippel må forbli i et spenningsforhold til ønsket om å være relevant. Det blir derfor snarere et spørsmål om både og. Vi skal både være kulturelt re­levante og presentere et kompro­missløst budskap. At dette er mulig bekreftes av det fak­tum at det først og fremst er konservative kirker som vokser[xviii]. Som omtalt tidligere i dette kapittelet, er det dessuten grunn til å tro at det oftere er en positiv sammenheng mellom tallmessig og ånde­lig vekst, enn at det ene går på bekostning av det an­dre.

En kulturelt rele­vant form kan appellere til for­brukerinstinktene og skape kristne som bare er opp­tatt av å få egne behov dekket. En slik mentali­tet er ikke forenlig med tanken om at alle kristne skal delta i arbeidet med å vinne nye kristne. Et vik­tig spørsmål blir derfor hvordan man sørger for at "for­bru­kere blir produsen­ter"[xix]. For nyfrelste er normalt dette ikke noe problem. De er de mest aktive vitnene. Problemet er større blant folk som har vært kristne i mange år. Oppgaven er kanskje derfor mer å sørge for at de kristne forblir produsenter. Ulike former for under­visning er nødvendig for å framelske kristne som øn­sker å vinne andre. Vi vil senere i boken se nærmere på hvor­dan dette kan gjøres.

Prioriter evangelisering!

Et omdiskutert, men avklart tema i kir­kevekstlitte­raturen, er forholdet mellom evangelise­ring og sosialt ansvar. I den tidlige kirkeveksttenk­ningen ga man et meget klart svar på dette priorite­ringsspørsmålet. Den evangeliserende virksomheten skulle gå foran. Evangelisering og misjon ble brukt som synonymer[xx]. Denne holdningen har endret seg en del. Endringen kan i stor grad forståes ved å se på hvordan sen­trale aktører i kirkevekstbe­vegel­sen ble in­volvert i og på­virket av Lausanne-bevegelsen. Særlig betydnings­fullt for en­dringen ble Wagners engasjement og hans studier av arbei­dene til John Stott. Wagner var en av for­fat­terne av Lausan­ne-pak­ten. Her ble det påpekt at evan­gelise­ring og sosialpo­litisk engasjement er begge de­ler av den kristnes plikt (artikkel 5). Han endret derfor sitt standpunkt og framholdt at misjon favner både et kulturelt og et evan­gelisk mandat[xxi].

Det kulturelle mandatet omfatter den kristnes so­siale ansvar, d.v.s. "å gjøre andre godt". Kirken har ikke muligheten til å velge om den vil involvere seg i sosi­ale tjenester. Rikets livsstil krever det. Til tross for dette framheves fortsatt nød­vendigheten av å pri­oritere evangelisering. Skillet mellom de to manda­tene ble bekreftet i Lausanne-pak­ten (artikkel 5).

Et av forholdene som er typisk for liberal teologi er dens uvilje mot å sette det åndelige over det fysiske[xxii]. Wagner hevder derimot i tråd med Lausanne-pakten, at "i kirkens misjon som oppo­frende tjeneste kommer evangelise­ring i fremste rekke" (artikkel 6). Denne prioriteringen ble enda sterkere understreket i 1980 under Lau­sanne-bevegelsens møte i Thailand. Dette er ikke en benektelse av at evangelisering og sosialt arbeid henger nøye sammen, men en anerkjennelse av at ingen menneskelige behov er større enn behovet for å bli forsonet med Skaperen.

I dette spørsmålet viser kirkevekstbevegelsen sin pragma­tiske holdning på to måter. For det første un­derstre­kes det at p.g.a. begrensede res­surser må man ofte være villig til å prioritere evange­lisering. For det an­dre argumente­res det for at kirker som foretar denne priori­teringen i det lange løp vil være de som gjør mest for de fattige og vanskeligstilte. "Kirker som konsentrerer seg om å utvikle en tje­nestefilosofi rundt sosiale ak­tiviteter tenderer, i det lange løp, til å tape sosial styrke. Dette er ironisk, si­den intensjonen til sosialt orienterte pas­torer er ak­kurat det mot­satte..."[xxiii]

Kirker som først og fremst prioriterer sosialt arbeid vil ofte ikke vokse på lang sikt, men stag­nere. De vil tape i konkurransen om aktive med de sekulære og profesjonelle hjelpeorganisasjonene. Kirken har imid­lertid et klart fortrinn på den ånde­lige siden. Det eneste menneskelige behov kirker og bare kirker kan møte er behovet for fellesskap med Gud. Kirker er stedet hvor folk kan bli frelst. Ingen annen sosial in­stitusjon kan tilby dette[xxiv].

Konservative menigheter vokser

Doktoravhandlingen til Dean M. Kelley represente­rer et meget viktig bidrag til kirkeveksttenkningen. Dette arbeidet ble første gang presentert i 1972, men er senere revi­dert og bearbeidet flere ganger. Den siste revide­ringen er fra 1986. Kelley, som nå arbei­det for "Det nasjonale rådet for kirker" i USA, for­søkte fra en so­siologisk synsvinkel å besvare spørs­målet om hvorfor konservative menigheter vok­ser og hvorfor liberale å stagnere.

Interessen for dette temaet var knyttet til at kon­servative kirkesamfunn og menigheter vokste raskt, mens tradisjonelle, og et­ter hvert rela­tivt libe­rale kirkesamfunn, hadde til dels dramatisk tilbake­gang. Kelly[xxv] var den første til å tallfeste disse utvik­lingstrekkene. I den siste utgaven av boka viser han at trenden fra før 1972 også er vesentlig forster­ket i tidsrom­met 1972 til 1986.

Undersøkelsen er gjort i USA, men mange av kon­klusjonene er trolig gyldige også i vår del av verden.

Hovedpoenget til Kelley er at det som gjør religi­onen betydningsfull for individet ikke først og fremst er dens rasjonalitet eller logikk. Isteden er det kra­vene de stiller til deres tilhenger og den forpliktende respons disse kravene forventes møtt med. "Dette hendte i starten av kristendommen, da slaver og ar­beidsfolk gjennom sin overgivelse til evangeliet ble til en styrke som overlevde velfødde og kraftfulle fien­der, som over­levde det romerske riket, og som formet ut­seen­det til halve kloden for mer enn et dusin år­hun­drer...Det hendte gjennom Wesley-vekkelsen, som gjorde tidli­gere tiggere og sjauere til så ærlige og re­spekterte borgere at naboer overlot dem verdisa­ker de selv var engstelige for å sløse bort."[xxvi]

Hvilke konse­kvenser bør dette ha for menigheter som er i stagnasjon, men som ønsker å snu trenden? For det første bør de ikke tillate at troen blan­des med andre trosretninger, avvikende praksis eller at den sidestilles med annen tro. Man bør stille klare krav til dem som er tilsluttet menigheten og ikke inklu­dere eller akseptere slike som ikke er villig til å la seg forplikte på troen. Det bør være et klart innenfor og utenfor menigheten uten noen "gråsone" mellom. Standarden for troen eller praksisen som forven­tes må heller ikke lempes på. Menighetsmedlemmene må ikke tie stille om sin tro eller la den bli behandlet som om den ikke gjør noen forskjell. Ana­baptistenes og Wesleys til­hengere satte slike krav ut i livet ved å[xxvii]:

-    ikke forhaste seg med å akseptere nye medlemmer

-    teste hvor rede og forberedt personer som ønsket å bli medlem var

-    kreve vedvarende trofasthet

-    støtte hverandre i små grupper

-    ikke underkaste seg kontroll fra noen på utsiden, eller forsøke å tilfredsstille deres forventninger.

Mange av dagens voksende menigheter har tatt konsekvensen av denne kunnskapen og stiller ofte bestemte krav til medlemmene. Flere menigheter krever at potensielle medlemmer gjennomgår rela­tivt langvarig opplæring før de blir medlemmer av me­nigheten. Det forventes at medlemmene deltar aktivt i me­nig­heten sammenkomster og gir ti­enden i kol­lekt.

Ut fra Kelleys tenkning er dette viktige årsaker til at konservative menigheter vokser. Kirkevekst­beve­gel­sen framholder imidlertid at resul­tatene er be­tinget av at menighetene både er konservative og re­levante.

Nå er dette en sosiologisk avhandling som bare tar utgangspunkt i dennesidige forklaringer. Jeg vil legge mye mer vekt på betydningen av Den Hellige Ånd. Det som gjør mennesker villige til å overgi seg, er først og fremst Den Hellige Ånds virke. Det ute­lukker imidlertid ikke andre faktorer. Ønsket om å skape en mening i tilværelsen har Gud ned­lagt i alles hjerte.

Oppsummering

Den Hellige Ånds virke er en forutset­ning for kir­kevekst. Det er likevel viktig å utvikle meto­der som gjør at Åndens gjerninger gis utviklings­mu­ligheter.

Målet i evangeliseringen er ikke opp­nådd når en positiv verbal respons er gitt av den ikke-kristne på budskapet, men når en varig foran­dring i atferd viser at individet er blitt en disippel. For å fungere som disippel er det nødvendig å komme inn i aktiv tje­neste i en lokal me­nighet.

Vekst er bibelsk. Det viser flere fortel­linger i skrif­ten, f.eks. lignelsen om såkornet som ble til et stort tre.

Menigheter som vokser framstår som kulturelt re­levante. Budskapet er ikke forandret, men meto­der og form er tilpasset dagens mennes­ker. Likevel stiller voksende menigheter klare krav til med­lemmene og forventer forplik­tende deltakelse i me­nighetens ar­beid. Kirkevekst­beve­gelsen har helt fra star­ten vært pre­get av konservativ teologi og un­derstre­ket Bi­belens auto­ritet.

Innsats for å vinne men­nesker for Kristus vil med­føre at en engasjerer seg i den sosiale situasjonen til dem som skal nås. Evangelisering bør likevel priori­teres foran sosial omsorg. Menigheter som har forøkt å snu om på denne rekkefølgen, synes å stag­nere. En prio­ritering av evangelisering vil m.a.o. gi størst ef­fekt på den sosiale si­tuasjonen i samfunnet på lang sikt.