Skillelinjene forsvinner

Stadig oftere hører jeg om pastorer som får kall fra flere enn et kirkesamfunn og pastorer flytter fra et samfunn til et annet uten at noen problematiserer det. I Korsets Seier stod følgende notis for noen dager siden: ”Birger Wroldsen har gått inn i 50 prosent stilling som pastor i pinsemenigheten Betesta, Tverrelvdalen. Wroldsen er fra før pastor i Hammerfest Baptistmenighet. Han har tidligere vært ungdomspastor og eldste i De Frie Evangeliske Forsamlinger på Stord.”  Jeg nevnte dette eksempelet for en predikant og han tilføyde raskt at Wroldsen i tillegg hadde bibelskoleutdanning fra Livets Ord i Uppsala.

Wroldsens karriere er ikke unik. Det er en rekke eksempler på drevne pastorer som oppfatter det som helt uproblematisk å ta imot kall fra for eksempel baptistsamfunnet, misjonsforbundet, pinsebevegelsen eller en trosmenighet. Flere menigheter i trosbevegelsen kan tenke seg å bli pinsevenner. I de fleste frikirkene praktiseres åpenbaringsgaver som tungetale og tydning. Jeg vokste selv opp med fenomenet i Kristiansand baptistmenighet. Mange pinsemenigheter innfører søkersensitive gudstjenester uten tradisjonelle kraftuttrykk. For 20-30 år siden var dette helt utenkelig.

En liten bevegelse

Et annet og noe mindre hyggelig trekk ved utviklingen er blitt veldig tydelig for meg de siste årene. Selv om frikirkemedlemmene utgjør en stor andel av kirkegjengerne i Norge utgjør vi en liten gruppe i befolkningen. Det er kanskje 3000 aktive metodister, 6000 i Misjonsforbundet, 3000 baptister, 3000 i Levende ord-nettverket og 2000 i OKS-nettverket. Selv pinsbevegelsen utgjør bare ca.17 000 aktive kirkegjengere. Jeg kunne nevnt flere eksempler. Summerer vi alle de evangeliske frikirkene dreier det seg kanskje om 65 000 kirkegjengere med stort og smått.

Hvilke konsekvenser bør dette har for frikirkene i Norge?

Jeg tror ikke vi skal forsøke å viske ut de forskjeller som eksisterer. Heller ikke vil jeg foreslå menighetsfusjoner, selv om det noen steder kan tenkes å være fornuftig. Snarere tror jeg at de ulike kirkesamfunn i enda sterkere grad burde satse på menighetsplanting. Vi trenger mange flere og forskjellige menigheter for å kunne nå alle med evangeliet og integrere dem som kommer til tro i et levende felleskap. Frikirkenorge utgjør en stor andel av høstarbeiderne og det er derfor viktig at alle deler av frikirkeligheten engasjerer seg hardt i nybrottsarbeid.

Jeg ønsker med min fokus på frikirkeligheten heller ikke å begrense samarbeidet med evangeliske søsken som er en del av de lutherske organisasjonene.

Samarbeid

Når skillelinjene mellom frikirkene er små og arbeidsstyrken begrenset til 60-70 000 er det noen områder hvor samarbeid er helt nødvendig om vi vil videre. For det første bør vi snakke sammen om nyplantinger. På enkelte steder kan det være på sin plass at personer fra ulike kirkesamfunn går sammen om å etablere nye menigheter. Det vil kunne gi den nødvendige styrken som skal til for å få gjennomført en tøff nyplantingsprosess. Noen eksempler på slikt samarbeid finnes allerede. Det er også viktig for de ulike kirkesamfunn å være en del av tverrkirkelige fora for menighetsplanting som for eksempel DAWN. Da etableres gode kontakter som kan brukes senere og man kan utveksle erfaringer slik at man unngår å gjøre de samme feilene.

For det andre er det viktig å samarbeide om utvikling og drift av ulike institusjoner. Samarbeid om leirsteder og skoler er gode eksempler.

I store deler av skolenorge formidles det synspunkter som bryter med grunnleggende kristne verdier. Det er derfor viktig å starte skoler som formidler andre verdier. Slike skoler kan fungere som et alternativ for mange elever og de gir offentlige skoler sunn konkurranse. Noe som kan bidra til å bremse opp den usunne utviklingen i disse skolene. Utvikling av nye kristne privatskoler på grunnskolenivå og på videregående nivå er ressurskrevende. Samarbeid mellom ulike kirkesamfunn er fornuftig. Det burde dessuten være uproblematisk å samarbeide med lavkirkelige organisasjoner innenfor Den norske kirke om slike satsinger.

Vi lever i et samfunn hvor omkring halvparten av befolkningen tar høyere utdanning. Det er helt nødvendig at vi sørger for at våre pastorer har evne til å kommunisere og lede mennesker i kunnskapssamfunnet. Utdanning er et viktig virkemiddel. Dessverre bruker vi lite ressurser til dette. Skal vi få til ei moderne og god pastorutdanning er samarbeid mellom frikirkene en forutsetning fordi det innenfor de enkelte kirkesamfunn både er for få studenter og for lite fagfolk. Alternativet er å la pastorstudentene ta sin utdanning på institusjonene som utdanner prester til Den norske kirke. Jeg tviler på at det er ei god løsning. Siden forskjellene er relativt små skulle samarbeid mellom frikirkene være helt uproblematisk.

Jan Inge Jenssen

Tidligere publisert i Dagen magazinet