....frigjøring av lekolket har åpnet opp fantastiske nye muligheter. Dersom leg­folket blir begeistret for hva de kan gjøre for Gud og for deres menighet, er him­melen grensen.  C. P. Wagner [i]

Frivillige medarbeidere

Frigjør medarbeidere!

I de aller fleste bøker om kirkevekst understrekes nødvendigheten av å mobilisere frivillige medarbei­dere. Eddie Gibbs[ii] framhever at kirkevekst ikke kan bli vedvarende uten at frivillige medarbei­dere blir mobilisert til å fylle sine særskilte tjenester både i menigheten og i ver­den.

Det er ikke bare i kirkevekstlitteratu­ren betyd­ningen av aktive medarbeidere fokuseres. De fleste menighetsledere er bekymret når majorite­ten av menighetsmedlemmene bare viser seg som pas­sive deltakere på enkelte møter. Spørsmålene vi skal for­søke å besvare i dette kapittelet, er hvorfor så mange er passive og hvordan menigheten kan endre denne tilstanden.

Lekfolk eller medarbeider?

Det er vanlig å bruke begrepet lekfolk istedenfor frivillige medarbeidere. Jeg mener at dette begrepet skaper et skille i menig­hetene som ikke er bibelsk. Hele Guds folk er et kongelige presteskap (1. Pet. 2,9). Dette understrekes av Jørgensen[iii]. som tror at skillet mellom presteskap og lekfolk er en av årsa­kene til kirkens tilbakegang og sekulari­sering. Han mener at det er viktig å framholde at hele Guds folk har del i hele tjenesten. På denne bak­grunn har jeg valgt å bruke begrepet frivillig medar­beider. Jeg vil imid­lertid påpeke at dette begrepet heller ikke er helt godt. Det kan skape uønskede as­sosiasjoner til orga­nisasjoner hvor begreper som nå­degave og tje­neste­kall ikke er rele­vante.

Hvorfor er så mange passive?

Det er ikke noe enkelt svar på dette spørsmålet og svarene vil ikke være de samme i alle forsamlinger. Forståelse av den kon­krete situasjonen er derfor nød­vendig. Jeg vil trekke fram enkelte forhold som jeg tror har betyd­ning for mange menigheter.

For det første kan årsaken til manglende deltakelse være at menighetens medlemmer ikke forstår at deres engasjement er nød­vendig og i tråd med Bibe­lens klare ord om den en­keltes ansvar. Gibbes[iv] me­ner at mange kristne un­dervurderer den betydningen felleskap og samarbeid har for den kristne tro. Svaret på et slikt pro­blem er en systematisk forkynnelse både fra preke­stol, i små­gruppene og gjennom leder­treningen i menigheten. Ut fra min kjennskap til norsk me­nighetsliv synes det ofte som om dette blir brukt som den eneste eller viktigste forklaringen av passivitet. Jeg tror imidler­tid at andre forhold kan være av vel så stor betyd­ning.

Manglende engasjement kan skyldes at den enkelte kristne ikke har funnet sin åndelige gave og tje­neste[v]. Dette kan være et re­sul­tat av flere forhold. Det er neppe bare forår­saket av manglende vilje til engasje­ment hos den en­kelte. En mulig forklaring kan være manglende for­kynnelse på dette feltet. En annen er mangel på "arenaer" eller "steder" for ek­sperimente­ring og ut­prøving. Spørsmål­et om åndelige gaver og tjenester, som jeg tror er meget viktig for engasjementet til menighe­tens ulike lemmer, vil jeg ta opp igjen senere i dette kapitte­let.

Et tredje forhold som kan skape passivitet, er at planene som legges for menighetens framtidige akti­vitet mangler visjon og virker lite utfordrende for medlemmene. Dette er tilfellet i menig­heter hvor le­derne stadig insisterer på å gjenta tiltak som ikke har gitt særlige resultater før. Ingen synes det er in­teressant å ta fatt på oppgaver som man tviler på vil gi resultater. Det er derfor nødvendig å utvikle tiltak som menigheten tror på og som den synes er utfor­drende.

I mange forsamlinger blir nye planer bare pre­sentert på et menighetsmøte. Det er imidlertid helt nødvendig å bruke god tid i møter og i ulike grupper til å klargjøre mål og motivere til innsats for nye til­tak. Dessuten er det viktig å knytte målene for de enkelte tiltak direkte til den vi­sjon menigheten byg­ger på. Betydningen av visjon er drøftet nærmere i kapittel 9.

Forklaringen som ledere ofte gir på negativ eller manglende respons på forespørsler om å gjøre en jobb, er at medlem­mene er for kresne til å ta på seg kjede­lige oppga­ver. Det kan nok være ett av proble­mene, men jeg tror at denne responsen også kan komme av at opp­gaven ikke inngår i en plan som man har håp om skal gi positive resultater.

En annen årsak til at mange er passive, er redsel for at arbeidet skal kreve så mye innsats at det går utover andre viktige oppgaver, som f.eks. familie­liv. Å regne med at medlemmer kan bruke mer enn ett par kvelder i uken til arbeid i menigheten vil neppe være realistisk, iall­fall for familier med ansvar for barn og ungdom.

Dette innebærer at det er nødvendig å bruke mye tid på å organisere arbeidet som skal gjø­res slik at ansvar og oppgaver blir spredt på et stort antall per­soner.

Mange menighetsmedlemmer er passive fordi de aldri blir bedt om å gjøre noe. Selv i relativt små me­nigheter har pastoren og øvrige ledere normalt ikke oversikt. Det er derfor ofte de personene lederne har i sin nære omgangskrets som blir spurt hver gang en oppgave skal utføres. Den eneste måten å forsikre seg om at alle blir spurt er å ta utgangspunkt i me­nighe­tens medlemsregister. Ved å notere når fore­spørslene skjer og svarene som gis kan forespørslene bli mer systematiske. Man kan f.eks. spør om en be­stemt person vil delta i forberedelsene til et arrange­ment. Svaret kan være at det ikke er mulig fordi han eller hun dette halvåret deltar på et kurs to kvelder i uken. Er datoen og begrunnelsen notert kan man ta kontakt igjen neste halvår. Med et fleksibelt databa­sert medlemsregister vil det være enkelt å bruke en slik framgangsmåte.

Til slutt i dette avsnittet vil jeg påpeke at det er en stor andel av de passive personene i menigheten som føler seg util­freds fordi de ikke finner ut hvordan de skal komme inn i en nyttig og utfordrende tjeneste. Selv i menig­heter som strever med å overleve, tror jeg dette kan være tilfelle[vi]. Det er derfor meget viktig at det brukes tid å krefter på og skape utfordrende tjene­stemuligheter.

Aktivisering og organisering

Mange av tiltakene som er nevnt ovenfor, krever at ledelsen i menigheten bruker mye tid på å organi­sere virksomheten. Situasjonen i mange norske me­nighe­ter er imidlertid en annen. Det brukes lite tid på or­ganisering, og kvaliteten på dette arbeidet er for svak. Løsningen blir ofte å opp­rette en ny komité el­ler å spørre noen av de allerede overbe­lastede om å ta på seg enda en tjeneste. En mye mer systematisk til­nærming er nødvendig.

Organisering av menighetens arbeid dreier seg ikke bare om å aktivisere frivillige med­arbeidere. Det er dessuten et stort tema, og det fins få enkle løs­ninger. Jeg har derfor valgt å ta spørsmål angående organi­sering opp i et eget kapittel (6). Likevel vil jeg drøfte et tema her, nemlig forholdet mellom ressurser og aktiviteter.

En god del menigheter strever med å opprettholde mange ulike virkegrener. Det blir mer slit enn glede. Særlig gjelder dette for små menigheter. Årsaken er dels at vi ønsker å møte alle behovene vi ser og dels at det er vanskelig å legge ned virksomhet som vi har hatt i mange år. Vi bør i større grad innrette oss etter de menneskelige og Gud-gitte ressurser vi har som enkeltpersoner og som flokk[vii]. Aktivitetsnivået må tilpasses de tilgjengelige ressurser. Det er bedre å konsentrere oppmerksomhet og res­surser mot noe få virkegrener enn å spre de på for mange.

Dette poenget kan overdrives. Det er na­turlig å ar­beide en del med å rekruttere og motivere med­arbei­dere. Ressursene vil ikke alltid være der når ar­beid settes i gang. Nye oppgaver kan frigjøre ubrukte res­surser og utvikle nye medarbei­dere. Enkelte vir­ke­grener bør opprettholdes selv om menigheten av og til mangler ledere. Man kan dessuten være for kresne når en vurderer ressursene i menigheten. Medarbei­dere vok­ser ofte med oppgavene.

Sterk pastor -  aktive medarbeidere?

Av en eller annen grunn er det en ut­bredt enighet om at en sterk pastor står i motsetning til modne og engasjerte medarbeidere. Denne hold­ningen er sann­synligvis basert på tanken om at del­takelse i be­slut­ningsprosesser skaper forpliktelse og engasje­ment. Det skaper imidlertid også mye diskusjoner og kan hindre nødvendig handling. Litt kjennskap til norsk kris­tenliv er tilstrekkelig til å ha observert me­nighe­ter hvor et­hvert spørsmål er gjenstand for dis­kusjo­ner. Menighetsmøtet må innkalles for å fatte beslut­ning om å engasjere en evangelist ei helg. Slike ruti­ner gjør menigheter handlingslammet. Ønsket om deltakelse må avveies mot ønsket om handling og forandring.

For det andre er det, slik vi drøftet i kapittel 4, vik­tig å framheve for­skjellen mellom en menighet og en hvilken som helst for­ening. I en forening vil nok del­takelse i beslut­ninger være en viktig kilde til moti­vasjon. Utrustning og kall bør være en langt sterkere motiva­sjons­kilde i en kristen menighet. Jeg tror dessuten at vilje til underordning vokser fram av en moden for­ståelse av eget kall og utrust­ning. Dette be­tyr ikke at deltakelse i beslutninger er uten betyd­ning. En for­nuftig deltakelse kan, slik vi diskuterte i det foregå­ende kapittelet, skape en rikti­gere maktba­lanse og gi bedre beslutninger uten at det hindrer omstilling. Man kan heller ikke se bort fra at menig­heten lettere ak­septerer og identifiserer seg med be­slutninger som alle eller flere av dem har del­tatt i.

Det er en utbredt oppfatning om at en sterk pastor ikke er villig til å høre på og ta hen­syn til forslag fra de frivillige medarbeiderne. Jeg tror det snarere er slik at det er nødvendig med en mål­bevisst og sterk leder for at de frivillige medarbei­derne skal slippe til. Årsaken til det er at en svak le­der raskere vil føle sin posisjon utfordret og derfor være mindre villig til å ta hensyn til andres syns­punkter.

Nådegaver og tjenester

Betydningen av åndelige gaver og tjenester

Menighetsvekst avhenger fullt og helt av at hele menigheten mobiliseres for Kristus. Skal dette skje, er det avgjørende at hver enkelt kommer inn i en tje­neste som er til­pas­set deres åndelige gaver. Naturlige talenter må bli omformet til åndelige gaver og nye må bli gitt slik at vi kan utføre alt Gud ønsker å gjøre gjennom menigheten[viii].

Det er en hel rekke skriftsteder som understreker betydningen av dette. I Rom. 12 brukes kroppen som et bilde på de åndelige gaver. Poenget er at de ånde­lige ga­ver er like viktig for menigheten som de en­kelte lemmene er for kroppen. Skal menigheten fungere er det derfor viktig at alle oppdager og utvi­kler sine åndelige gaver.

Dette er de fleste av oss kjent med. Likevel tror jeg det store flertallet av aktive kristne ikke vet hvilke åndelige gaver de har. Av de som vet det, tror jeg des­suten det bare er et be­grenset antall som er i en tje­neste hvor de får brukt gaven til menighetens frem­me. Et sentralt spørmål blir derfor hvordan man kan oppdage sine åndelige gaver og komme inn i en tje­nes­te som er tilpasset gavene. For å besvare dette sp­ørsmålet må vi vite hvilke åndelige gaver som fin­nes.

Gavene

Det gis flere opplistinger av åndelige gaver i Bibe­len. De tre viktigste finner vi i Rom. 12, 1.Kor. 12 og Ef. 4. Nedenfor følger en oversikt over de gavene som nevnes i disse avsnittene samt noen få gaver som er nevnt andre steder i Bibelen[ix]. Hen­sikten med gjen­nomgangen er å vise spredningen i gavene, un­der­streke betydningen av dem og gi en antydning om innholdet i de enkelte gavene.

-  Visdomsord er ord som avdekker Guds visdom i en bestemt situasjon.

-  Kunnskapsord er fakta om en bestemt situasjon som Gud vil bruke til å løse ett eller flere problem.

-  En trosgave medfører at det iblant oppstår en visshet om utfallet når en står overfor en bestemt situasjon eller et spesifikt behov.

-  Gave til å helbrede

-  Kraft til undergjerninger er en gave som på en synlig og ganglig måte kan føre til at mennesker og ting blir berørt på en ekstraordinær måte.

-  Prøving av ånder er en overnaturlig evne til å dømme om en ånd har en menneskelig, demonisk    eller guddommelig kilde.

-  Tungetale

-  Tydning av tungetale

-  Profeti er evnen til å ta imot og gi videre guddom­

   melig inspirerte budskap fra Gud.

-  Diakoni er evnen til å identifisere og dekke ulike behov (omsorg, hjelp m.v.).

-  Lærergaven  gir evne til å gi undervisning som er nyttig for legemets helse og tjeneste.

-  Formaning  er evnen til å tjene med ord til styrke, trøst, oppmuntring og veiledning.

-  Givertjeneste er en spesiell evne til å bidra med sine materielle ressurser til Herrens gjerning med    raushet og glede.

-  Lederskap er evnen til å sette mål i overensstemmelse med Guds hensikt og kommunisere disse    målene til andre på en slik måte at de frivillig og samstemmig arbeider for å nå målene.

-  Barmhjertighet er evnen til ekte medfølelse med mennesker som har det vanskelig og evne til å         omsette medfølelsen i arbeid som letter lidelsen.

-  Hjelpetjenester er evnen til å bruke sine talenter for at andre lemmer på Kristi legeme kan øke    effektiviteten i sin tjeneste.

-  Styringsgave er evnen til å sette ut i livet planer som er i tråd med langsiktige mål.

-  Frivillig fattigdom (1. Kor. 13,3) er evnen til å avstå materielt velvære og leve i fattigdom for å tjene

   Gud mer effektivt.

-  Martyrium (1. Kor. 13,3) er evnen til å lide for troen, om nødvendig like til døden, og hele tiden    vise en glad og seirende holdning.

-  Misjonærgaven (Ef. 3, 7-9) er evnen til å tjene Gud i  en annen kultur med de gavene en måtte ha.

-  Gjestfrihet (1. Pet. 4, 9-10) er evnen til å sørge for et åpent hus og et varmt velkommen til dem som    trenger mat og husrom.

-  Sølibat (1. Kor. 7:1-7) er evnen til å leve enslig for å kunne bruke all sin tid i tjenesten for Gud.

-  Apostelgaven innebærer at man på en naturlig måte får aksept til å utøve et overordnet lederskap over   flere menigheter. En apostel vil ofte ha særlig autoritet i åndelige forhold.

-  En evangelistgave innebærer en spesiell evne til å dele evangeliet med ikke-troende på en slik måte at    de vender om og blir ansvarlige lemmer på Kristi legeme.

-  Hyrdegaven (pastor) innebærer en spesiell evne til  å ta et langsiktig ansvar for den åndelige tilstanden    til en gruppe troende.

Det er ulike synspunkter på hva en åndelig gave er og hvor mange som finnes. I hver av opplistingene som jeg har henvist til, skisseres noen nye, mens an­dre går igjen flere steder. Det er også noe uklart om hvilke som er og ikke er åndelige gaver. Dette har le­det noen til å hevde at Det nye testamentet ikke ute­lukker flere gaver enn det selv nevner. Wagner[x] til­føyer i sin bok om åndelige gaver og menighetsvekst forbønnsgave og eksorsisme.

Flere av gavene er delvis overlappende. Det gjelder bl.a. diakoni og barmhjer­tighet, kunnskaps- og vis­domsord samt lederskaps-, styrings-, lærer- og hyrde­gavene. Definisjonene er i tillegg usikre. Det viktige er  ikke rett de­finisjon, men at en finner sine gaver og tjener i sam­svar med dem.

Rolle, åpenbaring og tjeneste

Det er hensiktsmessig å skille mellom en kristens rolle og hans eller hennes ån­de­lige gaver. Rollen be­står av de oppgavene alle kristne forventes å gjøre. Alle bør f.eks. delta i evan­geliseringsarbeidet selv om man ikke har en spesiell gave til å være evangelist. De som har en bestemt gave har imidlertid et sær­skilt ansvar for å utføre det gaven gir utrustning til.

Noen skiller mellom åpenbarings- og tje­neste­gaver. Åpenbaringsgaver er manifestasjoner av Den Hellige Ånd som enhver kristen kan være kanal for når Ån­den vil. Tjenestene eller permanente gaver svarer til den enkeltes plass på Kristi legeme. Den enkelte kristne har minst én tjenestegave eller en miks av gaver der én ofte vil være mer dominerende enn de an­dre.

Jeg er noe usikker på hvilke gaver som er åpenba­ringsgaver og hvilke som er tjenestegaver. Det er vanlig at de åtte-ni første gavene i opplis­tingen oven­for defineres som åpenbaringsgaver. Enkelte av åpen­barings­gavene kan være framtredende og relativt permanente gaver hos noen, mens de hos andre er mindre fram­tredende (f.eks. evnen til å komme med kunnskapsord).

Med utgangspunkt i Ef. 4,11 skiller en del ut ga­vene til å være apostel, evangelist og hyrde som en egen kategori kalt embeter.

Forskjellige gaver

Alle kristne bør strebe etter å utvikle åndelige ga­ver. Samtidig må man ikke regne med at alle har de samme gavene som en selv har. En slik holdning kan skape unø­dig skyldfølelse. Derimot gir det trygghet og frimodighet å vite at vi har forskjellige gaver som er nødvendige for å skape en hel menighet. 

Eksperimenter!

Med oversikt over hvilke gaver som finnes, er neste skritt å forsøke å oppdage hvilke man har. Wagner[xi] mener at ekspe­rimen­tering er viktig. De åndelige ga­ver oppdages på om­trent samme måte som natur­lige ta­lenter. Et barn vil ikke få vite om han eller hun er en god fotballspiller uten å forsøke. Det er også viktig å granske egne følelser for gaven. En viss tilfredshet vil sannsynligvis melde seg når man praktiserer sin ånde­lige gave.

Jeg tror ekspe­rimentering også er vik­tig for å opp­dage det som oppfattes som ekstra­ordinære nådega­ver (helbredel­se, undergjerninger, profeti m.v.). Dess­uten er det nødvendig for å videreutvikle ga­vene.

Selv om Gud har gitt en per­son en bestemt gave er det normalt ikke slik at den slår ut i full blomst med en gang den oppdages. Åndelige gaver kan utvikles betydelig etter at de er oppdaget. F.eks. vil en person med læ­rergave utvikle gaven etterhvert som den praktiseres.

Det er viktig å evaluere re­sul­ta­tene og reaksjonene fra omgivelsene når de ån­de­lige ga­vene brukes. Vi er ikke flinke til å gi ros i vår kul­tur. Likevel vil man vanligvis motta positive bekref­telser fra omgivel­sene når en har oppdaget sin gave.

Pastorens ansvar